Prinsipprogram 2018 - 2020

KAPITTEL 1: FEMINISME

Trykk her for å laste ned hele programmet som PDF

Feminisme er et politisk prosjekt for å forandre dagens kjønnsmaktstruktur. Målet for feminismen er et samfunn med reell likestilling mellom kjønnene. Feminismens utgangspunkt er at kjønns sosiale betydning kan forandres gjennom politisk kamp. Feminisme er å se mønstre for hvordan kjønn og makt henger sammen. Kvinnegruppa Ottar vil kjempe mot de begrensningene kjønnsrollene legger på livene våre, og arbeider for å bevisstgjøre kvinner til å forstå sin egen situasjon og gjøre opprør.

FRA KVINNEUNDERTRYKKING TIL KVINNEFRIGJØRING

Kvinner er undertrykt i vårt samfunn, ved at vi har mindre makt, eier mindre og tjener mindre enn menn. Menns vold mot kvinner er også en del av denne undertrykkingen, sammen med den kulturelle undertrykkingen i form av pornokultur, trakassering og den generelle oppfatningen av menn som viktigere enn kvinner.

Kvinnegruppa Ottar anser dagens samfunn som et patriarkat. Patriarkatet er et samfunnssystem som er bygget for menn, og der ledende posisjoner innenfor politiske, økonomiske, religiøse og sosiale institusjoner domineres av menn. Patriarkatet bygger på en kjønnsmaktorden der det mannlige er gitt en høyere status enn det kvinnelige og der menn som gruppe har makt over kvinner som gruppe; økonomisk, seksuelt og politisk. Patriarkatet opprettholdes gjennom sosialisering og sosiale strukturer. I de fleste kulturer sosialiseres kvinner til å ta lite plass, til å se seg selv som mindre viktige enn menn, og til å vurdere seg selv i forhold til utseende og omsorgsoppgaver.

Kvinneundertrykking henger også sammen med andre undertrykkingssystemer. Selv om kvinner har til felles at vi tilhører et underordnet kjønn, har vi ulike livsforhold avhengig av klasse og etnisk gruppe, hvor i verden vi bor, seksuell orientering, religiøs og kulturell tilhørighet og om vi har fysiske eller psykososiale funksjonshindringer.

Norge kommet lengre i likestillingskampen enn de fleste andre land i verden. Det er likevel langt igjen til vi har oppnådd full kvinnefrigjøring. Menn er i flertall i de fleste maktposisjoner i politikk og næringsliv: Over 70 % av de som snakker i media er menn, kvinner tjener fortsatt 85 % av det menn gjør og eier mindre enn menn. Kvinner objektiveres i reklame og populærkultur, menns vold mot kvinner, voldtekt og seksuell trakassering er et folkehelseproblem.

Patriarkatet tar ulike former forskjellige steder i verden og til forskjellige tider. Men overalt er det ulike regler og ulik verdi for kvinner og menn.  patriarkatet bestemmer at kvinner skal engasjere seg i omsorgsoppgaver, mens menn skal styre og tjene penger. 

Mange kvinner i verden er særlig utsatt for undertrykking som følge av et sterkt patriarkat, støttet opp av religion og tradisjon. Dette innebærer blant annet føydale familieformer der eldre mannlige familiemedlemmer bestemmer, kvinnene er ansvarlige for det meste av husarbeid og omsorgsoppgaver, og kvinner og jenter utsettes for arrangerte ekteskap, terror, overvåking og vold for å ivareta familiens ære.

Kvinners kropper og påkledning er ofte slagmark når menn kjemper om ære og dominans. Kvinnegruppa Ottar er imot påbud og forbud mot kvinners klesplagg, enten det er i religionens eller sekularismens navn.

HVILKEN FEMINISME?

Kvinnegruppa Ottar er radikalfeministisk, kollektiv og aktivistisk. Radikalfeminisme innebærer at målet er frigjøring av kvinnene fra patriarkatets undertrykking, både økonomisk, ideologisk og seksuelt. Det betyr å bryte sammenhengene mellom kjønn og makt. Det betyr å bekjempe kjønnsroller som begrenser kvinners liv og alle ideer om at menn er mer verd enn kvinner eller at menn og kvinner har grunnleggende ulike egenskaper. Det betyr å kjempe for samfunnsendringer som gjør kvinners fullverdige deltakelse i samfunnet mulig og attraktiv. Det betyr å anerkjenne kvinners definisjonsrett over egen seksualitet. Radikalfeminismen går lenger enn likestillingsfeminismen ved å peke på politiske, ideologiske og kulturelle undertrykkingsformer i tillegg til de juridiske. Radikalfeminismen skiller seg fra marxistisk feminisme ved å peke på patriarkatet som et særegent undertrykkingssystem og at sosialisme ikke nødvendigvis fører til frigjøring av kvinner.

Kvinnegruppa Ottars feminisme er kollektiv mer enn individuell. Samtidig anerkjenner vi at kvinner kan, og bør, gjøre individuelle opprør mot kjønnsmaktordningene i sine liv. Fordi vi ser patriarkatet som et samfunnsmessig system mener vi at kollektiv mobilisering er nødvendig for å oppnå frigjøring. I tråd med dette legger vi vekt på aktivisme, mens politisk lobbyisme kommer i andre rekke.

Kvinnegruppa Ottars feminisme er aktivistisk og aksjonistisk. Aktivisme er både å arbeide for faktiske endringer, som lovendringer og kamp mot sexindustrien, og å arbeide for holdningsendringer. Faktiske endringer og holdningsendringer henger sammen og kan bare oppnås gjennom en aktiv og målrettet feministisk organisering. En slik organisering må være åpen for alle kvinner som vil være med. Kvinnegruppa Ottar har en utadvendt og synlig virksomhet som strategi. Gjennom dette vekker vi debatt, setter saker på dagsordenen og markerer motstand. Vi bringer feminismen ut av stuer og soverom, og inn i styrerom og det offentlige rom. Kvinnegruppa Ottar utfordrer debattens argumenter slik at feminismen blir en del av samfunnsdebatten.

Alle tiltak som rokker ved dagens kjønnsmaktorden skaper reaksjon og motstand. Derfor risikerer feminister og andre aktive kvinner over hele verden sanksjoner og trakassering både fra menn som er redde for å miste sine privilegier og fra kvinner som av ulike grunner slutter opp om den patriarkalske kulturen. Patriarkatet fører til hat mot sterke kvinner. 

Ut fra det radikalfeministiske ståstedet ser Kvinnegruppa Ottar kampen mot seksuell undertrykking som en hovedsak i dagens Norge. Vi bekjemper prostitusjon, porno og pornokultur, voldtekt og seksuell trakassering.

KVINNEGRUPPA OTTAR MENER:

  • Kjønnsmaktstrukturen er grunnlaget for kvinneundertrykking, og feminismens oppgave er å analysere og avsløre denne

  • Målet med feministisk kamp er full kvinnefrigjøring

  • Kjønnsroller og kjønnsstereotyper som bygger opp under kjønnsmaktstrukturen må bekjempes

  • Religiøse påbud og forbud som styrker patriarkatet må bekjempes

Her kan du laste ned hele programmet som PDF

KAPITTEL 2: SEKSUALISERT UNDERTRYKKING

Kontroll av kvinners seksualitet er en grunnleggende struktur i patriarkatet. Seksualisert undertrykking reduserer kvinner til bare å bli betraktet som seksuelle objekter. Frihet fra seksualisert undertrykking er en forutsetning for å oppnå full kvinnefrigjøring. Kamp mot porno, prostitusjon og pornokultur er en kamp om folk sine holdninger, og Kvinnegruppa Ottar mener det er viktig og riktig å aksjonere mot og skape diskusjon om dette.

SEKSUELL TRAKASSERING

Seksuell trakassering omfatter et spekter av handlinger fra påtrengende blikk, plystring, og sexistiske kommentarer til spredning av seksuelle bilder på nettet, tafsing, trusler om overgrep og til voldtekt. Alle kvinner har opplevd noe av dette. Kvinnegruppa Ottar vil støtte alle tiltak og kampanjer mot seksuell trakassering, porno, prostitusjon og seksualisert vold.

KJØNNSLEMLESTELSE

Kjønnslemlestelse av jenter er en tradisjonell praksis knyttet til lokale normer og verdier. Målet med Kjønnslemlestelse er å begrense kvinners seksualitet. Kjønnslemlestelse forekommer blant jenter og kvinner fra deler av Afrika, Midt- Østen og noen steder i Asia. De siste årene ser man også en økning i europeiske land som for eksempel England.


