Kronikk i Klassekampen 14. mai 2005 av Asta B.Håland og Ane Stø;
På slutten av 70-tallet hadde en radikal kvinnebevegelse avsluttet 60 års kamp for selvbestemt abort. Vi hadde vunnet store seire, hadde fått likestillingslov og likestillingsombud. Det var fremdeles mangel på barnehager, krisesenter og barselpermisjoner. Det evige temaet lønn og kjønn var like aktuelt som i dag. Sakene og kravene var mange, men den mest aktivistiske delen av kvinnebevegelsen satte i gang pornokampen, og de første pornobålene flammet.
Målet var å bremse utbredelsen av porno, og kampen fikk en flying start med Unni Rustad i fri utfoldelse i et program på NRK. Ikke lenge etter var Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon dannet. I storhetstida hadde Fellesaksjonen en oppslutning fra mange hundre tusen, utenom Kvinnefronten og andre aktivister, meldte KFUM, KFUK, bondekvinnelag og husmorlag seg inn.
Overgangen fra abortkamp til pornokamp var dramatisk. Anerkjennelse av kvinners egen seksualitet var en viktig del av abortkampen, sammen med retten til å bestemme over sin egen kropp. Puritanismen og kirka var de viktigste motstanderne til kvinnebevegelsen. I pornokampen ble vi allierte. Dette vitner om politisk modenhet og mot, både fra kvinnebevegelsen og kirka.
Porno og prostitusjon ble satt i sammenheng, og ble på ingen måte sett som uttrykk for den seksuelle frigjøringa vi slåss for under abortkampen. Seksuell frigjøring innebærer muligheten til utforsking og nytelse av egen seksualitet og porno og prostitusjon er erotisering av det tradisjonelle heteroseksuelle maktforholdet.
Porno mot porno – offentlig visning av pornobilder med kommentarer og analyse – ble snart en gjenganger på skoler, møtesaler og militærforlegninger. Det var debattmøter, underskriftsaksjoner, avisinnlegg, overtalelse av butikker og kiosker til å fjerne dagligvarepornoen, demonstrasjoner og stands, en omfattende utstilling i tillegg til de nevnte lysbildeforedragene og pornobålene. De mest militante beveget seg inn på strøket i Oslo, med de berømte aksjonene der kundene fikk malt ”horekunde” på bilene sine.
Vi forandret lover og vant seire, men det viktigste var at denne alliansen av bondekvinnelag, husmorlag, menigheter og radikale kvinneorganisasjoner sammen klarte å demme opp for den liberaliseringen av pornolover som preger våre naboland.
De første årene, da kraften i bevegelsen var stor, og suksessen uomtvistelig, var de ideologiske motsetningene vanskelig å få øye på. Bevegelsen som satte i gang porno- og prostitusjonskampen var ikke enhetlig, den inneholdt kvinneaktivister, kulturradikalere, anti-puritanister, ml-ere, forskere og sosial- og hjelpearbeidere.
Kulturradikalerne så all nakenhet – også porno – som en form for opprør mot kirka, puritanismen og det konservative og gammeldagse Norge. Mange kom fra den frihetlige studentkampen på 60- og 70-tallet, der ”make love, not war” var et kraftfullt slagord. Fri sex var et ideal. Kvinnebevegelsen som helhet var også prega av kampen mot puritanismen, vi kasta bh-ene, solte oss toppløse og ammet offentlig.
Ml-bevegelsen hadde stor innflytelse, og var blant annet svært aktive i Kvinnefronten. Den hadde mange trekk av puritanisme, med sin tro på asketisk livsførsel og uegennyttig innsats for bevegelsen og fellesskapet. Samtidig ble kvinnekampen nesten konsekvent underordna klassekampen, kvinnekampen ble betrakta som noe som splittet arbeiderklassen. På 70-tallet var ”Gjør familien til en revolusjonær kampenhet”en viktig parole.
Forskere og sosialarbeidere kunne fortelle om hvordan porno og prostitusjon virka inn på ofrene og samfunnet. For noen av disse, spesielt blant sosialarbeiderne, overskygget etter hvert perspektivet til klientene det samfunnsmessige og kollektive. Det er naturligvis ikke en entydig sammenheng mellom yrke og standpunkt, men for enkelthets skyld kan vi kalle dette standpunket for klientlinja.
