Arkiv

Og størst av alt er P-pillen

Hun har kjent kraften fra kvinner som står sammen. Som 8. mars 1980 da psykiateren Astrid Nøklebye Heiberg disputerte sammen med tannlegen Berit Heløe. Ikke bare var det «mot normalt» at kvinner tok doktorgrad. Å samarbeide på tvers av profesjonsgrenser var noe nytt. Ja, så oppsiktsvekkende var dette at rektor selv måtte lede disputasen og selveste Aftenposten skrev om den. Sammen hadde psykiateren og tannlegen forsket på årsakene til låste kjever.  

Read More

Vekk med nemdene!

Torsdag 13. juni 2019 stemte Stortinget gjennom en endring i den norske abortloven. Fra og med nå må kvinner som ønsker å fjerne et eller flere fostre når de er gravide med flerlinger, møte i nemnd. «Klarer du en, klarer du to», for å sitere Ingolf Ropstad i Kristelig folkeparti.

Etter fem år med kamp om innskrenkninger i norske kvinners abortrettigheter, er tiden kommet for oppsummeringer. Det startet som kjent i 2014, da regjeringen prøvde å utvide helsepersonell sin adgang til å reservere seg i abortspørsmål. Ifølge regjeringen og deres tilhengere en bitteliten bagatell, og absolutt ingenting å bry seg om. Forslaget ble som kjent skutt ned, vi var ganske mange som brydde oss, og 8.mars toget i 2014 ble en kjempemønstring. 

Read More

Kontroll over kroppen

Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 30. april 2018

Women on waves heter den nederlandske organisasjonen som reiser rundt som globale aktivister for å sette søkelyset på abortrettigheter, eller mangelen på disse, rettere sagt. De aksjonerer der de kan, sender abortpiller i posten til kvinner i land som ikke har tilgang på legale aborter, eller i noen tilfeller med droner til Polen. De ankrer opp og tar kvinner om bord, før de reiser ut i internasjonalt farvann for å utføre aborter. Det blir ofte mye oppstyr når båten ankommer, med politi og demonstrasjoner. I februar i fjor var det ikke engang nok med politi, myndighetene i Guatemala satte likeså godt inn hæren for å stoppe dem. Noe myndighetene klarte, men hendelsen og diskusjonen etterpå, styrket mobiliseringen for kvinners rettigheter over hele kontinentet.

Read More

Hvem har misforstått?

Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 7. april 2014

Idet filmen om Børre Knudsen minner oss om tøffere tider, kan det være på sin plass med andre repetisjonsøvelser også. Det ser ut til at det er flere enn Erna Solberg og Bent Høie som trenger en gjennomgang, de siste ukene har regjeringen nemlig fått en håndsrekning fra tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla.

Den foreslåtte reservasjonsretten dreier seg om å etablere et overordnet nivå, med en «høyverdig» moral som forteller oss alle, og ikke minst den enkelte kvinne, at å ta abort er et dårlig moralsk valg. Vi skal skamme oss. Dersom kvinnene ikke skjønner at de har gjort noe moralsk klanderverdig når de har tatt abort, så skal staten fortelle dem at de er feil i seg selv. Abort er nemlig et så stort moralsk problem at de moralsk høyverdige legene må få lov til å reservere seg fra dette grusomme overtrampet. Og kvinner skal jammen få kjenne at om vi velger å ta abort, har vi satt moralen til side!

Read More

Abortkamp i Spania

Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 17. februar 2014.

Da Spanias regjering i desember la fram lovforslag om Europas mest restriktive abortlov, hadde den nok ventet seg motstand. Men at motstanden skulle bli så omfattende, splitte deres eget parti, det konservative partiet Partido Popular, og i tillegg føre til omfattende protester og demonstrasjoner i andre land var nok ikke tatt med i beregningene.

Read More

Ingen bagatell

Forslaget om reservasjonsrett føyer seg inn i et bekymringsfullt mønster.

Så må vi for ente gang diskutere prinsippene og selvbestemmelsen. Om kvinnen som et myndig vesen. Vi må igjen diskutere virkeligheten og alternativene. En samarbeidsavtale mellom KrF, Høyre og Fremskrittspartiet om fastlegenes reservasjonsrett i abortspørsmål kan virke som en bagatell. For ingen tror egentlig at retten til trygge aborter er truet her i landet, heller ikke jeg. At legers «moral» skal ha forrang framfor kvinners pasientrettigheter, er ingen bagatell.  De norske innskrenkningene, små som de kan virke, føyer seg inn i et internasjonalt mønster.  Og det er kanskje mer bekymringsfullt.