Den vanligste formen for kjønnslemlestelse er at hele eller deler av klitoris og indre kjønnslepper fjernes. I noen tilfeller blir de indre eller ytre kjønnslepper sydd sammen slik at det gjenstår en liten åpning til urin og menstruasjonsblod. Andre skadelige inngrep i kvinners kjønnsorgan av ikke-medisinske årsaker, for eksempel prikking, gjennomhulling, skjæring, skraping eller brenning regnes også som kjønnslemlestelse. 

Kjønnslemlestelse kan ikke samlingens med intimkirurgi, for der er ikke formålet at kvinner skal miste følsomhet eller begrenser sin seksualitet. 

PORNOKULTUREN

Pornokulturen kjennetegnes ved at pornoens kvinneforakt spres gjennom populærkulturen. Pornokulturen visker ut skillet mellom porno, seksualisert reklame og populærkultur. Kvinner, og særlig unge jenter, opplever et stort press om å være seksuelt tilgjengelige og akseptere porno. Store deler av populærkulturen, som film, TV-serier og musikkvideoer, er påvirket av pornoens kvinneforakt og bidrar til å normalisere pornoens syn på seksualitet og på kvinner. Pornospråk, pornorekvisitter og seksualisering av vold og dominans er del av pornokulturen.

Seksualiteten eksisterer i en sosial sammenheng, og alle er påvirket av samfunnets seksuelle normer. I patriarkatet er det generelle synet at menn har større seksuelle behov enn kvinner. Menns seksualitet påvirkes av at kvinner er til salgs gjennom porno og prostitusjon. Kvinner og menn er lært opp til ulike roller og til å tenne seksuelt på forskjellige ting. Mens kvinner anses som attraktive hvis de framstår som svake, skal menn være sterke og kontrollerende. Erotisering av vold i kulturen stimulerer til seksualisering av vold. Derfor er Kvinnegruppa mot BDSM og all kobling mellom seksualitet og vold.

Porno og prostitusjon er ideologisk terror mot kvinner, sprer og forsterker ideen om at kvinner er mindre verdt enn menn og bygger oppunder kvinnehat. Sexindustrien påvirker hele samfunnet og ikke bare de som er direkte involvert. Alle kvinner gjøres til ofre ved at vi framstilles som en salgsvare.  

SEXINDUSTRIEN

Sexindustrien er en av verdens mest lønnsomme industrier. Den har tilknytning også til andre former for kriminalitet, som narkotika- og menneskehandel og mafiavirksomhet. Bakmenn, halliker, menneskesmuglere og pornoprodusenter tjener store penger på salg av kvinner og barn og også en del menn.

Sexindustrien eksisterer fordi det finnes et marked av menn som ønsker å kjøpe kvinner og mindreårige. Kundene er nødvendige for å holde industrien i live. Dette gjelder i hvert enkelt land og internasjonalt. Det er et overskudd på horekunder i rike land og av fattige kvinner i sør og øst. Kundene reiser på sexreiser til fattige land og fattige kvinner og barn importeres til bordeller i den rike delen av verden.

Porno og prostitusjon er vold mot kvinner. Porno reklamerer for prostitusjon, og pornomodellene er per definisjon utsatt for prostitusjon, ved at de betales for å ha sex foran kamera. Endringer i teknologi gir pornoen nye uttrykksformer og øker tilgjengeligheten radikalt. Grov porno er umiddelbart tilgjengelig over alt hvor det er nettilgang, den har blitt grovere og mer voldelig.

Strippeklubber er en del av sexindustrien. Kvinnekroppen brukes som virkemiddel for å øke omsetningen av alkohol, og klubbene er arenaer for kjøp av seksuelle tjenester. Etter at sexkjøpsloven ble innført i 2009 har en større del av prostitusjonen i Norge forflyttet seg til strippeklubbene.

OFRENE

Millioner av kvinner og barn i hele verden er ofre for sexindustrien. De aller fleste prostituerte er i utgangspunktet ofre for fattigdom eller seksuelle overgrep. For de fleste er prostitusjon en konsekvens av nød. Økonomisk selvstendighet og trygghet for verdens kvinner vil være et viktig bidrag i kampen mot prostitusjon.

Uansett på hvilken måte kvinnene kommer inn i sexindustrien, fører det til utnytting og krenkelser, med fysiske og psykiske skader som resultat.  Kvinnegruppa Ottar mener at sexkjøpsloven må prioriteres av politiet og følges opp med holdningskampanjer og tiltak som hjelper folk ut av prostitusjonen. Loven har stor normativ effekt og er et nødvendig tiltak mot prostitusjon.

Trafficking-ofre som anmelder sine bakmenn må få oppholdstillatelse i Norge, uavhengig av om politiet reiser sak eller ikke. I dag er retten til beskyttelse for ofre for menneskehandel kun knyttet til at de vitner mot bakmenn i en rettssak. Siden de aller fleste sakene henlegges, får ofrene likevel ikke mulighet til å vitne og får dermed heller ikke rett til videre opphold. Bakmennene er klar over anmeldelsen, og kvinnene risikerer sanksjoner, selv om de står uten beskyttelse. Dette er et grusomt spill med kvinners liv, og bryter med Norges internasjonale forpliktelser til å gi beskyttelse til mennesker utsatt for forfølgelse.

 

Kvinnene som trafikkeres til Norge blir misbrukt av norske menn. Det er det norske samfunnets ansvar at kvinnene blir sendt hit, og vi skylder dem derfor hjelp og beskyttelse. Oppholdstillatelse er også viktig for å hindre re-traffikering, at kvinnene havner tilbake i bakmennenes klør. De har ofte ingen alternative nettverk eller muligheter til selvforsørgelse, og er spesielt sårbare for å bli plukket opp av tidligere eller nye bakmenn.

ULIKE STÅSTEDER I PROSTITUSJONSDEBATTEN

I den internasjonale prostitusjonsdebatten er det to motsatte syn. På den ene sida står de som aksepterer prostitusjon, enten som ønskelig eller som et «nødvendig onde». PION og Pro Senteret er norske representanter for dette synet. På den andre sida står vi som definerer prostitusjon som vold mot kvinner og ikke aksepterer et skille mellom «tvungen» og «frivillig» prostitusjon. Kvinnegruppa Ottar mener at alle kvinner har krav på frihet fra vold og overgrep.

Noen land har legalisert og lagt til rette for prostitusjonsindustrien. Legalisering fører til at prostitusjonen øker, og det blir flere bakmenn, kunder og prostituerte. Nederland på den ene sida og Sverige og Norge på den andre har stått for to ytterpunkter internasjonalt. Nederland har lagt til rette for sexindustrien, mens flere nordiske land har kriminalisert horekundene. Kvinnegruppa Ottar støtter den nordiske modellen for sexkjøpslovgivning, med et ensidig forbud mot hallikvirksomhet og horekunderi.

Begrepet «sexarbeider» er blitt innført av pro-prostitusjonslobbyen for at prostitusjon skal anerkjennes som et yrke. Vi er sterkt kritiske til forsøk på å tilsløre overgrepene gjennom begreper som normaliserer sexindustrien og likestiller prostituerte, halliker og bakmenn.

KVINNEGRUPPA OTTAR KREVER:

  • En feministisk pornolovgivning som slår fast at porno er vold mot kvinner

  • At det iverksettes nasjonale tiltak for å blokkere pornosider fra internett i Norge i tråd med Interpols resolusjon fra 2009 om blokkering av seksualisert framstilling av barn på internett

  • Forbud mot strippeklubber

  • Tilgjengelig lavterskeltilbud for oppfølging av alle varsler om seksuell trakassering

  • Arbeidsmiljøloven, straffeloven og likestillingsloven må brukes aktivt for å stoppe seksuell trakassering

  • Midler til holdnings- og opplysningskampanjer mot pornokultur og seksuell trakassering

  • Kjønnslemlestelse er tortur og må straffes deretter

  • Den norske regjeringen må promotere den norske sexkjøpsloven og den nordiske modellen internasjonalt

  • At hjelpeapparatet må bruke mer ressurser på å hjelpe folk ut av prostitusjonen. Offentlige midler bør gis til tiltak med denne målsettingen

  • Et uavhengig kompetansesenter for bekjempelse av prostitusjon

  • Oppholdstillatelse og voldsoffererstatning for alle ofre for sexindustrien

  • Opprette et nasjonalt tilbud om exit-programmer for å bistå de som ønsker å komme ut av prostitusjon

  • Opprettholde forbudet mot hallikvirksomhet, og styrke politiets arbeid mot hallikvirksomhet på internett

  • Økte ressurser til politiet for å håndheve sexkjøpsloven

  • At sexkjøpsloven får en høyere prioriteringsstatus hos politiet, også når det gjelder sexkjøp via internett

  • Forsøk på sexkjøp må igjen bli straffbart

Last ned hele programmet som PDF her

KAPITTEL 3: MENNS VOLD MOT KVINNER

Seksuell undertrykking og vold mot kvinner og barn er den mest utbredte kriminalitet i verden og inkluderer blant annet drap, mishandling, trusler, omskjæring, barnebruder, enkebrenning, syreangrep, trakassering og voldtekt. Kvinner som blir utsatt for vold mister ikke bare sin frihet, men volden går ut over helse og førlighet og kan ender med drap. FN regner vold mot kvinner og barn som en hovedfaktor for manglende utvikling i den fattige delen av verden.

