Generelle merknader:

Kvinnegruppa Ottar mener rapporten er for optimistisk når det gjelder status for kvinners situasjon i Norge, og utelater viktige perspektiver. Allerede i valg av illustrasjonsbildet blir kvinner usynliggjort. På forsiden av rapporten som handler om kvinner og jenters situasjon har Regjeringen valgt et bilde av to menn med barn på ryggen. Dette er bekymringsfullt, og antyder at Norges rapport til FN mangler fokus på kvinners særegne situasjon, og definerer likestilling til å handle om menns forhold til barn.

Et annet overordnet problem er at rapporten i for stor grad idylliserer forholdene for jenter og kvinner i Norge, og dermed tåkelegger flere av utfordringene. Kvinneorganisasjonene kunne bidratt med en større balanse til rapporten, men siden vi er underfinansierte har vi dessverre ingen ansatte til å gjøre denne jobben. Når rapporten trekker fram hvor flinke myndighetene er til å innhente innspill fra sivilsamfunnet, er dette nok en idyllisering og tilsløring av at myndighetene ikke har lagt til rette for et sterkt sivilsamfunn på likestillingsområdet, som man har gjort på andre politikkområder.

Selv om Norge er et av verdens mest likestilte land og rapporten viser fram mange positive utviklingstrekk, er det et faktum at vi etter 100 år med kamp ennå ikke har likelønn. Å fremstille det som positivt at det i løpet av 5 år har skjedd en 1,4 prosent reduksjon i lønnsgapet mellom kvinner og menn er en idyllisering av tilstanden. Det bør løftes fram som en stor skam at Den norske regjering og Storting ikke gjør mer for å motvirke en slik systematisk urettferdighet. Omfanget og alvoret i den seksualiserte volden og undertrykkingen er det viktigste barometer på kvinners samfunnsmessige stilling og posisjon. Vi mener at sammenhengen mellom volden og kvinners uhelse, sykefravær og dårlige lønn ikke kommer godt nok fram i rapporten. Menns vold mot kvinner hindrer demokratiet og kvinners menneskerettigheter og holder kvinner i en undertrykt posisjon.

Her bør særlig nevnes at Norge har et stort problem med å forebygge og straffe voldtekter og seksuelle overgrep. Alt for få voldtektssaker ender i retten, og frifinnelsene er for mange. Det tar for lang tid å etterforske, som er en ekstra belastning. FN sin kvinnekommisjon har flere ganger kritisert Norge for at myndighetene mangler forebyggende arbeid angående vold mot kvinner, og uttrykte i 2007, 2012 og 2015 bekymring over nettopp det høye antallet henleggelser og frifinnelser og de milde straffene som gjerningsmennene i volds - og voldtektssaker får. FN sier også at norske myndigheter må forstå at for å bedre situasjonen, er det nødvendig både med lovendringer og forebygging, i tillegg til opplæring av politi og dommere og generelle holdningskampanjer for å få flere forbrytere dømt. Slik virkeligheten er nå, er frifinnelsesprosenten og henleggingsprosenten alt for høy.

Det framkommer ikke av rapporten av Norge har tatt kritikken innover seg i tilstrekkelig grad. Det fremmes ikke forslag om en samtykkelov slik Sverige nå har. Rettssikkerheten for norske kvinner er liten på dette området og konsekvensen er at samfunnet forteller overgripere er at det er risikofritt å voldta og at ofrenes ord og helse ikke har noen verdi. Et av resultatene er at ni av ti voldtatte dropper å anmelde forbrytelsen. Halvparten av de som anmeldte i 2015 opplevde å ikke bli tatt på alvor. Det finnes hundretusenvis av norske kvinner i alle aldre som utsettes for slike overgrep. Det er deres og alle andre kvinners rettssikkerhet og helse som står fortsatt står på spill!

Den foreslåtte innskrenkingen i kvinners abortrettigheter nevnes heller ikke. For første gang på 41 år står kvinner nå i fare for få redusert sin selvbestemmelse, og dette er vesentlig informasjon om jenter og kvinners situasjon i Norge, som bør med i rapporten. Det samme gjelder norske kvinners bekymring for at fødsels - og barseltilbudene i distriktene blir dårligere. Her har en del av sivilsamfunnet som heller ikke støttes av myndighetene tatt initiativ til demonstrasjoner landet rundt for å unngå et dårligere helsetilbud for kvinner i sin mest sårbare situasjon som fødsel og barsel innebærer.

