Puter til jentene!!

Skrevet av Leikny Øgrim i bladet Ottar 98

Om særordninger for jenter i guttefag - og kanskje omvendt?

Det finnes damejobber og mannsjobber. Gjør det noe?

Ja, det gjør noe! Av fire grunner:

Rettferdighet: det er urettferdig at jentene fremdeles (i praksis) velger mellom rundt en tidel så mange yrker som guttene. Det er ikke umulig for jentene å velge noe annet, men det er vanskelig: de kommer ikke på det, de blir ikke råda til det, de blir til og med råde fra det.

Kvalitet: det blir bedre kvalitet over alle yrker hvis de er besatt av ulike folk - folk med ulik bakgrunn og tenkemåte. Ingeniører som skal bygge broer: hvis alle tenker likt blir alle broer like. Lærere som skal undervise og oppdra barn: hvis alle er like kan ikke barna lære om og bli vant til forskjeller. Jeg tror det gjelder alle yrker. Særlig uheldig er det å overlate makt-yrkene til ett kjønn (gjett hvilket?).

Penger: det finnes mannslønn og kvinnelønn og lønna er knytta til mannsyrker og kvinneyrker: der kvinnene kommer inn går lønna ned, der mennene kommer inn, går lønna opp.

Makt: jentene er ikke i de jobbene som gir makt: personlig eller som mulighet for å forandre og påvirke samfunnet.

Hva med menn i dameyrker?

Rettferdighet: hvis mennene erobrer kvinneyrkene får de enda flere yrker å velge mellom - har ikke denok? Kanskje de presser damene ut, og de tar alle sjefsjobbene. Mannlige førskolelærere blir styrere, og mannlige sjukepleiere blir avdelingsledere. Fort.

Kvalitet: den holder: det blir bedre, eller i alle fall annerledes, kvalitet i kvinneyrkene hvis de også blir besatt av menn. Men noen er rett og slett er redde: de vil ikke slippe menn løs på barna f eks som førskolelærere. Jeg mener denne redselen ikke holder. Mange barn vokser opp uten far. De trenger rollefigurer som ikke er helt like: ikke bare damepedagoger, men også menn (Derfor støtter jeg også ideen om å få snekkere og rørleggere inn i barnehagen - ikke i steden for, men i tillegg til pedagogene). Det må finnes andre måter å beskytte barna mot overgripere enn å hindre kontakten med menn (dessuten skjer jo de fleste overgrep i hjemmet…).

Penger: kanskje kan menn i kvinneyrker bidra til å presse lønningene oppover.

Makt. kanskje kan menn i kvinneyrker sette søkelyset på arbeidsforhold, slit, tunge løft og urettferdige skiftordninger (som jo kalles turnus når det handler om damer).

Hvorfor er det sånn? Er jentene dumme eller bare feige?

Kan det være en grunn til at jentene holder seg unna de viktige makt- og prestisjefylte områdene i samfunnet? Kan det være sånn at jentene har lært gjennom oppveksten at de er mindre verd enn brødrene sine og leikekameratene med utover-tiss?

Kan det være sånn at mindre, billigere og nyttigere presanger og mindre tid og oppmerksomhet fra lærerne spiller inn på oppfatningen av egen betydning? Kan det være sånn at erfaringa at damer sjelden er ferdige med dagens arbeid ved arbeidstidas slutt, og det massive bildet av utbretta og avkledde kvinnekropper i alle kiosker og dagligvarebutikker - kan det være at det gjøre noe med hodene til små gutte- og jentebarn? Kan det være slik at jentene systematisk lærer at de er mindre verd enn smågutta? Og kan det være at de trenger - og fortjener - en ekstra dytt for å tro på at de kan gjøre det samme som gutta kan?