Read More

Menneskehandel med diplomatpass

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 10. 12. 2012

I boka Tjenerinnens beretning, som Margaret Atwood skrev på slutten av forrige århundre, beskrives et fundamentalistisk patriarkalsk framtidssamfunn, der de fruktbare kvinnene blir holdt i konsentrasjonsliknende leirer der de holdes konstant gravide med de herskendes klassers barn. Det er ei god bok, men jeg husker at jeg tenkte at enkelte samfunnsdrag, for eksempel disse leirene, var dratt veldig langt. Det mener jeg ikke lenger.

 

Read More

Surrogati og utnytting II

Innlegg av Trine Rogg Korsvik i Klassekampen 2. desember 2010

Den pågående debatten om surrogati har dessverre utviklet seg til et spørsmål om juss og følelser. Nivået på debatten kan løftes dersom man anlegger et postkolonialt feministisk perspektiv på den. Postkoloniale feminister påpeker blant annet hvordan også kvinner fra Vesten kan ha personlig utbytte av de økonomiske og sosiale problemene i tidligere kolonier. Med den ekspanderende globale kapitalismen har også livmorer og svangerskap blitt varer på verdensmarkedet. Norske kvinner og menn som benytter seg av dette ”tilbudet”, skal være klar over at de er kunder i en global industri der fattige kvinner er salgsvare.

Read More

Abort igjen!

18. juni 2009 Innlegg i Stavanger Aftenblad av Randi Mobæk, 18. juni 2009

Marie Rein Bore har en kommentarartikkel den 25. mai med utgangspunkt i en økning i aborter blant kvinner mellom 20 -24 år i Norge fra 2005 til 2008. Hun tar opp mange sider ved dette, samtidig som hun påstår at kvinnebevegelsen har vært tause om temaet etter at kvinner fikk rett til selvbestemt abort. Hun hevder også at de som kjempet fram loven ikke vil snakke om alle sider av abortsaken, i betydning av at noen kan sørge etter en abort. En slik framstilling kjenner vi oss ikke igjen i. Tvert om. Kvinnebevegelsen har sprengt tabuer og taushet rundt seksualitet, prevensjonsbruk, svangerskap, aborter og fødsler. Nyfeministenes parole om at ” Vi vil ligge øverst! ”, satte i sin tid fortgang i diskusjoner om likeverd i seksualiteten. Kvinnebevegelsen fikk også presset fram bedre og mer tilgjengelige prevensjonsmidler og har eksempelvis krevd livssynsnøytral rådgivning til abortsøkende kvinner. Så noe hysjing om smerter, tvil, sorg, gleder og jubel rundt temaet finnes heller i andre miljøer enn i kvinnebevegelsen.

 

Read More

Alle barn skal være velkomne

Kommentar av Grete Jacobsen og Randi Mobæk som ble trykket i redigert utgave i Stavanger Aftenblad 23. oktober 2008

Elise Ottesen-Jensen vidde sitt liv til å undervise kvinner om hvordan de skulle beskytte seg mot uønskede graviditeter. Hennes drøm var å oppleve den dag da alle barn som fødes er velkomne, alle menn og kvinner likeverdige og der seksualiteten er et uttrykk for inderlighet, nyting og ømhet. Hennes og vår drøm er det motsatte av de påstander og holdninger som Heidi Hjorteland Wigestrand (W) har i sin kommentar i Stavanger Aftenblad den 13. oktober.

Read More

Vi vil ha alt! 8. mars på 70-tallet

av Helga Forus

Gjennom sin første storhetstid i den revolusjonære kvinnebevegelsen, og som en konfliktfylt og seierrik kampdag for søttitallets ulikekvinnebevegelser, har slagene om 8. mars definert de politisk linjene i kvinnekampen.

I BEGYNNELSEN

Ideen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første demonstrasjonen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i København, og den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinners stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontaj holdt tale i Oslo. I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for ”brød og fred” i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februarrevolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet den gregorianske kalenderen, når februarrevolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. Datoen ble i 1922 erklært av Lenin til kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen. I østblokklandene ble kvinnedagen mer en ”hyldningsdag til kvinden” på linje med morsdagen enn en politisk kampdag.

I Norge var dagen knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden heller enn en kampdag for en selvstendig kvinnebevegelse. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant den igjen.