Norge kan i 2019 feire 10 år med sexkjøpslov. Til tross for at Regjeringen ikke har prioritert å følge opp loven med ekstra midler til etterforskning hos politi, hjelpetiltak for å få folk ut av prostitusjonen eller kampanjer for å forebygge sexkjøp, fungerer loven begrensende på prostitusjonshandelen, i følge Vista Analyse. Prostitusjon er også av FN definert som vold mot kvinner. Sexkjøpsloven, med ensidig kriminalisering av sexkjøp kalles den nordiske modell, og har i løpet av de siste 5 årene fått mye internasjonal oppmerksomhet. Flere europeiske land og Canada har kopiert loven i løpet av disse årene, og nå står Spania snart for tur. Her har endelig Norge noe å skryte av vedrørende landets innsats for å redusere volden mot kvinner og barn, og. dette må selvsagt tas med i rapporten.

Kommentarer til enkelte områder.

1.2 Vedvarende utfordringer

Under dette punktet etterlyser vi at Norge ikke har definert seksualisert undertrykking og vold som en vedvarende likestillingsutfordring, til tross for det store omfang om omkostninger som dette har for kvinner og jenters liv. Her kunne det vært tatt med analyser av den effekten seksualisert undertrykking og vold har for det kjønnsdelte arbeidsmarked, utdanningsvalg, sykefravær og representasjon i næringslivet og satt til tiltak.

1.3 Likestillingspolitiske prioriteringer

Under likestillingspolitiske prioriteringer kommer endelig satsing mot vold, negativ sosial kontroll og seksuell trakassering fram. Det er bra, men ikke tilstrekkelig nok, jfr våre generelle kommentarer.

Kvinnegruppa Ottar vil poengtere at skal vi bli kvitt de diskriminerende holdninger og kvinneforakt som volden bygger på, må vi rydde opp i egen kultur og en feilaktig mannsrolle. Vi er optimister og vet at holdninger og atferd kan endres. Voldsforskere bekrefter at samfunn med likeverd mellom kjønnene forebygger trakassering og undertrykking. Derfor er det nødvendig med mange innsatser for å forebygge overgrepene. I regjeringens Tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014–2017) blir det også sagt at det skal gis informasjon til barn og unge om seksuelle overgrep. Vi er enig i dette og også med FN sine konklusjoner og mener at situasjonen krever mange små og store holdningskampanjer, som for eksempel:

• Gi bedre seksualundervisningen i skoler

• Gjennomfør offensive holdningskampanjer mot voldtekt og overgrep

• Innfør tiltak mot trakassering i arbeidslivet

• Fjern pornografien som erotiserer makt og undertrykking og innfør nettpornofilter slik

England gjør fra juli 2019

• Bygg ut behandlingstilbud for voldelige ungdom og menn

• Inviter kvinneorganisasjoner til å utarbeide og gjerne utføre flere av disse tiltakene

• Håndhev sexkjøpsloven

• Bruk lovens rammer til å øke straffene og ha et rettsvesen som tror på kvinners

fortellinger om den volden de har blitt utsatt for.

Denne type tiltak står ikke på Regjeringens prioriteringer verken gjennom de siste 5 årene eller for framtida.

Felles likestillings - og diskriminerings lov

Kvinnegruppa Ottar er fortsatt prinsipielt imot at Norge har avskaffet likestillingsloven ved å slå den sammen med de ulike diskrimineringslovene. Likestilling mellom kjønnene er ikke en minoritetsproblematikk, men et spørsmål om fordeling av makt og samfunnsmessige ressurser mellom to like store halvparter av befolkningen. At Regjeringen avviklet likestillingsloven heller enn å styrke den, reiser spørsmål om det egentlig er politisk vilje til å avskaffe disse grunnleggende urettferdighetene. Norge vil ikke lenger være et foregangsland for likestillingsarbeid, dersom de foreslåtte endringene vedtas. Mens en felles likestillings- og diskriminerings lov samlet sett kan føre til en styrking av diskrimineringsvernet for ulike minoritetsgrupper, vil den svekke arbeidet for likestilling og usynliggjøre den strukturelle diskrimineringen av kvinner. Vi mener fortsatt at en styrking av minoritetsgruppers diskrimineringsvern bør skje uten at likestillingsloven fjernes.

Den nye loven trådte i kraft i 2018 og blir hevdet å være det viktigste tiltaket for å motvirke sammensatt diskriminering. Vi finner ingen dokumentasjon eller oppsummering i Norges rapport om hvordan den nye loven har virket, heller ikke hvor mange saker den nye diskrimineringsnemden har behandlet.

