Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 22. oktober 2012
Det jeg ble mest overrasket over, da Alexandra Beck Gjørv la fram resultatet av granskingskommisjonens arbeid, var ikke bare at konklusjonen var så klar, men at den var så prinsipiell. Gjørvkommisjonen gjorde slutt på byråkratiske formuleringer om at alle hadde gjort så godt de kunne, og at alt måtte gå som det hadde gått, som politidirektoratets Sønderlandsutvalg konkluderte med i vår.
For noen uker siden ble Den norske stat dømt for å ikke oppfylle sine forpliktelser til å beskytte en kvinne som i årevis har blitt forfulgt og truet av en tidligere kjæreste. Han har flere ganger sittet i fengsel for å ha mishandlet henne og for å ha brutt besøksforbud. Men når han har sluppet ut, har han forfulgt kvinnen over store deler av landet, uten at noen eller noe har stanset ham. Kvinnen har i årevis levd i angst og frykt sammen med sine fire barn.
Retten mener kort oppsummert at staten har brutt menneskerettighetene når den ikke har klart å gjøre det som er dens primæroppgave; å ivareta borgerens sikkerhet. Det er Staten – blant annet gjennom politiets prioriteringer – som har plikt til å beskytte sine borgere mot overgrep. Det er Staten – gjennom budsjett og prioriteringer – sin oppgave å gi alle sine borgere rettssikkerhet og beskyttelse.
FN sin kvinnekommisjon har flere ganger kritisert Norge for at myndighetene mangler forebyggende arbeid angående vold mot kvinner, og uttrykte senest i februar 2012 bekymring over det høye antallet henleggelser og frifinnelser og de milde straffene som gjerningsmennene i volds - og voldtektssaker får. Videre sier FN at norske myndigheter må forstå at for å bedre situasjonen, er det nødvendig med lovendringer og forebygging, i tillegg til opplæring av politi og dommere og generelle holdningskampanjer for å få flere forbrytere dømt. Slik virkeligheten er nå, er frifinnelsesprosenten for høy og henleggingsprosenten på grunn av bevisets stilling enda høyere. Som alt som gjelder vold mot kvinner, er innsatsen for liten, for dårlig og for sein.
Å beskytte kvinner mot voldsmenn, som har kjent identitet, handlingsmønster og dom, er teknisk sett en enkel sak. Det vil bety å sette fotlenke på menn med besøksforbud, slik at alarmen går om de nærmer seg den de har besøksforbud mot. Hadde en slik ordning blitt innført, hadde hundrevis av kvinner og barn sluppet å flytte fra sted til sted, sluppet å bo på sperret adresse, sluppet å bli flyktning i eget land. Men det er aldri så enkelt, for det dreier seg også om politisk vilje. Da må offerets (kvinnens rettighet til å få være i fred og ikke bli slått og krenket), veies opp mot forøverens (mannens) demokratiske rett til å bevege seg fritt og uten overvåkning. Og alle kan se, de trenger ikke gjette, hvem sine rettigheter som må vike da.
Staten har voldsmonopol i et moderne samfunn. Og voldsmonopolet er det politiet(og hæren) som håndhever, og justisdepartement og rettsapparatet som forvalter. Oppfatter befolkningen at de er tjent med å ha en rettsstat, og har tillitt til statens forvaltning av kriminaliteten, slipper vi vigilantevirksomhet og blodhevn. For privat hevn og vold er alternativet til rettsstaten. Blir mange nok mennesker krenket, uten at staten på vegne av ofrene tar affære, undergraves støtten til rettsstaten. Og også av denne grunn er det et stort problem at kvinner ikke har beskyttelse. Verken hos politiet, hos domsstolene eller politikerne. Vi får håpe at dommen i Borgarting lagmannsrett markerer et veiskille, for retten var delt, og kvinnen tapte i Tingsretten og ble nektet fri rettshjelp da hun anket.
Det mest oppsiktsvekkende med dommen mot staten fra Borgarting lagmannsrett, er likevel hvor lite oppsikt den foreløpig har vakt. Aftenposten har et oppslag 21.september, Dagbladet et forrige helg, og så har det vært noen små referanser til saken her og der. Men krigstypene, den kritiske journalistikken og debattprogrammene har uteblitt. Dommen mot den norske staten er prinsipiell og uhyre viktig, og i tråd med FNs kritikk av Norge. Nå må kvinners manglende rettsikkerhet løftes fram i den pågående kritikken av sviktende samfunnsinstitusjoner.