I 1945 ble 8. mars datoen for den internasjonale kvinnedagen, og fram til kvinnekampen vokste fram igjen ble det en dag der ulike kvinneorganisasjoner avholdt mindre markeringer.

8. mars fikk sin nåværende politiske betydning fra kvinnebevegelsen på søttitallet.

HVEM VIL LIGGE ØVERST?

Den nye kvinnebevegelsen avholdt sitt første 8. marstog i Oslo i 1972 etter initiativ fra Kvinnefronten, og gjennom hele søttitallet stormet det rundt kvinnedagen. I den daglige kampen var aktivistene opptatt av forskjellige prosjekter og hadde ulike arenaer å kjempe på.

Men i 8. marsarbeidet kom de politiske og organisatoriske uenighetene i en stor og aktiv bevegelse fram. Beskyldninger om at Kvinnefronten var en sekterisk og totalitær cover-organisasjon styrt av ml-bevegelsen, om at Nyfeministene var vulgære og splittende aktivister uten strategiske målsetninger, om at SVs kvinneaktivister var borgerlige forsvarere av imperialismen, preget konfliktene rundt markeringen.

Når Nyfeministene møtte opp med spektakulære paroler i kvinnetoget i 1972 ble det nærmest håndgemeng mellom demonstrantene. Parolene ”Nei til tvangspuling”, ”Nei til moderskapet”
og ”Vi vil ligge øverst” var for hard kost for andre deler av kvinnebevegelsen. Det ble truet med ordensmakten, og Nyfeministene måtte gå femten meter bak de andre demonstrantene med en ensom politimann mellom dem og resten av toget. Da en nyfeminist hadde med seg parolen ”Drep ikke kjærligheten med tvangspuling” i Oslo sitt kvinnetog i 1975, ble hun slått og lugget og fikk plakaten sin revet i stykker. Visstnok av en gruppe framtredende kvinnefrontere.

DE BORGERLIGE, DE TOTALITÆRE OG DE KONTRAREVOLUSJONÆRE

I Oslo, Bergen, Trondheim og flere andre steder i landet var kvinnebevegelsen stor og gjenstridig nok til å splitte markeringene i to tog. Hovedsplittelsen mellom demonstrantene var både Nyfeministenes radikale og Kvinnefrontens internasjonale paroler.

Bruddet mellom Kvinnefronten og de andre kvinneorganisasjonene kom i Oslo i 1976, da Kvinnefronten stilte ultimatum på 17 hovedparoler. Dette året gikk det to kvinnetog i Oslo, Bergen og Trondheim. Splittelsen var mellom 8. marskomiteen, der Kvinnefronten arbeidet, og Samarbeidskomiteene hvor Brød og Roser, Norsk Kvinneforbund, Oslo Kvinnesaksforening, Nyfeministene og Lesbisk Bevegelse deltok. Retorikken omkring togsplittelsen gikk høyt.

Enkelte var visstnok kontrarevolusjonære og – selvsagt – borgerlige, andre var totalitære. Beskyldninger om fascisme var i omløp. Det ser ikke ut som om splittelsene av kvinnebevegelsen førte til mindre oppslutning om markeringene av dagen. Togene var store gjennom hele søttitallet, og i årene med splittelse vokste demonstrasjonene. Oppslutningen var på topp i 1978  da Klassekampen (10.3.78) meldte om ”21 000 på gata 8. mars”.

Kvinneaktivistene samlet se  igjen i et felles tog i 1978 i Bergen, 1979   Trondheim og i 1981 i Oslo, og samarbeidet har holdt siden  Nyfeministene mente at demonstrasjonstoge  måtte gjenspeile bredden i kvinnebevegelsen  og at det sto enhver fritt å markere sitt eget standpunkt  Andre mente kvinnedagen måtte brukes so  en markering av kvinnebevegelsens linje, og at parole  måtte vedtas på komitémøter. Kompromisset ble noe  steder å tillate egne paroler om de ikke stred mot de vedtatte hovedparolene.

Nyfeministene ønsket at kvinnedagen i all hovedsak skulle ha feministiske hovedparoler, mens Kvinnefronten ønsket å bruke dagen på å kjempe for politiske krav som ikke nødvendigvis bare var knyttet opp mot kvinnekamp. Var den  internasjonale kvinnedagen en dag der kvinnene markerte sine generelle politiske standpunkt, eller en kampdag for kvinners rettigheter? Nyfeministene ville bruke dagen til å kjempe mot patriarkatet, mens Kvinnefronten ville ha gjennom hovedparoler som ”Støtt frigjøringsbevegelsene”, ”Forby Norsk Front”, ”Kamp mot all imperialisme”, ”Atomkraft? – Nei takk!” på lik linje med de feministiske parolene. Kampen mot monopolkapitalen og imperialismen var for Kvinnefronten det sentrale spørsmålet, mens Samarbeidskomiteene mente de anti-imperialistiske parolene var en politisk innsnevring på bekostning av kvinnekampen.