2. Tiltak for kjønnslikestilling på 12 viktige områder

I denne delen av rapporten gjør Norge rede for likestillingsstatus og viktige tiltak siden 2014 på seks overordnende kategorier. FN kaller det innen 12 kritisk områder og ikke viktige områder. Vi vil kommentere under noen av de områdene som Norge rapporter på:

1. Inkluderende arbeidsliv, felles velstand og anstendig arbeidsliv

Vi er enig i målsettingen om å øke andelen av heltidsansettelser, men er uenig i at de nye endringer i arbeidsmiljøloven vil være til hjelp. Å overlate forhandlinger om arbeidstid til den enkelte arbeidsgiver og arbeidstaker er ikke et gode for kvinner, som utfra sin kjønnsmessige oppdragelse fortsatt sliter med å fremme krav på egne vegne. Å innføre mer fleksible ansettelser og ikke sikre faste ansettelsesforhold gjør det også mer komplisert for kvinner å oppnå en lønn til å forsørge seg selv og eventuelle barn på.

Kvinnegruppa Ottar støtter tiltak som fjerner et kjønnsdelt utdannings og arbeidsmarked, men er uenig i konklusjonen om at kontantstøtten skal opprettholdes. Det finnes så mye forskning på denne ordningen som konkluderer med at ordningen holder kvinner utenfor arbeidslivet i stedet for å sikre en tilknytning. Denne forskningen utelates i rapporten.

2. Fattigdom, sosial beskyttelse og sosiale tjenester

Feminisering av fattigdom er økende i Norge. Økningen av barnefattigdom og kvinner manglende tilknytning til arbeids - eller utdanningssystemet henger sammen. Rapporten peker på dette og gir anslag til noen analyser. Her kan rapporten med fordel utvides og få fram nødvendigheten av å sette inn flere tiltak. Blant annet å øke overgangsstønaden, øke kvinnelønningene, sette inn flere målrettede tiltak om bostøtte osv.

2.2.2. tiltak for jenters og kvinnes helse

Det er gledelig blant annet med gratis prevensjon til 21 år og innføringen av gratis HPV vaksiner. Kvinnegruppa Ottar etterlyser mer konkret innsats under punktet om seksualundervisning i skolen da særlig unge gutter trenger skolering i å respektere jenters grenser og få skikkelig samlivs og seksualundervisning. Her er det ikke tilstrekkelig å spre informasjon på flere fag. Norge må framover sette inn ekstra innsats innen dette området for å sikre god seksualhelse og forebygge overgrep.

Under punktet om reproduktiv helse må Regjeringen svare ut angrepen på abortloven og kvinners rett til selvbestemt abort.

3. Frihet fra vold, stigma og stereotyper

Selv om vold og overgrep tilsynelatende har vært et prioritert område i Regjeringens politikk de siste 5 årene, så framstår det ikke slik. De planer som er lagd, de lovendringer som er innført har ikke blitt fulgt opp med tilstrekkelig implementeringskraft. Dermed opprettholder vi sammen med mange kritikken om manglende resultater.

Kvinnegruppa Ottar viser til våre tidligere kommentarer om aktuelle tiltak for å bedre situasjon, og bidrar gjerne med kompetanse for å få satt inn riktige tiltak. Eksempelvis tiltak mot re-traffickering av ofre for menneskehandel, oppholdstillatelse til disse kvinnene, flere og bedre hjelpetiltak, holdningskampanjer overfor menn, innfør nettpornofilter (norske barn er på verdenstoppen i nettbruk og er særlig utsatt for nettporno), innsats mot voldtekt og for styrking av rettssikkerhet, innføring av samtykkelov, nasjonal dugnad for å stoppe menns vold mot kvinner, styrking av krisesentre, mm

4. Deltakelse og ansvarlig likestillingsinstitusjoner

Det er bedrøvelig at vi ikke ennå har en 50 :50 prosent kjønnsbalanse i representasjonen i demokratiske organer, styrer og ulike institusjoner. Det er over 100 år siden landet ble et demokrati ved å innføre kvinners stemmerett. Det er manglende kraft og virkning i de tiltakene som er forsøkt, så framover må Norge gripe til mer kontroversielle verktøy. Radikal kjønns kvotering, bøter med videre må igjen vurderes. Norge mister viktige innspill og engasjement fra halvparten av befolkningen ved å unnlate dette.

For å få tynge i argumentasjonen og sikring av bedre deltakelse og demokrati må finansieringen av kvinneorganisasjoner opp på samme nivå om miljøbevegelsen. Å kun ha kr. 5 millioner til fordeling på hele kvinnebevegelsen er en dokumentasjon på underprioritering og at Norge ikke tar likestilling på alvor.