Vold er patriarkatets kultur og kjerneverdi. Menn og gutter læres opp i strukturer og normer som gir kvinner og jenter mindre verdi. Resultatet blir et makthierarki med dominerende menn som blant annet tror at de har tilgang til kvinners kropper. En aggressiv pornoindustri mater gutter og menn med løgner om seksualitet og kjønnsroller.


Det er i hovedsak menn som mishandler og voldtar. Likevel er det kvinner og barn som må rømme hus og hjem og bli flyktninger i eget land. Det er kvinner som må ta forholdsregler for å beskytte seg mot eventuelle overgrep. Vold og æresdrap handler om menns ønske om å kontrollere kvinner og en oppfatning av kvinner som eiendom. De fleste kvinner som drepes i Norge blir drept av sine etnisk norske menn eller kjærester, ofte når de prøver å bryte ut av forholdet. Dette er en form for æresdrap, selv om det ikke kalles det i media.


Kvinner som får opphold på familiegjenforening, og deres barn, er spesielt sårbare for psykisk og fysisk vold fra mannen de er familiegjenforent med. Disse kvinnene må få opphold på selvstendig grunnlag.


Fokuset må flyttes fra offer til overgriper. Menns vold er den enkelte mann og samfunnets ansvar. Voldsforskere bekrefter at likeverd mellom kjønnene forebygger trakassering og undertrykking.


VOLDTEKT, INCEST OG ANDRE SEKSUELLE OVERGREP
Menn voldtar fordi de kan, og fordi de ikke respekterer kvinners integritet og liv. Det er samfunnets ansvar å stanse volden og ikke det enkelte offer. Overgrep må forebygges gjennom kampanjer og trygghetstiltak. Overgrep må etterforskes mer effektivt, og flere overgripere må dømmes.

Ytterst få anmeldelser ender med domfellelse, noe som sender signaler om at det er nesten risikofritt å voldta og at ofrenes ord og helse ikke har verdi. Etterforskningen hos politiet må effektiviseres og profesjonaliseres. Lang saksbehandlingstid er belastende både for offer og tiltalt. Etterforskere må skoleres, samarbeid med helsevesen må styrkes og bygges ut slik at flere kvinner og barn oppsøker hjelp og får sikret bevis raskt etter overgrepet.

Vi krever at det nedsettes en nasjonal havarikommisjon som utarbeider og sikrer undervisning av rettsvesenet slik at de kan håndtere overgrepssaker på en korrekt måte. Videoopptak av offer i første rettsinstans (som i Sverige) bør vurderes, for å redusere belastningen med å avgi forklaring i retten. Dette reduserer også forsvarers anledning til å stille offeret spørsmål som kan oppfattes trakasserende.

Barns rettssikkerhet ved incest og andre seksuelle overgrep må styrkes. Barns spesielle behov for beskyttelse må tas hensyn til. Det er nødvendig å avdekke overgrep og straffe overgriperne.

Kvinner med funksjonshindringer er mer utsatt for vold og overgrep enn kvinner generelt. Kvinnegruppa Ottar mener det må etableres kunnskap om overgrep mot kvinner med funksjonshindringer, for å kunne sette inn tiltak.

KVINNEGRUPPA OTTAR KREVER:

  • Nasjonal innsats for å stoppe og forebygge den seksualiserte volden

  • Bedre seksualundervisning i skolen

  • Offensive holdningskampanjer mot voldtekt og overgrep

  • Endring av straffelovens voldtekstbestemmelser slik at samtykke og ikke tvang står i sentrum

  • Styrket behandlingstilbud for voldelige menn

  • Bruk lovens rammer til å øke straffene og ha et rettsvesen som tror på kvinners fortellinger om den volden de har blitt utsatt for

  • Kvinner som kommer til Norge på familiegjenforening, eller for å gifte seg med norske menn, må få opphold på selvstendig grunnlag.

  • I en familiesituasjon må menn som mishandler umiddelbart fjernes fra hjemmet

  • Skolen må i større grad undervise om kjønn og maktforhold

  • Krisesentrene skal være en politisk bevegelse for å bekjempe menns vold mot kvinner, og ikke bare sosiale institusjoner

  • Vi vil beholde den seksuelle lavalderen på 16 år for å beskytte barn og ungdom mot grooming og overgrep fra voksne

  • Flere og bedre voldtektsmottak og bedre tilbud til incestofre


Last ned hele programmet som PDF her

KAPITTEL 4: SÆREGEN UNDERTRYKKING AV MINORITETSKVINNER

Minoritetskvinner er utsatt for en særlig undertrykking, ved at de undertrykkes både som kvinne, minoritet og som «minoritetskvinne». Som kvinner undertrykkes vi alle ved å være samfunnsmessig underordnet menn. Etniske minoriteter undertrykkes gjennom rasisme, og anses som mindre betydningsfulle enn majoritetsbefolkningen. Undertrykkingen som rammer minoritetskvinner er større enn summen av de to undertrykkingsstrukturene. Minoritetskvinner blir ofte ignorert i samfunnsinstitusjoner og den offentlige debatten, der «kvinner» oftest er representert ved hvite og «minoriteter» oftest er representert ved menn. Å ta kontroll over sitt eget liv framstår som en ekstra hard kamp, når en må fri seg fra to undertrykkingssystemer på en gang, og alliansene er ikke åpenbare.

Norge i har i mange hundre år stått for en undertrykking av nasjonale minoriteter, enten disse har vært urfolk eller nasjonale minoriteter som kvener, romani (tatere), rom (sigøyner), skogfinner eller jøder. Disse har blitt rammet av en hard fornorskingspolitikk, med undertrykking av kultur, språk og levevei. Det har i perioder vært tatt i bruk harde virkemidler, som tvangssterilisering, fratakelse av barn og forbud mot å snakke eget språk.

Halvparten av alle samiske kvinner vil oppleve vold eller overgrep gjennom livet. En av fem samiske kvinner vil oppleve voldtekt eller annen seksualisert vold i løpet. Ser vi kvinner og menn under ett, vil 45 prosent av alle samer oppleve vold eller overgrep. Samfunnet har i lang tid møtt ofrene med taushet og manglende tiltak.

Flere forskningsrapporter har vist at det samiske samfunnet har en etablert voldtektskultur; en kultur der overgrep og vold er omfattende og også normalisert. Det handler om problematiske samfunnsmessige holdninger og mekanismer knyttet til kjønn og seksualitet. Det inkluderer mekanismer som å skylde på ofrene, seksuell objektivisering, trivialisering av vold og overgrep - og en felles fornektelse av omfang og konsekvenser.

Overrepresentasjon av vold, og overgrep er en skjebne samer deler med mange urfolkssamfunn. Mye av forklaringen ligger i historisk undertrykking, marginalisering og fornorskning.

ÆRESKULTUR

At kvinner representerer familiens ære, henger sammen med patriarkatet, som krever underordning fra kvinner. Følelsesmessig utpressing, trakassering, vold og utstøting for å holde fast kvinner i en underordnet rolle, er mekanismer som er velkjente i alle kulturer. Æreskulturen som i stor grad preger flere minoritetsmiljøer, er et sosialt system som forventer fullstendig lydighet fra sine barn, og særlig døtre, og oppnår dette gjennom trusler, vold og i siste instans drap for å gjenopprette æren. Dette er en ekstremvariant av patriarkatet, som må bekjempes.

Gjennom flere tiår har undertrykking gjennom æreskultur blitt løftet fram av enkelte kvinner, men det er først de siste årene at stemmene har blitt for mange til å overses. Det handler om familiens krav og forventninger til utdanningsvalg og ektefelle, om trusselen om vold som oftest ikke blir nødvendig fordi jentene innordner seg som lydige døtre. Æreskulturen holdes oppe av et «moralpoliti» bestående av taxisjåfører, naboer og storfamilien, som rapporter om den minste uanstendige oppførsel, som løs hijab, feil venner eller en kjæreste.