Ut over 1980-tallet ble de iboende motsigelsene tydeligere. Aksjonene på strøket i Oslo var omstridt, offentliggjøring av navn og bilder på overgripere og kunder ble heftig diskutert. Angrepene kom fra to kanter: klientlinja mente det var overgrep mot de prostituerte, deler av ml-bevegelsen mente at det å henge ut horekundene var skjerping av kjønnsmotsigelsen og dermed svekking av klassekampen. Men aksjonistene fikk også mye støtte, både for metodene og det politiske budskapet.
Det kom også til store diskusjoner om parolen ”Nei til porno og prostitusjon”. Den ble kritisert for å være negativ og puritanistisk, og ble snart omformulert til ”Nei til porno, ja til erotikk”. I 1989 ble den nye ledelsen i Kvinnefronten positive både til Cupido og ”feministisk pornofilm”. Kvinnefrontens ledelse tok også avstand fra den store alliansen med de tradisjonelle folkelige organisasjonene. Puritanismen og kristenfolket ble igjen definert som hovedfienden. Å aksjonere mot porno og prostitusjon ble sett som et overgrep mot kvinnene i kjønnshandelen, og som uttrykk for puritanisme.
På samme tid ble hovedformen for arbeidet i over 10 år – porno mot porno –forkastet av den samme ledelsen. Grunnlaget for dette var igjen at metoden ble ansett som et overgrep mot de kvinnelige pornomodellene, først ble de bretta ut i pornobladene, og så skulle liksom vi vise dem fram på nytt! I det minste burde vi da skjule identiteten deres ved å sladde øynene, mente de. Vi som sto på den gamle linja var ikke villige til å gi opp en så effektiv metode. Vi mente det var viktig å få fram øynene, som viser at de ofte er rusa og redde, sjelden glade, og at de er ekte personer. Sladdedebatten handlet om grunnlaget for vårt politiske arbeid, veldedighet eller solidaritet. Slåss vi for ”de andre”, skal vi hjelpe ”de svake” ved å gjøre livet lettere for dem med kondomer og glidekrem, eller er porno og prostitusjon et spørsmål som angår oss alle og må bekjempes samfunnsmessig? Vi tapte sladdedebatten så det sang, og med det tapte vi også solidaritetsbegrepet. Prostitusjon ble dermed definert som et særskilt fenomen, og prostiterte ble ”dem det gjelder”. Med en slik forståelse ble det vanskelig å se kjønnsmakt, menn og samfunn som aktører i prostitusjonen.
Disse motsetningene toppet seg etter to års heftig debatt i brudd på landsmøtet i Kvinnefronten i 1991. Mange har hatt vanskelig for å forstå lidenskapen i bruddet, men da Kvinnefronten sprakk, rommet organisasjonen både Kirsten Frigstad i PION , Liv Jessen i Pro Senteret, og vi som siden ble Kvinnegruppa Ottar.
Mens vi brukte kreftene på indre strid, etablerte bordellene og toppløsserveringen seg i Oslo. Prostitusjonen vokste, spesielt i tele- og bordellmarkedet og H&M okkuperte det offentlige rom med halvpornografisk reklame på store boards. En svekket kvinnebevegelse hadde ikke styrke nok til å møte alle angrepene.
I den vanskelige oppstartningfasen hadde Kvinnegruppa Ottar en stor fordel i folkelig oppslutning om vårt syn. Mange kontaktet oss, for allianser og hjelp til å bli kvitt bordellet i oppgangen eller strippebula i nabolaget. Vi var med på, og laget, utallige aksjoner og demonstrasjoner mot bordeller, Wet- T-shirt show, stripping og toppløsservering. Samtidig ble det også galt å kalle folk for offer (det vil si kvinner, menn hadde fremdeles rett til å være trafikkofre eller ofre for menneskerettighetsbrudd). Å påstå at prostituerte var ofre var nærmest et nytt overgrep, og å frata dem handlingsrom, mente veldedighetsfallangen.
På nesten hver aksjon ble vi møtt med kritikk for feil menneskesyn og feil metoder. Den mest illustrerende kritikken kom fra daværende leder av Kvinnefronten, Nina Kristiansen. Over to sider i Klassekampen angrep hun aksjonene våre mot bordeller i Gamlebyen i Oslo fordi vi demonstrerte utenfor arbeidsplassen til folk!
