Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 4. november.
Jeg har vært i Vesterled, nærmere bestemt i England og for andre gang deltatt på konferansen Feminism in London. Som forrige gang, var det mye å lære. Vi som kommer fra steinrøysa vil gjerne kjenne på det store feministiske fellesskapet, og en konferanse med over 1000 deltakere som snakker samme stammespråk, gir oss jo det. Mye er likt, sjøl om tallene og størrelsene er ulike. Arbeidsmarkedet er enda mer kjønnsdelt, og flere kvinner arbeider deltid i enda dårligere betalte jobber.
Den omseggripende pornokulturen i reklame, musikkvideoer og media generelt er mer uttalt og kraftigere i Storbritannia enn hos oss, med toppløsbilder på side3 i en av landets største aviser. Likevel er det gjenkjennelig, faktisk lettere gjenkjennelig enn i gamle dager. Globalisering, verdensveven og norske nettavisers ukritiske bruk av kvinnekroppen, har gjort oss likere.
Hatet og hetsen mot kvinner som ytrer seg generelt og feminister spesielt, kjenner vi også igjen, sjøl om eksemplene fra England er litt annerledes enn våre. Et eksempel er Caroline Criado-Perez, som frontet en kampanje om å få en kvinne avbildet på en av pundsedlene, som i sommer fikk en enorm hatkampanje og mange voldtekts- og drapstrusler, etter at det ble bestemt at Jane Austen framover skal pryde 10 pund seddelen. Kvinnemishandlingstallene og voldtektstallene er høye, den seksuelle trakasseringen antar epidemiske proporsjoner.
Mye er altså gjenkjennelig, men det er også store forskjeller. Et sjokkerende faktum vi ble presentert for, er at over hundre (!) britiske kvinner siden 2007 hvert år har blitt vansiret og lemlestet med syre, et relativt nytt fenomen i Storbritannia, men økende ikke bare i innvandrerbefolkningen. Kvinnehat har ingen farge eller religion.
Men den største forskjellen mellom Skandinavia og Storbritannia er de store klasseskillene. Den økonomiske krisa med milliardoverføringer til finanssektoren, innføring av privat studiefinansiering og nedbyggingen av velferdsstaten, merkes av de fleste. Kvinnene rammes spesielt hardt, og ikke bare de mest sårbare gruppene, som innvandrerkvinner, enslige mødre og arbeidsledige. I mange bransjer er det ikke uvanlig med 12-timers arbeidsdag.
Det rapporteres også stadig flere tilfeller der gravide blir mobbet fra arbeidet sitt. Yrkesdeltakelsen blant britiske kvinner er synkende, i 2012 var den på 65 %. Med et arbeidsliv som i stor grad har nektet å ta inn over seg ansvar for svangerskap, fødselspermisjoner og barnepass, blir det stadig vanskeligere å kombinere arbeid og barneomsorg. Ja, i det hele tatt å kombinere yrkesdeltakelse med omsorg er vanskelig. Og vi vet mye om hvem som gjør det nødvendige omsorgsarbeidet, særlig når det ikke blir betalt.
På den årlige rapporten om det globale kjønnsgapet som Verdens økonomiske forum, WEF, i år la fram samtidig med Feminism in London, ligger Storbritannias på 18 plass. Både klasse- og kjønnsforskjellene har økt de siste sju årene.
Så skulle en jo kanskje tro at det var en begredelig affære å delta på Feminism in London 2013. Det var det ikke. Storbritannia har historisk hatt en sterk kvinnebevegelse – men den har som mange andre opposisjonsbevegelser vært splittet og svak etter Thatcherperioden på 80-tallet. Men bevegelsen bygger seg nå opp igjen, og det er mange som mener at den trengs. Feminism in London er et møtested for alt og alle av feministiske initiativ. Jada, det var både hippier og vaginakunst til stede, men først og fremst myldret det av grupper og organisasjoner som vil skape en annen verden.
Det var workshops og initiativer for handling. Det var planer og der var raseri. London-feminister sitter ikke med hendene i fanget og venter på at patriarkatet skal oppløse seg selv: hele konferansen endte opp i en energisk Reclaim the night - demonstrasjon, med slagord, sang og fløyter gjennom overfylte sentrumsgater lørdag kveld.
Selve konferansen ble, som forrige gang, avsluttet med en fantastisk tale av Finn Mckay. Den ligger på Youtube, jeg anbefaler alle å gå inn og høre. Sluttstrofen hennes har jeg lånt til tittelen; Never give up, never give up, never give up!