Kvinnegruppa Ottar mener at hijab er et symbol på kvinners underordnede posisjon sammenlignet med menn. Vårt håp er at økende frihet for muslimske kvinner også vil føre til at flere velger å leve uten hijab, men vi støtter på ingen måte et generelt forbud. Når det gjelder hijab for barn under pubertetsalder, mener vi dette er dypt problematisk.

Mange av de positive endringene som har skjedd i minoritetsmiljøene, for eksempel mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, er kommet som resultat av minoritetskvinners egen organisering og kamp. Kvinnegruppa Ottar ønsker å ta del i kampen mot æreskulturen ved å tilby fellesskap og solidaritet med kvinner som står midt i denne viktige kampen.

KVINNEKAMP OG ANTI-RASISME

Norge er et mer rasistisk samfunn enn mange liker å tro. Et viktig fundament for kvinners frihet er retten til arbeid, økonomisk selvstendighet og gode livsvilkår. De som fører kampen mot æreskultur og tvangsekteskap sammen med rasister og muslimhatere, undergraver samtidig minoritetskvinners rett til trygghet og anerkjennelse som individer. Derfor er rasisme uforenelig med feministisk frihetskamp.  

I kvinnebevegelsen er det litt ulik tilnærming til minoritetskvinners særlige undertrykkelse, der mange vil sette hensynet til den anti-rasistiske kampen først. Mange på venstresida og i den anti-rasistiske bevegelsen betinger sin støtte til kvinners opprør av at det ikke reises kritikk mot Islam eller muslimske miljøer. Redselen for hva som kan føre til økt rasisme er høyst reell, men kvinnegruppa Ottar vil ikke ofre kvinners opprør på antirasismens alter. Minoritetskvinnene som kjemper mot æreskultur, opplever både undertrykkende kultur i egne familier og miljøer, og rasistiske holdninger og strukturer i storsamfunnet. Modige minoritetskvinner som gjør opprør mot patriarkatets makt, må få kvinnebevegelsens fulle støtte.  

ØKONOMISK SELVSTENDIGHET FOR MINORITETSKVINNER

Et viktig grunnlag for frigjøring, er å styrke mødrene, for å fremme gode rollemodeller i familien. Retten til å kunne forsørge seg selv og sine barn gjennom arbeid, har vært en viktig kamp i hele kvinnebevegelsens historie. Økonomisk selvstendighet gir trygghet og selvtillit, og er en nødvendig forutsetning for personlig frihet og for å ha større drømmer på døtrenes vegne enn lydighet.

Kontantstøtten er en rettighet som er lik for alle, men det viser seg at et overveldende flertall av mottakerne er kvinner, og svært mange er minoritetskvinner. Kontantstøtten motvirker likestilling ved å betale mødre for ikke å bruke barnehage, og dermed ikke jobbe. Dette er ekstra skadelig for minoritetskvinner, som ofte har en svakere tilknytning til arbeidslivet, og som i tillegg utsettes for diskriminering fra arbeidsgivere.    

Heller enn å betale minoritetskvinner for ikke å jobbe, bør det satses på gode programmer for arbeidsinkludering. Dette bør inneholde for eksempel språkopplæring, formell utdanning og veiledere som kan være døråpnere til arbeidslivet. Der NAV har mistanke om at mannen eller andre i familien hindrer kvinner fra å jobbe, må det opprettes varslingsrutiner til sosial- og politimyndigheter.

KVINNEGRUPPA OTTAR KREVER:

  • Avskaff kontantstøtten

  • Flere minoritetsrådgivere i skolen, også på barne- og ungdomstrinnet

  • økte ressurser i politiet for å sikre trygghet for kvinner som går foran og opplever trusler fra kvinneundertrykkende miljøer eller egen familie

  • Flere ressurser til oppfølging av de som bryter med familien på grunn av æresrelatert vold, gjennom krisesentertilbud, mentorordninger og sosiale nettverk

  • Holdningskampanjer mot barnehijab rettet mot moskeer og andre muslimske miljøer, kombinert med konkrete tiltak i skolene

  • Styrke kvinners rett til introduksjonsprogrammet, gjennom bedre muligheter for å kombinere med omsorgsoppgaver, mulighet til å gjenoppta flere ganger etter avbrudd, og egne moduler for kvinner om deres rettigheter i det norske samfunnet

  • NAV og flyktningetjenesten må ha et bedre arbeidsfokus for kvinner, og gi mer støtte til å komme i lønnet jobb framfor ubetalte praksisplasser

  • Kvinner på flukt er særlig utsatt for seksuell vold. Flyktningmottak må ivareta kvinners sikkerhet gjennom å tilby trygge avdelinger og baderom for kvinner

  • Økt satsing på å styrke den feministiske organiseringen blant minoritetskvinner

KAPITTEL 5: REPRODUKTIVE RETTIGHETER

Fram til 1978 bestemte abortnemndene over skjebnen til 16 000 norske kvinner hvert år. Disse nemndene fungerte i det samme medisinske systemet som tvangssteriliserte tatere og andre ‘mindre verdige’ kvinner. Noen ble tvunget til å få barn de ikke ønsket seg, andre ble hindret i å få barn. Globalt ser vi i mange land at det samme skjer i dag. Kvinners seksualitet er ikke bare eid og kontrollert av den enkelte mann, men av familien, klanen og samfunnet.     

Retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet er det viktigste spørsmålet for jenter og kvinners liv og helse. Patriarkatet – måten kjønnene er organisert på i samfunnet - bygger på kontroll med kvinners seksualitet og kropp. Fattigdom og sosial nød gjør at mange ikke har råd til å kjøpe prevensjon og ta abort til tross for at landets lover gir dem tilgang til dette. Sterk religiøs innflytelse er en viktig grunn til begrenset rett til prevensjon og abort. Høy dødelighet og stor risiko for varig fysiske skader er realiteter for kvinner som velger å avbryte svangerskap i mange land.

For feminister er det et hovedkrav selv å kunne bestemme om, når og med hvem vi vil ha barn. Gjennom menneskehetens historie og for verden sett under ett, har det bare vært mulig for svært få de siste 50 til 100 årene. Vi vet at kvinner tar abort selv om det er ulovlig. Der kvinner ikke har tilgang på selvbestemt abort, skjer det med fare for eget liv og helse. Illegal abort er alternativet for millioner av kvinner. Lemlesting og død er konsekvensene for mange. Antall drepte spedbarn øker i takt med forbudene mot sikre aborter og tilgang til prevensjon. Menneskelige og samfunnsmessige omkostninger med illegale aborter overstiger kostnadene med gratis prevensjon og abortrettigheter i de enkelte land. Likevel ser vi nå at flere land innfører mer restriktive ordninger. Det er to hovedstrategier for å unngå uønskede graviditeter: god seksualopplysning og lett tilgang til prevensjon.

PREVENSJON OG SEKSUALOPPLYSNING

Kontroll over egen reproduksjon er en forutsetning for kvinnelig seksuell frigjøring. Seksualopplysning og prevensjon hindrer uønskede graviditeter og spredning av seksuelt overførbare sykdommer. Likevel er ingen prevensjonsmetode 100 % sikker. Dessuten har mange prevensjonsmidler bivirkninger, og kvinner skal ikke være forsøkskaniner I den farmasøytiske industrien. Det offentlige må investere i forskning som gir bedre og tryggere prevensjonsmidler, for både kvinner og menn. Prevensjonsmidlene skal være lett tilgjengelige og gratis. Seksualopplysningen må styrkes.

ABORTSITUASJONEN I NORGE

Norge har en lov om selvbestemt abort innen 12 ukers svangerskapslengde, og nemndbehandling av søknader om abort etter uke 12. Abortsøkende kvinner er de eneste pasientene helsepersonell kan nekte å hjelpe. Dette kan de gjøre på grunnlag av en reservasjonsrett forbeholdt helsepersonell i abort- og genteknologisaker. Fortsatt avgjør fylkesnemnder om en gravid kvinne mellom 12. og 18. svangerskapsuke skal få innvilget abort.

BIOTEKNOLOGI

Fosterdiagnostikk defineres som alle former for undersøkelser for å påvise eller utelukke sykdom eller misdannelse hos fosteret. Dette skjer gjennom prøver av fostervann eller av morkaken – eller gjennom blodprøver og ultralydundersøkelser. Den medisinske forskning og utviklingen har satt nye spørsmål på dagsorden. Genteknologi og forskning på stamceller kan gi store helsemessige framskritt.