Uansett forklaringer: det er et problem at det er for få jenter i tekniske utdanninger. De siste 5-6 åra har betydd en gradvis reduksjon av jenteandelen på tekniske utdanninger over hele landet, muligens med noe bedring helt i det siste. Selv på lærerutdanninga flokker guttene seg om de tekniske mulighetene som finnes.

Det var atskillig lettere for jenter på 70- og 80-tallet å velge utradisjonelt. Vi som valgte mannsyrker da, hadde en kvinnebevegelse i ryggen som løfta oss fram som eksempler og pionerer. I dag er kvinnebevegelsen (i brei forstand) rundere i kantene: det er like bra å velge det ene som det andre: det er like modig å velge som alle andre som å gå dine egne veier. Hva fører det til, tro? Samtidig som den nye regjeringa vil gi premie til alle som vil være hjemmeværende framfor å velge jobb eller utdanning (og som dermed ikke belaster samfunnet med krav barnehageplass og dessuten skåner barna sine for sosial omgang med andre barn).

Hvilke jobber som passer for damer og hvilken utdanning som passer for jenter forandrer seg. Da Cecilie Thoresen fikk lov til å studere for litt over 100 år sida, passa det seg ikke med kvinner og latin, filosofi og jus. Jentene fikk holde seg til de enklere realfaga. Etter hvert som ingeniørkunst og naturvitenskap ble grunnlag for makt, lønn og innflytelse, så passet ikke lenger slike fagkombinasjoner for kvinner. De herskendes tanker har helt opp til vår tid vært - og er fremdeles - at kvinner ikke passer sammen med a) makt, b) innflytelse og c) høy lønn. Dermed syns ikke jenter og kvinner det er interessant med matte, fysikk og kjemi. De kan ha lett for det - karakterene blant jentene på ungdomsskole og allmennfag tyder på det - men interessant finner de det ikke. De vil ha et yrke som har med mennesker å gjøre, som girmening i tilværelsen. Lønn er ikke det viktigste. Og dermed står jenter i kø for å komme inn på helse- og sosialfag, eller lærerskole eller sjukepleien.

Hvilke maskiner kvinner behersker er også variabelt. Datamaskiner er et eksempel. Jenter kan brukedem. Mange damer jobber med datamaskiner hver dag. Det som er vanskelig, det mange holder seg langt unna, er de yrkene som har med utvikling og makt å gjøre. Å lage maskiner, å lage eller planlegge systemer. Da er datamaskiner manneting. Pussig, da, at de så ofte har kvinnenavn? Som f eks den første norske datamaskinen bygd av blant andre Thomas Hysing på starten av 50-tallet. I -54 var maskinen Nusse ferdig, basert på radiorør og med et minne på 512 36-bits ord. Hun kunne mye, Nusse. Hun kunne både legge sammen, trekke fra og multiplisere. Hysing sier sjøl at de kalte henne med kvinnenavn fordi hun hadde så mange kvinnelige egenskaper: hun var lunefull og upålitelig, men samtidig fascinerende.

Og for dem som tror at datateknologien er og alltid har vært mannsdominert: 
Datamaskinen hadde en far: Charles Babbage, og en mor: Lady Ada Augusta Lovelace. Sammen lagde de tegninger og beskrivelser av en digital datamaskin midt i forrige århundre. Hovedprinsippene var de samme som for dagens datamaskiner, men de skulle drives mekanisk med håndkraft og ikke elektronisk. Lady Lovelace var nærmest hemmelig inntil på midten av 70-tallet, da det amerikanske Forsvarsdepartementet kalte opp et nytt programmeringsspråk, ADA, etter henne.

100 år seinere dukka Grace Murray Hopper opp som programmeringas mor. I 1943 arbeidet Grace Hopper som koder på regnemaskinen MARK I. Mennene var i krigen, derfor var mange kvinner kodere. Grace Hopper fant metoder for å effektivisere kodinga, og leda etterhvert arbeidet med å lage verdens første programmeringsspråk og verdens første kompilator (oversetter fra programmeringsspråk til maskinspråk). Det første språket inneholdt ca. 20 instruksjoner eller imperativer, og la grunnlaget for alle seinere språk (som COBOL, Pascal og C).