PION ble startet i 1992, og argumenterte for avkriminalisering av hallikvirksomhet, opprettelse av bordeller og prostitusjon som yrke. Sammen med Pro Senteret og Kirkens Bymisjon utgjør PION den norske prostitusjonslobbyen. Rollene deres er forskjellig, men taktikken er noenlunde lik: Ved at enkelte prostituerte ”står fram”, får disse monopol på kunnskap om prostitusjon. På begynnelsen av 90-tallet argumenterte PION for legalisering av prostitusjon. Det viktigste var å få de prostituerte vekk fra gata og inn i ordna arbeidsforhold. Etter at Sverige vedtok å kriminalisere sexkjøp, og dermed fjernet mesteparten av gateprostitusjonen, har argumentasjonene endret seg dramatisk. Nå er gateprostitusjon det trygge og oversiktlige, mens bordellene har blitt ”under jorda”, der hjelpeapparatet ikke når fram.
Utover 90-tallet fikk lobbyen økt innflytelse. Prosenteret ble i 1994 oppgradert til nasjonalt kompetansesenter, og Kirkens Bymisjon ga Pion stort spillerom.. Dette miljøet tviholder på å være de eneste med kompetanse og nestekjærlighet, og det er få som tør å utfordre. Noe som medfører at Pro Senteret er blitt dristigere i sin lobbyvirksomhet, med åpent samarbeid med prostitusjonsforkjempere i Europa, som går inn for å avkriminalisere hallikvirksomhet og betrakte kvinner som en hvilken.som helst annen vare.
Murens fall og Østblokkens sammenbrudd førte til at prostitusjonsindustrien over hele verden fikk ny tilgang til fattige barn og kvinner. I Norge begynte handelen over grensa mellom Finnmark og Russland for alvor å merkes i 1993/1994. Et nettverk av russisk mafia og kriminelle nordmenn sørga for en eksplosiv økning i kvinnehandelen, noe som førte til store demonstrasjoner og mobilisering av lokalbefolkningen mot prostitusjon.
Pornoliberalerne og prostitusjonslobbyen angrep aksjonistene i Finnmark for å sjikanere ensomme menn, og ikke minst for rasistisk virksomhet overfor fattige russiske prostituerte. Men aksjonene gjorde at mediemuren slo sprekker, og vi fikk en offentlig diskusjon, som grep rett inn i nasjonal politikk. Både Ytringfrihetskommisjonen i 1996, og Seksuallovbruddsutvalget året etter, gikk inn for å samordne landets seksuallovgivning med Danmark og Sverige, ved for eksempel å senke den seksuelle lavalderen og å tillate grovporno. Men de avviste samordning med Sveriges strengere voldtektsparagraf og kriminalisering av sexkjøp. Motstanden mot Seksuallovbruddsutvalget gjenskapte den gamle alliansen mellom de tradisjonelle folkelige bevegelsene og radikalfeministene, denne gangen i ”Spontaksjonen mot grovporno”, som på kort tid samlet inn over 100 000 underskrifter mot å liberalisere pornoloven. Forslaget om å liberalisere pornoloven falt i Stortinget.
Sverige kriminaliserte horekunderi i 1999. Loven har hatt effekt både praktisk og ideologisk. Gateprostitusjonen har gått ned, og det er vanskeligere både for kjøpere og selgere å etablere seg på markedet. Sist, men ikke minst, er den internasjonale effekten av loven: Prostitusjonslobbyens frammarsj er, om ikke stoppet, så i alle fall bremset opp i Europa. Før denne loven kom, så det ut som om det bare var et spørsmål om tid, før vi fikk nederlandske og tyske forhold i hele Europa. Etter at den svenske loven kom, har vi kommet på offensiven. Den svenske loven forteller at utviklingen ikke er ufravikelig, at samfunnet kan gripe inn, at prostitusjon dreier seg om kvinnesyn og samfunnsutvikling. Og Sveriges lovendring har sammen med mye aktivisme forandret diskusjonen også her.
Parolen om å kriminalisere horekunder har gått fra å være et ekstremt standpunkt for 15 år siden, til å bli en saklig metode for å demme opp for prostitusjonsindustrien. Forslaget falt både på SV og Ap sine landsmøter, men mindretallene var store. Fagforbundet gikk inn for det og LO diskuterte spørsmålet på kongressen denne uka. For første gang oppfatter vi at det er en reell diskusjon om kriminalisering av horekunder også i politiske miljøer i det offisielle Norge. Samtidig har veldedighets- og klientlinja blitt sterkere i den offentlige debatten. Når Inga Marte Thorkildsen fra SV til stadighet er bekymret for at kriminalisering vil ramme de prostituerte, er det resultat av en politikk som vant fram på et landsmøte i Kvinnefronten i 1991.