POLITISK ROM

Nyfeministenes paroler ble betraktet som splittende og flåsete av andre deler av kvinnebevegelsen.

 Når Nyfeministene i 1977 demonstrert mot ”kukkveldet”, mente Klassekampen (15.3.77) at

”Dette er en fortsettelse av tidligere paroler mot ”tvangspuling” og krav om å ”ligge øverst”. En ting er at dette er en fullstendig avsporing av kvinnekampen. En annen sak er at dette er ammunisjon for reaksjonære som vil angripe kvinnekampen. Vanlige kvinner som sliter med dårlig økonomi, mangel på daghjemsplasser og som slåss for kravet om sjølbestemt abort, kjenner seg ikke igjen i denne parodien av paroler.”.

Nyfeministene mente at tilspissa parolermåtte stå for parolebærerenes egen regning, og at det var viktig å gi kvinnedagen et radikalt og oppsiktsvekkende politisk innhold. De mente det verste som kunne skje var at kvinnedagen ble en blodfattig markering av enighet, og ville flytte grenser for hvordan man kunne snakke om politikk. Å fronte paroler som kvinner utenfor kvinnebevegelsen ikke i utgangspunktet identifiserte seg med, var en strategi for å åpne opp et større politisk rom for feminisme. Birgit Bjerck fra Nyfeministene skriver:

”Hvis vi skal kunne bekjempe den seksuelle undertrykkelsen av kvinner, må vi bryte med borgerlig takt og tone. Kvinnebevegelsen må ikke vente med å stille krav eller sette navn på undertrykkelsen til kravene er akseptert som riktige av så å si hele befolkningen.” (KjerringRåd: 1975:4).

Det var også mindre åpenbare splittelser på parolegrunnlaget, den store ulikheten mellom Samarbeidskomiteens ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” og 8. marskomiteens ”Sjølbestemt abort nå” er kanskje ikke så lett å få øye på. Men i den harde agitasjonen rundt togsplittelsen ble det hevdet at innholdet i ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” var ”at
kvinnene skal legge ned kampen for sjølbestemt abort og overlate saka til Stortinget.”
 (Klassekampen 15.2.77).

Det ble også hevdet at å ville luke vekk parolen ”Kamp mot all imperialisme” til fordel for ”Solidaritet med undertrykte kvinner i alle land” ville være ”ikke bare å unnlate å ta stilling. I sin konsekvens er det å ta stilling for supermaktene og imperialistisk aggresjon mot kampen for nasjonal suverenitet.”
(Klassekampen 17.2.77).

KVINNEBEVEGELSENS MØTEPLASS

Mange viktige paroler ble båret fram i 8. marstogene på søttitallet, og mange av kravene ble kjempet gjennom. Kampen for sjølbestemt abort var en av de viktigste og mest sentrale, selve kravet var det bred enighet om i kvinnebevegelsen, og loven om sjølbestemt abort innen 12. svangerskapsuke ble innført i 1978, året da oppslutningen om kvinnedagen var på sitt høyeste. Kampen for kvinners rett til arbeid, 6 måneders svangerskapspermisjon, for daghjem, seksualundervisning og homofiles rettigheter hadde også stor gjennomslagskraft, mens parolene ”Nei til motepress!” og ”Vekk med porno!” har en enda lenger vei å gå i nåtiden. De radikale feministenes krav om at ”Vi vil ligge øverst”, ”Vi vil ha alt” og ”Nei til tvangspuling” har ikke en like skandaløs klang som i sin samtid. Og det var vel halve poenget. Nyfeministenes strategi for å sprenge grenser i det offentlige rom, og usjenert troppe opp med paroler som fikk meddemonstranter til å ty til voldeligheter, åpnet opp rommet kvinnebevegelsen trengte for å kunne snakke om seksualisert undertrykking og bekjempe puritanisme.