Kvinnegruppa Ottar mener at gravide som ønsker fosterdiagnostikk må få tilbud om dette tidligst mulig i svangerskapet. Slik kan hun på et best mulig grunnlag selv bestemme om hun vil fullføre eller avbryte svangerskapet. Kvinner skal få tilgang til best mulig hjelp til enhver tid. Det offentliges ansvar for funksjonshemmede barn må økes og styrkes.

SURROGATI OG EGGDONASJON

Kvinners reproduktive evner er i økende grad med på å gjøre kvinnekroppen til en handelsvare. Kvinner fra fattige land eller land med svak velferdsstat skal ikke være rugekasser for rike mennesker. Kvinnegruppa Ottar er imot all surrogati.

Eggdonasjon er et mer omfattende og alvorlig inngrep enn sæd-donasjon og disse kan derfor ikke likestilles. Det må derfor forskes mer på konsekvensene av hormonbehandling og modning av mangfoldige egg slik at kvinner kan ta gode valg om egen helse.

ANTI-ABORTBEVEGELSEN

Den internasjonale antiabortbevegelsen er sterk og har store økonomiske ressurser. Metodene varierer, og bevegelsen jobber på mange plan for å frata kvinner retten til å bestemme over egen kropp. En metode er å begrense adgangen til abort gjennom lovverket, en annen er å gjøre tilgangen til svangerskapsavbrudd og prevensjon praktisk vanskelig. Tilgangen til nødprevensjon er under angrep. Ved å slutte å bruke ordet foster og innføre begrepet ufødt barn, manipuleres offentligheten. Falsk propaganda om feil og mangler ved prevensjonsmidler, spesielt kondomer, blir spredt over hele verden, noe som øker utbredelsen av hiv/aids. I USA mister internasjonale hjelpeorganisasjoner bevilgninger dersom de mistenkes for å støtte adgangen til fri abort. Der har også kristenfundamentalistiske abortmotstandere i årevis terrorisert abortklinikker, deres ansatte og pasienter. Helsepersonell myrdes, og klinikker bombes. Den internasjonale økende abortmotstanden er skadelig og farlig. Mest fordi den reelt sett fører til flere uønskede svangerskap, farligere aborter og en dårligere helse for kvinner og barn.

I lov om svangerskapsavbrudd er kvinner sikret rett til frivillig livssynsnøytral rådgivning før og eventuelt etter valg om abort. Kvinnegruppa Ottar kjemper imot alle framstøt for å redusere kvinners reproduktive rettigheter.

KVINNEGRUPPA OTTAR MENER:

  • Ordningen med gratis prevensjon må utvides til å gjelde alle.

  • Bedre prevensjons- og seksualopplysning i skolen.

  • Reservasjonsretten til helsepersonell må fjernes.

  • Abortloven må utvides til å gjelde innen 18 uker og abortnemndene må oppheves.

  • Den høye egenandelen for kvinnelig sterilisering må reduseres.

  • Forskning på bedre og sikrere prevensjonsmidler må økes, også for menn.

  • Gravide skal ha tilgang til de minst belastende metodene for å få opplysninger om fosteret. Dette skal skje så tidlig som mulig i svangerskapet, og i tide til en avgjørelse om avbrutt svangerskap innenfor grensen for selvbestemmelsen.

  • Inntil nemndene er opphevet, vil vi forsvare § 2c

  • Det må opprettes en nøytral rådgivningsinstans for gravide.

  • Kvinnegruppa Ottar vil avsløre og bekjempe representantene fra den fundamentalistiske anti- abortbevegelsene.

  • Kvinnegruppa Ottar er imot all surrogati og kommersiell eggdonasjon

KAPITTEL 6: MAKT OG ØKONOMI

I patriarkatet er kvinner undertrykt ved at vi har mindre makt, eier mindre og tjener mindre enn menn.

MAKT OG OFFENTLIGHET

Kvinner er dårligere representert enn menn i media og styrende organer. Inntil lik innflytelse er oppnådd på alle områder hvor det blir tatt beslutninger, er kvotering av kvinner et effektivt virkemiddel for å sikre kvinners representasjon.

Det er behov for en større bevissthet om hvordan kvinners representasjon skal økes. En byrde mange kvinner som stikker seg fram opplever, er kvinnefiendtlig hets og trusler om vold. Minoritetskvinner er særlig utsatt for slik hets. Netthetsen rettet mot kvinner går direkte på deres person, generelt kvinnehat, seksualisering og trusler om vold og overgrep. Hetsen mot kvinner som uttaler seg i offentligheten rammer indirekte alle kvinner, ved at det hever terskelen for å delta. Konsekvensen av netthatet er at kvinner trekker seg tilbake fra offentlig debatt, og at våre stemmer og perspektiver systematisk blir underrepresentert. Netthets er et alvorlig demokratisk problem, som det er avgjørende å bekjempe.

Det er et stort problem at statlige støtteordninger til likestilling og anti-diskriminering prioriterer menn eller forutsetter samarbeid med menn. Bevilgningene må økes og gis til kvinneorganisasjoner, så lenge kvinner er underrepresentert i offentlighet og styrende organer.

Norsk likestillingspolitikk har vært preget av «mainstreaming»-tankegang, som innebærer at likestilling skal gjennomsyre all politikk, heller enn å være et eget fokusområde. Spørsmål om kjønn og makt må prioriteres som et eget område for å komme nærmere likestilling. Derfor bør det opprettes et eget likestillingsdirektorat.

ARBEID OG INNTEKT

Et viktig grunnlag for kvinnefrigjøring er økonomisk selvstendighet, å kunne forsørge seg sjøl og eventuelle barn, uavhengig av familieforhold. Kvinner skal ha rett til arbeid, utdanning, jord og eiendom.

Formelt har kvinner og menn samme rett til arbeid. Kvinners lavere lønn og forventningene til at kvinner gjør en større del av omsorgsoppgavene hjemme enn menn, gjør at retten til arbeid ikke er lik i praksis. Arbeidslivets stadig større krav til fleksibilitet med hensyn på arbeidstid og ansettelsesforhold rammer i første rekke kvinner.

Norge har et kjønnsdelt utdannings- og arbeidsmarked. Kvinnene velger i overveldende grad tradisjonelle kvinneyrker innenfor helse, omsorg, servicenæring og handel. Dette er yrker og jobber som er preget av deltid og korttidsengasjementer, der tilknytningen til arbeidslivet og faglige rettigheter står svakere enn i de tradisjonelle mannsyrkene. Selv om andelen kvinnelige medlemmer i LO stiger, er fortsatt organisasjonsprosenten lavere i de kvinnedominerte yrkene. Også utdanningsvalgene er i Norge særdeles kjønnsdelt. Særlig gjelder dette innenfor yrkesopplæring, der ungdom oftest velger tradisjonelt.

Omfanget av det ubetalte arbeidet i hjemmet er med på å bestemme forskjellen mellom kvinnelønn og mannslønn. Mange kvinner jobber deltid, har avbrekk i yrkeslivet for å løse omsorgsoppgaver, og blir ikke ansett som likeverdige konkurrenter til de godt betalte jobbene. Det er fremdeles store lønnsforskjeller på kvinner og menn i Norge. Lønnsforskjellene følger i stor grad det kjønnsdelte arbeidslivet. Men også innen samme eller liknende yrker er det forskjell på manns- og kvinnelønn. 6 timers arbeidsdag med full lønn for alle, kan lette arbeidsdagen for mange kvinner, og gjøre det enklere å kreve mer hus- og omsorgsarbeid av menn.

Samfunnsmessig organisering av hus- og omsorgsarbeidet er tiltak som kan lette forholdene for kvinner i arbeidslivet og redusere kvinners valg av deltidsarbeid. Velstående familier kan i dag betale seg ut av tidsklemma ved å kjøpe nesten gratis arbeidskraft gjennom aupair-ordningen. Slik denne ordningen i mange tilfeller fungerer, er den en grov utnyttelse av unge utenlandske jenter og en gjeninnføring av det private herskap- og tjener-systemet. Betalt husarbeid må gis lønn og arbeidsvilkår på linje med det øvrige arbeidslivet.

Kvinner med funksjonshindringer utgjør en sammensatt gruppe med dårligere levekår enn befolkningen for øvrig, med dårlig helse, lav utdanning, lav sysselsetting, svak personlig økonomi og en mindre aktiv fritid. Dette er store utfordringer som må møtes med egnede tiltak. Særlig vekt må legges på rekruttering i arbeidslivet og universell tilrettelegging av arbeidsplasser.

