Hvorfor ikke 6-timers-dagen?
Det beste ved denne utredningen er statistikk og oversikt over deltidsarbeid og studier om deltidsarbeid både i Norge og i resten av Europa. Det viser at deltid er kvinnearbeidstid, og på ingen måte bare knytta til omsorg for småbarn. Faktisk er et mindretall av de deltidsarbeidende kvinnene i Norge småbarnsmødre.
Deltid – en kvinneløsning og et kvinneproblem
Etterkrigstida i Norge har vist en voldsom økning i kvinners yrkesdeltagelse. På 70-tallet var ulike former for deltid ”inngangsbilletten” til yrkeslivet for de gifte kvinnene, i dag er det mer og mer vanlig at småbarnsmødrene jobber heltid hvis de kan, men ønsker seg kortere arbeidstid. Mens mange av de eldre kvinnene jobber ”lang deltid” ( 20 – 34 t. pr. uke ), og mange flere av de som jobber kortere, ønsker seg en slik arbeidstid, og ikke 37,5 timers uke. I praksis har et stort antall kvinner som kan velge, alt i dag valgt 6-timersdagen på individuell basis. De oppgir både fysiske og psykiske grunner for dette: å klare jobben uten å bli sjukmeldt, å klare å restituere seg slik at du kan møte dagens utfordringer med sjelen på plass; fellesnevneren er at arbeidslivet stiller slike krav at fulltids arbeid blir for mye. Deltid blir en nødvendig løsning.
Viktig er også at Norge har ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa, og at deltidsarbeid er vanligst, og det normale, i ”kvinnebransjene”.
Men omkostningene er store for den enkelte kvinne, og for likestillingen mellom kvinner og menn:
- At så mange kvinner jobber deltid, forklarer store deler av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn
- Det tvinger kvinner inn i en økonomisk avhengighet, og hindrer muligheten til å bryte ut av et uønsket forhold
- Det presser lønnsnivået ned i de typiske kvinneyrkene, fordi du der har en reservearbeidskraft som er interessert i å jobbe mer
- Deltidsarbeidende (også de med lang deltid) blir systematisk forbigått når det gjelder opprykk
- Deltidsarbeid fører til at kvinner mister pensjonsrettigheter, til tross for mange års yrkesaktivitet
NOU 2004:29
synliggjør alt dette. Og utvalget ser det som et kvinneproblem. Hvordan skal du få de kvinnene somønsker å jobbe mer, som alt er i arbeidslivet men på deltid, til å yte mer? Løsningene deres er usedvanlige puslete, sjøl til en offentlig utredning å være. Det kommer av at de begrenser seg til hva det er mulig for en enkeltkvinne å oppnå gjennom å tilpasse seg den rådende arbeidsordning og de rådende arbeidsforhold.
Vi støtter naturligvis forslagene fra utvalgets mindretall (representantene fra arbeidstakerne) om å lovfeste fortrinnsretten for deltidsansatte til større stillinger, og retten til å få formalisert varig merarbeid som en utvidet stilling. Men vi vil peke på at mange deltidsansatte allerede har en slik rett gjennom landsdekkende eller lokale tariffavtaler, og at den har vist seg vanskelige å gjennomføre fordi arbeidsgiverne har funnet måter å omgå den på. Det er verdt å merke seg at utvalgets flertall går mot også disse lovendringene, til tross for at mindretallet har levert en omfattende politisk og empirisk begrunnelse.
Det eneste tiltaket utvalget er blitt enige om er at ufrivillige deltidsarbeidende må registrere seg hos aetat, der de skal underlegges et kontrollregime for å sikre at de er reelle ”merarbeidssøkende” og få fortrinnsrett til ”mobilitetsfremmende stønader”. Vi kan ikke se at dette tiltaket har noen positiv verdi for kvinner som trenger økt økonomisk sjølstendighet.
6-timers-dagen
vil derimot gjøre at de mange kvinnene som i dag jobber ”lang deltid” får fulle rettigheter og full lønn. Det vil også føre til at mange av de som nå blir utestengte fra arbeidsmarkedet, får en mulighet til å kunne jobbe på vanlige vilkår. Hvis målsetningen virkelig er å få flere til å jobbe mer, er nedsetting av arbeidstida det absolutt viktigste virkemidlet.