I år er det 35 år siden Kvinnefronten tok initiativ til den moderne, norske kvinnebevegelsens første 8. marstog. I alle disse årene har kvinner over hele landet markert den internasjonale kvinnedagen med tog, møter, fester og aksjoner. Kvinnebevegelsens ulike aktører har måttet diskutere linjer, strategier, paroler og organisering med hverandre. Disse diskusjonene er ikke alltid like hyggelige, men det er en nødvendighet og en styrke at norske kvinneaktivister kjemper om og for kvinnedagen. At vi har avholdt demonstrasjonstog i store deler av landet i 35 år markerer og gir styrke. Uten kvinnetogene ville den norske kvinnebevegelsen mistet sin sentrale møteplass, og dagen ville mistet sin styrke og relevans.

Historien om 8. marstogene er til tider absurd, til tider stolt, og hele tiden en viktig historie. 

Vårt Liv - vår kropp!

Grete Nestor er 28.2 bekymret for venstresidas pågående debatt, eller mangel på debatt, om abort.. Vi i kvinnegruppa Ottar er også bekymret. Derfor handler Ottarbladet som kommer ut 8. mars i år mye om abort: Om historien, om kampen, om prinsippene. Vi har gjort det grundig, for på venstresida er både mangelen på kunnskap og prinsipper stor. Og det kan bli farlig i et Europa med mangel både på barn og likeverd mellom kjønnene. Og ikke minst, med kristenfundamentalistene på offensiven.

Read More

Gratulerer søstre - abortloven er 25 år

Den 13. juni i 1978 fikk norske kvinner rett til sjøl å bestemme om og når vi vil ha barn. Med loven fikk vi råderetten over egen kropp og seksualitet. I anledning jubileet vil vi hedre dem som har bidratt å gi oss denne menneskerettigheten. Vi gjør det med å trekke fram historia bak kvinneseieren. I sin fulle grusomhet, en virkelighet kun de over 50 år kjenner til. Men disse kvinnene er oss, våre søstre, mødre og noen sine bestemødre. Med sine fortellinger er de vår nære historie. En historie med klare paralleller til dagens situasjon. Deretter vil jeg komme inn på utviklinga de siste 25 årene, der kampen for sjølbestemmelse er utvidet til å valg av prevensjonsmidler, abortmetode og ikke minst sjølbestemt seksualitet.

Read More

Rasling med sabler og bibelsitater vedrørende selvbestemt abort!

Så opplever vi det igjen; debatten om abort dukker opp i avisene, på lik linje med andre mer eller mindre engasjerende samfunnsspørsmål! Men på meg kommer spørsmålet like overraskende og provoserende hver gang! Hvor langt har vi kommet? Lever vi ikke i et demokrati der kvinner og menn har stemmerett, der retten til å bestemme over egen kropp først ble gitt kvinnen for ikke mindre enn noen få ti-år siden, etter en lang og tøff kamp. Råderett over egen kropp. Vi kvinner har kjempet for noe som burde være en selvfølge, noe som er en menneskerett. Noe vi først fikk etter en lang kamp! Kampen var over trodde jeg….

Read More

Appell om abort

De sier de vil verne om livet disse kvinner og menn som nå har gått gjennom byens gater. Jeg kaller det krig. For når vi ser hva disse kreftene i praksis legger i ordet vern, så er det preget av terror, mord, trussler og fiendeskap. Bare hør: De nekter kvinner prevensjonsmidler. Alt fra bruk av kondom til p-piller og spiral kaller de mord. Kun en fjerdedel av verdens kvinner har tilgang til prevensjonsmidler, og i en slik situasjon vil de fortsatt frata oss muligheten til å unngå uønskede svangerskap. Og blir vi gravide, så vil de tvinge oss til å føde.

Read More

Regjeringens forsøk på å stoppe Ultralydprosjektet

Kvinnegruppa Ottar ser på helseminister Dagfinn Høybråtens forsøk på å stanse prosjektet som et uttrykk for at de ønsker å begrense kvinners valgmuligheter til selvbestemt abort. Vi ser at deres handlemåte er preget av at de er uenige i innholdet i Lov om svangerskapsavbrudd, vedtatt i 1978. Vi oppfordrer alle politikere som er enige i prinsippet om selvbestemt abort, om å arbeide for at Senter for fostermedisin sitt prosjekt får fortsette.

Read More

Stopp statsstøtta til AAN

Loven om sjølbestemt abort sikrer kvinner retten til å bestemme om og når vi vil føde barn. Før vi velger skal den også sikre oss mulighet til å få veiledning og informasjon om den hjelp og støtte samfunnet kan gi. Praksis viser at det offentlige ikke har prioritert denne delen. I stedet har AAN fått bygd seg opp på dette fortvilelsens marked.

Read More