Menn blir i større grad enn kvinner rekruttert til lederstillinger og til maktposisjoner i næringslivet og offentlig forvaltning, til tross for lovpålagt kvinneandel i styrer og råd. I akademia blir fenomenet kalt glasstaket – selv om kvinner er i flertall blant studenter og stipendiater, så er menn i flertall i faste vitenskapelige stillinger og professorater. Denne vertikale arbeidsdelinga opprettholder det skjeve maktforholdet mellom kjønnene. Kvotering av kvinner til stillinger og posisjoner med overvekt av menn kan være et egnet tiltak for å bøte på denne situasjonen.

Arbeidslivet har stadig større krav til fleksibilitet med hensyn til arbeidstid og ansettelsesforhold, noe som i mange yrker betyr flere midlertidige stillinger og uklare skiller mellom jobb og fritid. Dette rammer i første rekke kvinner. Systemet for lønnsforhandling, særlig frontfagsmodellen, bidrar til å opprettholde eksisterende lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

Økonomisk undertrykking og nød kan tvinge kvinner inn i prostitusjons- og pornoindustrien. Det må utvikles gode tiltak for å hjelpe kvinner ut av prostitusjon og over i arbeid. Se kapitlet om Seksualisert undertrykking og pornokultur.

VELFERDSSTATEN

En forutsetning for høy yrkesdeltakelse blant kvinner er en godt utbygd velferdsstat. Kvinnegruppa Ottar mener at velferdsstaten må styrkes og utvides. Mer av det ubetalte arbeidet må omgjøres til samfunnsmessig arbeid, enten gjennom offentlige velferdsordninger eller privat betalt tjenesteyting.

Omsorgssektoren er det området som er mest preget av kjønnsmessig arbeidsdeling. Det er stadig forventet at kvinner skal utføre mye ubetalt omsorgsarbeid privat, og den offentlige omsorgssektoren er svært kvinnedominert. Mer samfunnsmessig organisering av omsorg vil bidra til økt yrkesdeltakelse for kvinner og lettelse for kvinner i arbeidslivet. Kvinnegruppa Ottar krever at kvaliteten i offentlig omsorg heves. Det betyr også heving av status og lønn og bedring av arbeidsforhold i omsorgsyrkene.

Omsorgen for gamle og syke må være et offentlig ansvar. Nedlegging av lokalsykehus og innføring av «New Public Management» i helse- og omsorgssektoren har ført til vanstyre og dårligere kvalitet. Økt bruk av private helsetjenester samt helse- og pensjonsforsikring bidrar også til en utarming av det offentlige systemet. Ordningen med New Public Management må opphøre, og eldreomsorgen og helsevesenet må styres utfra behovene til pasienter og pleietrengende.

Den norske velferdsstaten har ikke avskaffet fattigdom. Men de nordiske land har verdens laveste fattigdomsrater.  En fungerende velferdsstat skal gi tilbud som omfatter alle. Blir ordninger behovsprøvd og ikke universelle, får vi fort ett system for de rike og et annet for oss andre. Universelle rettighetsbaserte trygdeordninger er avgjørende for kvinners stilling. De omfatter blant annet barnetrygd, barseltilskudd og arbeidsledighetstrygd. Barnetrygden må økes drastisk. Overgangsstønaden må gjenopprettes til nivået før 2012. Trygde- og velferdsordninger for eneforsørgere og for barn med spesielle behov må økes.

Lav inntekt og deltidsarbeid fører til lav alderstrygd. Kvinner flest har langt lavere pensjon enn menn, og over 90 prosent av minstepensjonistene er kvinner. Minstepensjon og folketrygdens grunnbeløp må økes.

KVINNEGRUPPA OTTAR KREVER:

  • Kvotering av kvinner der de er underrepresentert

  • At redaksjoner slår hardere ned på sexistisk kvinnehets i kommentarfeltet

  • At politiet tar trusler om seksuelle overgrep og vold mot kvinner i sosiale medier på alvor og etterforsker sakene

  • Kvinneorganisasjoner skal prioriteres ved tildeling av støtteordninger til likestilling og anti-diskriminering

  • Støtteordninger til likestilling og anti-diskriminering må økes

  • Opprettelse av et likestillingsdirektorat

  • Rett til heltidsarbeid for alle, forbud mot tvungen deltid

  • 6 timers normalarbeidsdag med full lønn

  • Offentlige tiltak for å utjevne kjønnsforskjellene i utdannings- og yrkesvalg

  • Fagorganisering må styrkes i kvinnedominerte yrker

  • Lik lønn for likeverdig arbeid. Styrking av kvinnelønna gjennom lønnsoppgjør og statlige tiltak

  • Aupair-ordningen i sin nåværende form må avvikles. Betalt husarbeid må reguleres av arbeidsmiljølov og tariffavtaler som det øvrige arbeidslivet

  • Et desentralisert helse- og sykehustilbud

  • Økt minstepensjon og økt grunnbeløp i folketrygden

  • Økt barnetrygd

KAPITTEL 7: FAMILIEPOLITIKK

Familiens utforming og funksjon er bestemmende for kvinners underordnede økonomiske og sosiale situasjon.

Kvinnegruppa Ottar går inn for organisering av arbeidsliv, velferdsordninger og by- og stedsplanlegging som støtter opp om et mangfold av familietyper og samlivs- og boformer. Vi ønsker familier som gir gode kår for kjærlighet, utfoldelse og trygghet i barns oppvekst og menneskers liv.

Husarbeid, omsorg for barn og pleie av syke faller i urimelig grad på kvinner. Vi trenger en mer rettferdig fordeling mellom kvinner og menn av både hus- og omsorgsarbeid. Kvinnegruppa Ottar ønsker at mest mulig av dette arbeidet blir samfunnsmessig organisert og rettferdig fordelt.

Dårlig økonomi og frykt for å miste omsorgen for barna, gjør at mange kvinner blir i voldelige ekteskap/samboerforhold. Mishandlere skal ikke tilkjennes verken foreldreansvar eller samværsrett. Kvinner må sikres økonomiske muligheter til å forsørge seg og sine barn.

Det bør legges til rette for delt omsorg etter samlivsbrudd, bl.a. gjennom økonomiske støtteordninger for enslige foreldre (som har omsorg for barn halvparten av tiden). Støtteordninger for enslige forsørgere må styrkes slik at den enslige blir i stand til å forsørge seg

Boligområder må planlegges med tanke på ulike og foranderlige familier, og må ha barnehager og andre tjenester og tilbud i nærområdet, i tillegg til sosiale møteplasser og kollektive tiltak som mulighet for fellesmåltider.

BARSEL OG FORELDREPERMISJON

Kvinners rett til å bli på barselavdelinger til amming er veletablert og barnets og mors helse sikret, må opprettholdes. Kvinnegruppa Ottar går imot hjemsending etter få timer, og mener liggetid må vurderes i hvert enkelt tilfelle, men med en minstenorm på 2-3 døgn. Vi krever stans i nedlegging av sykehus og sentralisering av mor-barn-omsorg. Kommunene må få midler til å ansette flere jordmødre, og kommunale, døgnbaserte tjenester til familier med særskilt behov (tidligere «husmorvikar») må etableres.

Deler av foreldrepermisjonen skal øremerkes for mor og deler for far eller medmor (heretter kalt partner). Partner må ha selvstendig opptjening av foreldrepermisjon. For å sikre partners tilknytning til barnet går vi inn for en tredeling av foreldrepermisjonen, der den siste delen fritt kan fordeles. Ni ukers barseltid dreier seg om mors helse og rehabilitering, og må holdes utenfor foreldrepermisjonen. Partner må i denne perioden få omsorgspermisjon for å pleie og avlaste mor.

Øvre grense for mulig opptjening må økes. Ordningen med økonomisk støtte under foreldrepermisjon må også gjelde unge mødre og studenter uten opparbeidede rettigheter.

BARNS RETTIGHETER

Barns rettigheter omfatter retten til trygghet og omsorg, til sosial omgang, til skolegang og god helse. Barns rettigheter må, også i lovverket, gå foran det gjeldende biologiske prinsipp, som i stor grad fremmer foreldrenes rettigheter på bekostning av barnas. Det må bli lettere for fosterforeldre å adoptere barn som de har hatt omsorg for over tid. Barnevernet må generelt styrkes.

Flest mulig trygdeordninger skal være rettighetsbasert og ikke behovsprøvd, som barnetrygd og stønad til enslige forsørgere. Barnetrygden må økes og kontantstøtten må avvikles.

FNs barnekonvensjon, som Norge har undertegnet, må bli praktisert, og gjelde alle barn som oppholder seg i Norge. Det omfatter blant annet vern mot diskriminering og beskyttelse mot seksuelt misbruk og annen mishandling, at rett til nødvendig vern og humanitær hjelp til flyktningbarn og rask og human behandling av familiegjenforening over landegrenser.

