Kronikk i Klassekampen av Ane Stø, september 2005
Vi er møkklei av at det ikke går an å snakke om kvinnesak i dette landet lenger. Alle veit at dette valget har dreid seg om damer, om våre stemmer. Det er vi som har sørga for ny regjering. Men når partiene skal fri til damer, uten å ta stygge ord som kvinnesak, feminisme og kjønn i sin munn, blir det en patetisk øvelse.
SV har kava rundt med unger og skole i månedsvis, som om det er kvinners eneste interesse i livet. Senterpartiet har snakka om å gjenreise den frivillige innsatsen, men at dette også er et kjønnspørsmål har de passa seg vel for å nevne. Hva ville samfunnet vært uten frivillig arbeid fra kvinner? De eneste som klarte å nevne kvinner og rettferdighet i samme setning i løpet av hele valgkampen var Arbeiderpartiet. Kanskje det gjorde utslaget?
Et tips til deg i nederlaget, Kristin: Vi er så lei av ”unga våre”! Ikke slik å forstå, vi liker unger, og skulle gjerne født flere hvis det var barnehager til å ta dem imot og fedrene tok mer av permisjonen og omsorgen. Og de av oss som ikke søker moderskapet, unner også alle en god barndom og skolegang. Men norske kvinner er ikke så begrensa oppi huene sine at vi er opptatt av neste generasjon bare mens de er små. Vi tenker på hva slags samfunn ”unga våre” skal vokse opp i, om døtrene våre også skal velge blant ti underbetalte kvinneyrker. Vi tenker på om sønnene våre skal bli horekunder eller overarbeida småbarnsfedre eller om de skal ut i krigen og drepe andres unger for din nye partner USA. Og vi tenker på oss sjøl. Vi vil ha den lønna vi fortjener, den pensjonen vi har jobba for. Vi vil ha frihet fra vold og overgrep og respekt som mennesker! Prøv et lengre resonnement, Kristin. Prøv å sette ”unga våre” i sammenheng med mødrenes liv, med livene til unga og mødrene i resten av verden. Mange forskjeller og urettferdigheter kan ikke forklares på noen annen måte enn kjønn. Men ordet har vært kjemisk renska ut fra SVs valgkamp, det er jo omstridt, må vite. ”SV er et feministisk parti. Vi kjemper for et samfunn der kvinner og menn har like muligheter. Det betyr at kvinner skal tjene like godt som menn, at det må bli flere kvinnelige ledere og at det finnes velferdsordninger som gir reell likestilling i arbeidslivet” står det å lese i programmet. Vis oss hva det betyr i praksis, Kristin!
Og Jens, mange grepa kvinnfolk har stemt på deg i år. Tro ikke et øyeblikk at det er på grunn av ditt vakre smil. De hører hva du sier. De har hørt at du skal stoppe privatiseringa, få til en mer rettferdig profil i skattepolitikken, og at det skal bli flere hender i eldreomsorgen. For ikke å snakke om en kvinnevennlig pensjon og et ikke-diskriminerende arbeidsliv. ”At kvinner og menn skal de samme mulighetene uavhengig av kjønn og kulturell oppvekst er en sentral verdi for Arbeiderpartiet”, er Aps egne ord. La ord bli handling, Jens! Vi veit at du har Gerd Liv der! At LO-lederen går inn for 6-timersdag og kriminalisering av horekunder, er ikke et minus, men noe å strekke seg etter for den som vil ha kvinner med på laget i framtida.
Kjære Åslaug: Folkestyre, folkestyre, folkestyre, hei! 83% av norske ordførere er menn, 17% av norske kommuner har ikke tilgang til et krisesenter for mishandlede og voldtatte kvinner og veldig mange odelsjenter vokser opp med en latent Orderudsak. Her er det en demokrati- og menneskerettighetsjobb å gjøre hvis kvinner skal leve lenge og lykkelig på landet!
Du lover støtte til frivillig innsats i idrett og kultur. Hvorfor har Senterpartiet denne begrensningen på frivillighet?
I fjor skapte den svenske feministen Gudrun Schymann skandale ved å foreslå en ekstra skatt for menn som skulle gå til å bekjempe vold mot kvinner. Titusenvis av kvinner bruker fritida si på frivillig å redde kvinner som er utsatt for vold, og hindre at nye kvinner blir utsatt for den. Menns bidrag til dette frivillige arbeidet er å si at det angår oss ikke, vi normale menn som ikke slår. Schymanns forslag var rett og slett å utjevne innsatsen: Kvinners frivillige innsats mot menns økonomiske bidrag. Ramaskrikene mot denne kjempeurettferdige manneskatten gjaller fremdeles i veggene i den likestilte offentligheten.
Her i landet lever krisesentrene på eksistensminimum, andre kvinneorganisasjoner får støtte til knapper, glansbilder og en og annen kulepenn. Samtidig ser vi jo at det er penger der det er politisk vilje: Foreningen 2 Foreldre som har erklært krig mot norske mødre har fast post på statsbudsjettet, nye AAN – Alternativ til Abort i Norge (nå: Amathea) håver inn på sin antiabortpropaganda, og Human Rights Service mangler heller aldri penger til å bekjempe innvandrere og deres spesielle kvinneundertrykking.
Kristin, Jens og Åslaug: Det er nå det gjelder! ”En ny regjering vil føre en politikk som gir kvinner og menn like muligheter og reell likestilling. Dagens regjering forsterker det økonomiske gapet mellom kvinner og menn i dette landet”, sa dere før valgkampen. Det er nå dere skal rettferdiggjøre at norske kvinner har stemt på dere. Og vi vil ha en likestillingspolitikk det ryker av! Vi vil ha politikere som innser at mannsmakta går utover kvinners liv, helse og livsutfoldelse. Som tror at dette kan forandres på, og som tør å bruke de midlene som trengs. Vi håper det beste, og vi følger nøye med.