Debattinnlegg av Heidi Nordby Lunde i Dagbladet 28. okt. 2016
Da jeg nylig var i Malawi på en reise med organisasjonen Sex og politikk kunne vi lese i en nasjonal avis at lange skoleveier førte til graviditet. Det de mente var at skolejenter ned i tolvårsalderen blir utsatt for overgrep og voldtekt på vei til og fra skolen. Abort er forbudt, med unntak av dersom det er nødvendig for å redde kvinnens eget liv. Hver dag dør ti kvinner i Malawi av komplikasjoner i forbindelse med utrygge aborter. Incest, voldtekt og graviditet hos jenter som er så unge at de selv er barn, er ikke god nok begrunnelse for å få innvilget abort.
Lørdag var det en markering foran Stortinget i solidaritet med polske kvinner og deres kamp mot innstramminger i allerede restriktive abortlover. Kvinnegruppa Ottar var arrangør, med støtte fra blant annet Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Amnesty, Norges Venstrekvinnelag og Høyres Kvinneforum. Polen har gått fra å være det landet svenske og norske kvinner dro til på 70-tallet for å få utført lovlige, trygge aborter av helsevesenet, til å bli et av de mest restriktive landene i Europa. Etter store demonstrasjoner i Polen snudde heldigvis flertallet i parlamentet og stemte mot ytterligere innstramminger.
Likevel var det nærmest polsk lovgivning vi snakket med malawiske myndigheter om. Om ikke selvbestemt abort slik vi har i Norge, så i hvert fall å tillate abort for voldtektsofre og ofre for incest, for barn som i dag tvinges til å føde barn. Men helst en lovgivning som ikke daglig dreper kvinner eller fører til alvorlige komplikasjoner og skader på skitne bakrom uten tilgang til strøm og rent vann.
Svaret fra myndighetshold i Malawi var at de ser at mange land som tidligere har hatt økt grad av selvbestemt abort har snudd, eksempelvis Polen. Det som skjer i Polen, blir altså ikke i Polen, men påvirker debatten og kvinners liv i land der kvinners rettigheter ikke står sterkt i utgangspunktet. Solidaritet med polske kvinner er med andre ord solidaritet med kvinner over hele verden. Derfor var det viktig at det var en tverrpolitisk markering. Og derfor er det enda viktigere at dette blir en tydeligere prioritering innen norsk bistand.
Seksuelle og reproduktive rettigheter inkluderer beskyttelse mot og rettslig forfølgelse av overgrep, seksualundervisning, tilgang på prevensjon og forebyggende arbeid. I tillegg kommer tilgjengelige og rimelige helsetjenester, inkludert adgang til trygg abort.
Norge har i dag utdannelse for jenter og kvinner som et av våre prioriterte områder. I tillegg bør arbeidet for å sikre seksuelle og reproduktive rettigheter beskyttes og prioriteres. Programmer som får trettenåringer tilbake til skolen etter å ha født barn er vel og bra, men de burde ikke blitt gravide i utgangspunktet.
I bistandssammenheng er det lettere å skaffe støtte til ukontroversielle programmer, som vaksiner eller mødrehelse. Rettigheter knyttet til kvinner og seksuelle minoriteter er derimot bare støttet av noen få. Her kan Norge gjøre en forskjell, og det er viktig at vi gjør nettopp det. Hvis ikke de nordiske landene, med vår likestillingsprofil, står opp for kvinners rettigheter globalt, så gjør ikke land der likestillingen står svakere det heller.