Kvinnegruppa Ottar går inn for døgnåpne barnehager tilpasset foreldrenes arbeidstid og rullerende opptak. Alle barn skal ha rett til barnehageplass. Barnehage og skolefritidsordninger skal ha et godt pedagogisk og sosialt innhold og være gratis. Barnehagene må ha kvalifisert pedagogisk personale og bemanningsnormen økes og etterfølges. De som tar seg av barn og ungdom bør få økt kompetanse om kjønnsroller og sosialisering av barn og unge, samt om vold, overgrep og omsorgssvikt.

Kvaliteten i skolen, barnehagen og aktivitetsskolen må bli bedre. Vi vil forsvare og styrke enhetsskolen, og er for innføring av heldagsskolen. Barn og ungdom må få tilbud om gratis middag på skolen og i barnehagen.

KVINNEGRUPPA OTTAR KREVER:

  • Barselopphold som sikrer amming og barns og mors helse

  • Flere jordmødre i kommunene og kommunale hjelpetiltak for familier i barsel/ utsatte småbarnsfamilier

  • Egen opptjening av trygderettigheter for partner i forbindelse med fødsel og barsel.

  • Rullerende opptak i barnehager

  • Innføring av gratis SFO med pedagogisk personell

  • Døgnåpne barnehager

  • Styrket kompetanse om kjønnsforhold, vold, overgrep og omsorgssvikt for pedagoger og barne- og ungdomsarbeidere

  • Innføring av obligatorisk heldagsskole

  • Enklere adopsjon for fosterforeldre og automatisk adopsjon for partner ved assistert befruktning.

  • Avvikling av kontantstøtten.

  • Opprettelse av et offentlig, ikke-kommersielt utleiemarked for boliger.

  • Fotlenke for menn med besøksforbud. Ingen samværsrett for mishandlere.

  • Utvidede støtteordninger for enslige forsørgere.

  • By- og steds-planlegging for mangfold i familieformer.

KAPITTEL 8: LHBT

I vårt samfunn er den heterofile kjernefamilien den regjerende normen, til tross for at enslige og samboere er vanligere husholdningsformer og at antallet åpne lesbiske og homofile øker og med det aksepten for skeivt samliv. Eksistensen av ltbt-familier rokker ved forestillingen om den heterofile kjernefamilien som et ideal for et lykkelig samliv og en trygg oppvekst for barn. Lhbt-personer skal ha samme rettigheter som heterofile til å velge samlivsform.

Det er lettere å leve som åpent lesbisk og homofil i dag enn for noen tiår siden. Men lhbt-personer blir fortsatt mobbet, trakassert og utsatt for vold. I mange tilfeller har høyreorienterte eller religiøse ekstremister stått bak voldelige angrep både nasjonalt og internasjonalt. De høye selvmordstallene blant unge er et symptom på hvor sterk undertrykkingen er. Homohets og undertrykking må anerkjennes som et samfunnsmessig problem som ikke bare angår skeive.

Lesbiske utsettes for undertrykking både som kvinner og som homofile. De rammes av økonomiske forhold i samfunnet som gir kvinner dårligere lønn, fordi det er vanskeligere å leve på to kvinnelønner enn på en manns- og en kvinnelønn eller to mannslønner.

Deler av det skeive miljøet har tatt standpunkter vi mener er antifeministiske. Det gjelder de som driver kamp for sexindustrien, særlig for prostitusjon og seksualisering av vold (såkalt BDSM). Sexindustrien er en driver for menns seksualiserte vold mot kvinner og må bekjempes. 

Transpersoner skal ha tilgang til likeverdig tilbud innen blant annet helse, sikkerhet og sosialhjelp. For å sikre dette må eksisterende tilbud utvides og forbedres. Det må også utvikles ny kompetanse hos tilbydere og fagpersoner. Andre grupper marginaliserte kvinner, som minoritetskvinner og kvinner med traumer etter overgrep, må også tas med i betraktning når det skal utvikles gode og verdige tilbud til alle kvinner.

Loven om endring av juridisk kjønn ble endret i 2016, slik at det ikke lengre er et krav om å foreta kjønnskorrigerende operasjon for å skifte juridisk kjønn. Dette var en milepæl for dem som opplever å ha en annen kjønnsidentitet enn den de ble definert som ved fødselen. Som feminister gleder vi oss over at en marginalisert gruppe opplever aksept og muligheten til et lettere liv.

Det er likevel utfordringer ved denne lovgivningen som myndighetene ikke har tatt høyde for. Loven var ikke godt nok forberedt, og nye problemstillinger dukker opp. Det er uklart hvilke garderober personer som har skiftet juridisk kjønn, men ikke gjennomført kjønnskorrigerende behandling, skal bruke. Det skaper usikkerhet for kvinner at personer med penis kan komme inn i og bruke damegarderober. Det er også behov for skjerming av kvinner i særlig sårbare situasjoner, som fengsel og institusjoner, krisesenter osv.

Kvinnegruppa Ottar ønsker gode, pragmatiske løsninger som ivaretar tryggheten til både transpersoner og kvinner. Vi har tillit til at det er mulig å finne løsninger som ivaretar alles behov.

KVINNEGRUPPA OTTAR MENER:

  • LHBT-personer skal ha samme rettigheter som heterofile på alle samfunnsområder, som for eksempel like rettigheter til kunstig befruktning og adopsjon, rett til stebarnsadopsjon og lik tilgang til alle yrker

  • Forfølgelse på grunn av homoseksualitet må anerkjennes som grunnlag for asyl i Norge

  • Seksualundervisning i skolen skal inkludere skeiv seksualitet og åpne for mangfold og toleranse

  • Transpersoner skal ha rett til likeverdige tilbud innen områder som for eksempel helse og sosialhjelp

  • Tilbud til transpersoner må ikke komme på bekostning av tilbud til kvinner generelt

KAPITTEL 9: INTERNASJONAL KVINNESOLIDARITET

Økonomisk selvstendighet, politiske rettigheter, rett til skilsmisse, reproduktive rettigheter, frihet fra seksualisert undertrykking og vold, samt trygghet fra krig, terror og miljøkatastrofer er viktige grunnlag for kvinners menneskerettigheter og menneskeverd. Det er store forskjeller fra land til land, og mellom ulike grupper innad i landene, men kvinneundertrykkingen er global.

Norge har forpliktet seg til å jobbe for å styrke kvinners rettigheter og menneskeverd gjennom en rekke internasjonale avtaler, som for eksempel CEDAW (Convention on the Elimination of all Forms of Discrimination Against Women) og Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbul-konvensjonen). Norge har også forpliktet seg til å følge FNs 17 bærekraftsmål, for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Mål nummer 5 er å oppnå full likestilling mellom kjønnene og styrke jenter og kvinners stilling. Dette målet er dessuten integrert på tvers av alle de andre bærekraftsmålene. Norge må ta de internasjonale forpliktelsene på alvor innen bistand, industri, handel og militær deltakelse.

Kvinner rammes hardest av økonomisk utbytting, krig, mangel på menneskerettigheter og miljøkatastrofer. I alle land har kvinner som gruppe gjennomsnittlig lavere inntekt enn menn. Spesielt enslige mødre og enker rammes hardt av fattigdom. Ulikestilling mellom kvinner og menn i hjemmet bidrar sterkt til økonomisk ulikestilling i hele samfunnet. For jenter og kvinner har mangel på likestilling konsekvenser for inntekt, helse og utdanning. Samtidig er det forskjeller mellom kvinner, for eksempel når det gjelder hvor de bor, alder, utdanningsnivå, yrke og økonomisk status, etnisitet og nasjonalitet, seksuell orientering, helse og funksjonsdyktighet.

Internasjonal solidaritet bygger på motstanden mot en verdensordning som støter kvinner ut i fattigdom. Å slåss for en mer demokratisk fordeling i verden er en del av den internasjonale kvinnekampen. Når kvinner i undertrykkende diktaturer og totalitære stater gjør opprør, skal de støttes av den internasjonale kvinnebevegelsen. Kvinner som gjør opprør mot patriarkalske tradisjoner og strukturer skal støttes og oppmuntres.

FATTIGDOMSBEKJEMPELSE

Flere kvinner enn menn lever i ekstrem fattigdom. Ifølge FN er 11 prosent av menneskene i verden (eller 815 millioner) underernært. I utviklingslandene er 13 prosent underernært. Problemet er størst i Afrika sør for Sahara.  Som regel er kvinner og barn hardest rammet av sult.

