Kronikk i Aftenbladet av Asta B. Håland, 13. august 2016
Da jeg ble instruert første gang jeg var meddommer, ble jeg fortalt at alt kunne refereres fra rettssaken, dersom ikke annet ble bestemt.
Det som ikke var lov, var å referere fra dommerforhandlingene. En rettssak og det å være meddommer er altså en offentlig handling, og alle som vil kan få utskrift av strafferettsdommer på Tinghuset.
I dommer som er søkbare på Lovdata, blir ofte navn på tiltalte fjernet, men aldri på dommerne, enten disse er juridiske eller lekdommere. At jeg ble meddommer i en alder av 28 år syntes jeg var helt passe. Det står i loven at tiltalte skal dømmes av sine likemenn. De fleste av disse er unge, få på tiltalebenken er over 40. De fleste lekdommerne er langt eldre. Selv da jeg ga meg som lekdommer da jeg nærmet meg 50, var jeg ofte den yngste. Lekmenn og juryer er en viktig del av rettssystemet, men at det må gjøres noe med rekrutteringen, opplæringen og aldersfordelingen er åpenbart.
Uriktig og feigt
En åpenbart uriktig dom fra lagmannsretten i Hemsedal-saken og en feig avgjørelse fra Riksadvokaten om å ikke anke saken til Høyesterett, har satt sinnene i kok. Igjen. Dette er ikke første, og neppe den siste, gangen at fordommer og et patriarkalsk kvinnesyn hos lekdommere og jurymedlemmer sørger for at åpenbare overgripere går fri. Saken er grov, alle juridiske dommere har i tre rettsomganger ment at de tre tiltalte skal dømmes. Det er jury og lekdommere som har sørget for frifinnelse.
Raseriet og demonstrasjonene denne saken har utløst, bekymrer mange i advokat- og redaktørstanden. "Det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt", sier de seriøse menn og kvinner. Nå må kvinner, demonstranter og andre med mangelfullt utviklet samfunnssyn skjønne alvoret og slutte å protestere. Rettssystemet vårt er hellig og ukrenkelig og ikke noe for allmuen å blande seg borti. De tre mennene som ved hjelp av tre meddommere slapp unna fengselet, får nå samfunnets straff isteden i vår nye virtuelle virkelighet. Demonstrasjonene går på rettsikkerheten løs, sier kommentatorene, som i alle fall ikke har forstått alvoret.
I fjor la Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fram tall som viste at nesten 10 prosent av norske kvinner har opplevd voldtekt, og for rundt halvparten av disse hadde dette skjedd før de var 18 år. Og problemet vårt – det vil si kvinner i dette landet, er ikke at det er 10 skyldige som går fri for å redde denne ene uskyldige, men 99. Det er anslått at bare 1 prosent av voldtektsmenn blir dømt i det norske rettssystemet. Og det burde gi grunn til sterk bekymring for forsvarerne av rettsstaten. Blir den samfunnsmessige kontrakten brutt – den om at vi, den enkelte borger gir avkall på selvtekt og hevn, i bytte mot beskyttelse og rettssikkerhet - så konsekvent som den blir i voldtektssaker, blir i alle fall rettsstaten undergravd.
Advokater og redaktører bekymrer seg isteden om lekdommerordningen, uthenging av navn på sosiale medier, og det altfor høye straffenivået i voldtektssaker. Det snakkes om vold, trusler og lynsjemobb. Ingen glemt og nesten ingen nevnt, men jeg la spesielt merke til politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsens bekymrede ansikt på Dagsrevyen.
Utbredt pornokultur
For fem år siden, da Eilertsen var redaktør i Bergens Tidende, var det BT som var vert for sin egen mobb i kommentarfeltet i avisa, der feminister som demonstrerte mot strippeklubben i byen ble fortalt det meste om hvor stygge og dumme de var, Mobbekulturen BT la til rette for, utløste drapstrusler og sjikane. Feminister protesterte mot dette, og ville gjerne kunne uttale oss uten trusler og sjikane hver gang vi sa noe i avisa. Men såpass måtte vi tåle, mente BT da, og beskyldte oss for å true ytringsfriheten. Og nå er det altså rettstatens framtid vi truer, fordi mange tusen demonstrerer mot et juridisk system som ikke fungerer.
I russekatalogene for 2014 ble det reklamert for effekter som reklamerte for voldtektsdopet ryhopnol og klistremerker med «Star whore». Det er kanskje på tide å reflektere nærmere over den stadig økende objektgjøringen av kvinner i sammenheng med de høye voldtektstallene. Nettporno har blitt en del av manges hverdag, der gjengvoldtekter og krenking av kvinners grenser er en viktig ingrediens.
Det store spørsmålet er hvilke konsekvenser pornokulturen vil ha for vårt samfunn, seksualitet, og våre relasjoner? Den store mengden lett tilgjengelig nettporno er et massivt sosialt eksperiment, der konsekvensene må bæres av mennesker som aldri har sagt seg villige til å delta. Populærkulturen støtter opp om at porno er gøy, og fører til maksimal frihet og nytelse. Ikke bare blir vi påvirket av den pornoinfluerte underholdningsindustrien - den former vår identitet, vår oppfatning av virkeligheten, og desken i avisene som vil ha flere klikk. Og de eneste kritiske røstene som hever seg mot dette, er våre
I februar 2012 kritiserte FNs kvinnekomité Norges arbeid mot voldtekt. FNs kvinnekomité mente da at forebyggende arbeid mot denne type kriminalitet mangler, og uttrykte stor bekymring over det høye antallet henleggelser og frifinnelser og de milde straffene som gjerningsmennene i volds- og voldtektssaker får her i landet. For å sikre likestilling og motvirke kjønnsbasert diskriminering av kvinner er det nødvendig med en lovendring, mer forebygging, opplæring av dommere og generelle holdningskampanjer, mente komiteen. Ettersom Norge har underskrevet FNs kvinnekonvensjon må vi levere rapport om tingenes tilstand hvert femte år, og samme oppsummering om Norges unnfallenhet har vi fått tidligere også. Norge skal evalueres igjen til neste år, og konklusjonen kommer høyst sannsynlig til å bli den samme. Men, denne gangen forventer vi at politikerne tar alvoret inn over seg og setter i gang noen virkningsfulle tiltak.
Nytt er at det nå ikke bare er kvinnebevegelsen som protesterer dersom politikerne gjør som før, altså lite eller ingenting. «Folkets røst» er samstemt med oss: gi rettsikkerhet til kvinner, og gjør innsatsen mot menns vold til høyeste prioritet!