Skal vi gjøre noe med det?

Det finnes damejobber og mannsjobber. Skal vi gjøre noe med det?

Ja, det skal vi, men hva? Her er noen forslag: 

Kampanjer: for å overbevise jentene om at de skal velge utradisjonelt.

Forbilder: damer i mannsyrker og tøffe damer for øvrig.

Organisering: kvinner i mannsyrker og jentegrupper i yrker og utdanninger der de er i mindretall. Gir mulighet til å hente styrke fra likesinna, og kanskje til å spre det glade budskap om å velge utradisjonelt til flere.

Kvotering: det er forskjell på kjønns-kvotering og kvinne-kvotering.

Kjønnkvotering betyr å gi ekstra plasser til det kjønnet som er i mindretall. Det har ingen ting med rettferdighet å gjøre. Det vil bare gjøre det enda enklere for gutter å få utdanning eller jobb på jentenes bekostning.

Kvinnekvotering betyr å gi jentene noen plasser ekstra eller kø-poeng ekstra for å ta igjen noe av det forspranget guttene har fått i kraft av sitt kjønn gjennom hele oppveksten. Dette oppfattes som veldig urettferdig av guttene som føler seg forbigått. Til det er å si: alle køordninger er urettferdige - for noen. Er det rettferdig at de rikeste skal komme først i helsekøene? Eller at de raskeste skal komme først til mølla? Eller at gutter alltid får mest oppmerksomhet på skolen? Mange forsøk viser at gutter som får like mye (altså lite) oppmerksomhet som jenter på skolen blir veldig misfornøyde. Det er klart de blir misfornøyde hvis køen blir ordna på en annen måte enn før. Men misfornøyde gutter betyr også at jentene får en ekstra straff. De syns ikke de har kommet inn på utdanninga i kraft av kunnskap eller kompetanse, men bare fordi de er jenter. De blir ekstra synlige, misunt og mistenkeliggjort. Derfor er det stor motstand mot kvinnekvotering.

Belønning: noen steder får jentene ekstra belønning for å velge utradisjonelt, som f eks at deler av studielånet blir gjort om til stipend. Et forslag har vært å gi jentene tilbake en andel av studielånet som står i omvendt forhold til prosentandelen på faget, f eks der det er 10%, skal jentene få igjen 40%, der det er 20% skal de få igjen 30% osv inntil en 50-50%-fordeling er nådd. En god idé, lansert av Tekniske Bedrifters Landsforbund, et forbund i NHO.

Jenteklasser: Mange eksperimenterer med kjønnsdelte klasser i noen fag i skolen, og de fleste med gode erfaringer. Ved Lærerutdanninga i Oslo gjør vi det samme med voksne studenter. Vi tilbyr kurset IT for lærere som en rein kvinneklasse og en kjønnsblanda klasse.

Begrunnelsen for kvinneklassen er tredelt:

For det første skal deltakerne få lov til å utvikle seg faglig i et reint kvinnemiljø i et mannsdominert fagoråde. For det andre kan utlysningen av kurset som et kvinnekurs minne kvinner om at det er et alternativ for dem også, selv om de kanskje velger den kjønnsblanda klassen. For det tredje kan flere av de kvinnelige lærerne i grunnskolen bli forbilder for jentene innen IT. 
 

Vi er nå inne i andre året med erfaringer. Vi prøver å finne ut om kjønns-sammensetninga er avgjørende for bedre miljø og faglige resultater i jenteklassen enn i den blanda klassen. Vi veit ikke. Men så lenge detkan ha betydning, er det grunn nok til å fortsette. Flere av deltakerne i jenteklassen sier at de ikke ville meldt seg på kurset hvis det var for begge kjønn, og at de helt sikkert ikke ville ha fortsatt.