I alle land har kvinner og jenter hovedansvaret for å lage mat, og i utviklingslandene produserer kvinner det meste av maten. På verdensbasis arbeider nesten en tredel av alle yrkesaktive kvinner i landbruket. I Sør-Asia og Afrika sør for Sahara arbeider mer enn 60 prosent av alle kvinner i landbruket, men eier bare 13 prosent av landeiendommene. Kvinnebønder har mindre råderett over jorda, mangler moderne teknologi og har dårlig økonomi. Ifølge FN gjør kvinner mer enn to og en halv gang så mye ubetalt arbeid som menn på verdensbasis. Det fører til at kvinner har lavere inntekt enn menn, og mindre tid til å engasjere seg i andre aktiviteter.

Kvinner har mindre tilgang til mat enn menn, spesielt i harde tider. Spesielt for gravide kvinner og kvinner som ammer fører mangel på næringsrik mat til risiko for mangelsykdommer som igjen øker risikoen for å dø i barsel. Også barna får mangelsykdommer når mor er underernært.

Norsk bistand har i flere år prioritert å satse på kvinner fordi de som regel har ansvaret for barn og familie og dermed er mest stabile. Bistand rettet mot kvinner er mest effektivt for å bygge selvhjulpne samfunn. Samtidig er det viktig at kvinnene det gjelder involveres i beslutningene om hvordan bistanden skal foregå. Gode intensjoner kan ha uheldige konsekvenser, noe bistand i form av mikrokredittlån er et eksempel på. Mange kvinnebønder, ikke minst i India, har havnet i bunnløs gjeld etter å ha tatt opp lån fra bistandsorganisasjoner.  Bistandspolitikken bør ikke sementere tradisjonelle kjønnsroller.

KVINNEHELSE

På verdensbasis har kvinner dårligere helse enn menn. Siden medisinsk forskning hovedsakelig har hatt mannen som norm, har kvinners sykdommer ofte blitt oppfattet som «uforklarlige» og mange kvinner har dødd som følge av underdiagnostisering. Sosiale forhold og kjønnsroller har betydning for helsa. Overalt utnyttes kvinners arbeidskraft, både i lønnet og ulønnet arbeid, noen steder på rene slavekontrakter, andre steder som underbetalt lønnsarbeid.  Vold mot kvinner er dessuten et alvorlig helseproblem over hele kloden.

Graviditet og barnefødsler er potensielt livsfarlig. Takket være målrettede tiltak har det vært en nedgang i mødredødelighet de siste årene, også i utviklingslandene. Likevel dør fortsatt en halv million kvinner i året av graviditets- og fødselskomplikasjoner. De mest utsatte er fattige kvinner på den afrikanske landsbygda. Mangel på prevensjon og trygge aborter er en av de største risikoene for kvinners helse.

AIDS er den aller viktigste dødsårsaken for kvinner i reproduktiv alder i verden og har nådd katastrofale høyder i Afrika sør for Sahara. Over halvparten av de HIV-smittede er kvinner, og dødeligheten er høyere blant kvinner enn blant menn. AIDS-epidemien har ført til økt misbruk av og vold mot unge jenter. Menns holdninger og seksuelle praksis setter både dem selv og partnerne i fare. Flere kvinner enn menn er smittet av sine partnere og HIV smitter lettere fra menn til kvinner enn omvendt. Tiltak mot AIDS må rettes mot å endre menns seksuelle atferd og styrke kvinnenes generelle stilling.

KRIG

I krig er det flest menn som dør på slagmarken, men kvinner og barn er mest utsatte som sivile ofre. Voldtekt og seksuelle overgrep mot kvinner brukes som våpen i krig. Mange kvinner drives på flukt, i stor grad uten beskyttelse og uten selvstendig flyktningstatus. Slik blir de ekstra sårbare for seksuelle overgrep og lemlestelse. I mange land tar kvinner opp kampen mot sin egen offerrolle og mot krig.

Utenriksdepartementet har siden tusenårsskiftet hatt et kvinneperspektiv i arbeidet for fred og sikkerhet. Ansvaret for fredsbygging og forebygging mot væpnede konflikter og terror kan ikke legges på mødre og søstre alene. Strategiene for kvinners deltakelse, må bygge på kunnskap fra fredsforskning, og må følges opp i en helhetlig kvinneorientert utenrikspolitikk. Norge har samtidig siden årtusenskiftet deltatt i en rekke kriger utenfor egne grenser. Kvinnegruppa Ottar er imot at Norge skal delta i slike angrepskriger. I tillegg selger Norge våpen til autoritære og undertrykkende regimer der kvinner ikke deltar i politiske beslutningsprosesser. Dette må opphøre.

MILJØ

Klimaendringer fører til mer tørke og mer flom. Økt havnivå utgjør en trussel for lavtliggende områder og stormer knuser tusener av hjem. Kvinner og barn rammes hardere av klimaendringer enn menn. 14 ganger så mange kvinner som menn dør i klimakatastrofer enn menn, ifølge FN. Flere kvinner enn menn dør i flom fordi de ikke kan svømme, har ukurante klær eller ikke tør å forlate hjemmene. I utviklingslandene dør flere kvinner enn menn av tørke. Kvinner bruker i gjennomsnitt 18 timer i uka på å samle ved. Tørke og avskoging fører til at de må gå lenger for å skaffe vann og ved. Dette tar tid som kunne vært brukt til skolegang og andre aktiviteter, er også helseskadelig og øker risikoen for å bli voldtatt på veien. Miljøkamp er også kvinnekamp.

De siste årene har det vært en økning av drap på miljøaktivister som har villet forhindre at deres livsgrunnlag blir ødelagt av selskaper på jakt etter profitt, enten det gjennom nedhugging av regnskog eller utvinning av oljesand. Det er særlig urfolk som rammes av ødeleggingen av sårbar natur. Også norske selskaper har et ansvar for at urfolks livsgrunnlag ikke blir rasert.

ENERGITILGANG

Ulikhetene i tilgang til energi er et globalt problem. Mens landene i nord sløser med energi, har folk i det globale sør for lite tilgang til energi. På verdensbasis mangler 13 prosent tilgang til elektrisitet, og 3 milliarder mennesker er avhengig av ved, kull og søppel til oppvarming og matlaging. Mange,  og særlig kvinner, dør av forgiftet.

Også i industriland kan mangel på energi være et problem. Selv i vestlige land har mange kvinner, framfor alt enslige mødre og kvinnelige minstepensjonister, ikke råd til tilstrekkelig oppvarming slik at det går ut over helse og livskvalitet. Å øke strømpriser som et middel for å få folk til å kutte ned energiforbruket er usosialt og rammer kvinner hardest. Retten til energitilgang er et kvinnekrav.

KVINNEGRUPPA OTTAR MENER:

  • Vi går inn for en mer rettferdig fordeling mellom landene i verden og for full likestilling av kvinner i alle politiske besluttende organer

  • Kvinnene det angår må delta i beslutninger når det gjelder å oppnå bærekraftsmålene om å bekjempe fattigdom, sult, krig og miljøødeleggelser. Det er spesielt viktig å inkludere urfolkskvinner og kvinnebønder i beslutningsprosessene

  • En likestilt arbeidsdeling mellom lønnsarbeid og omsorgs- og husarbeid er fundamentalt for å bedre kvinners stilling i verden

  • Kvinner over hele verden skal ha rett til et anstendig arbeidsliv. Det betyr at lønnsnivået er rettferdig, at arbeidet er trygt, og at arbeiderne har rett til å delta i beslutninger og til å organisere seg i fagforeninger

  • Vi tar avstand fra at militær makt brukes for å opprettholde dagens økonomiske verdensordning.

  • Vi tar avstand fra norsk deltakelse i militære angrep på andre land og krever at Norge må avvikle våpeneksport til undertrykkende regimer

  • Vi aksepterer ikke at autoritære, patriarkalske ledere bruker militærmakt mot «sin» sivilbefolkning når de gjør opprør mot undertrykking

  • Arbeidet for klimatilpasninger og et mer miljøvennlig samfunn må ta hensyn til at kvinners og menns situasjon er forskjellig, uten å forsterke kjønnsstereotypier

  • Bistandsmidler må rettes mot kvinner og deres mulighet til utdanning og økonomisk selvstendighet. En sterkere innsats må rettes mot å sikre kvinners rett til prevensjon, abort, trygg fødsel og muligheter for amming

  • HIV- og AIDS-medisiner skal være gratis

  • Utdanning til kvinner er grunnlaget for å sikre kvinners reproduktive rettigheter

  • Kvinnegruppa Ottar vil være solidarisk med kvinner som kjemper for sine rettigheter og mot kvinneundertrykking i alle land