Kronikk i Klassekampen av Asta Beate Haaland 28/11 2007
Eventyret Kjerringa mot strømmen forteller om ”kjerringa som var så vrang og vrien at hun fikk evig liv i folkepoesien”, for å sitere Andre Bjerke som har skrevet et flott dikt om henne. Et dikt jeg ofte leser høyt. For eventyret er en god historie på mer enn en måte. En sak er at kjerringa hadde rett. For de som ikke husker konflikten, dreide den seg om en krangel mellom kjerringa og husbonden om kornet skulle skjæres eller klippes. Klippe, klippe, sa kjerringa og da Asbjørnsen og Moe skrev ned eventyret, var den første slåmaskinen oppfunnet, og den klippet. En annen sak er at kjerringa ikke ga seg, som er temaet Andre Bjerke skriver om i diktet sitt. Men den viktigste lærdommen i eventyret, er hva det forteller om forholdet mellom kvinner og menn. Og om hva det er naturlig å gjøre mot obsternasige kvinner.
Fornedrelse og skam, avhør, rettssak - ansikt til ansikt med en gjerningsmann som nekter. Den som anmelder voldtekt må være forberedt på å få oppførsel, klær, utseende, kjærlighetsliv, omgangskrets og livshistorie endevendt. En voldtektsforbryter har i dagens juridiske system en – 1 - prosent sjanse til å bli dømt i retten. Enkelte kvinner spør oppgitt om det er nødvendig å bli drept for å bli trodd. Og det er ikke et dumt spørsmål. Avisa VG har talt opp at 72 kvinner har blitt drept av sine menn de siste sju år. Det vil si av sine kjærester, eksmenn og ektemenn. Det er nesten et drap i måneden. Og antallet er til stor overraskelse for forskere, psykologer og politidirektør Ingerlin Killengren! Uviljen mot å se struktur og mønster hindrer til og med myndighetene i å telle.
Vi lever i et patriarkat der makt gir rett, der menns seksualitet blir gitt store privilegier. Kvinner blir utsatt for menns vold, og menn har som regel tolkningsretten. Det hender jeg blir svært så oppgitt om hva som er nyheter om kvinner i norske aviser. Utenom de uutslitelige oppslagene om pupper og lår, handler det i stor grad om kvinner som offer for voldtekt, mishandling og drap. Voldtekt blir gjennom slike historier gjort til et individuelt problem, og samfunnets innsats fokuserer på å hjelpe ofre, ikke på å unngå å lage voldtektsforbrytere. Kvinnemishandling blir ”et turbulent forhold”, kvinnedrap blir familietragedier. Og de som forsøker å sette riktig navn på forbrytelsene blir de egentlige skurkene, slik debatten i Stavanger var tidligere i år i forbindelse med trippeldrapet på Storhaug der familiefaren drepte både kone og barn. Da 8. marskomiteen i løpesedler refererte til det ferske trippelmordet som eksempel på et stort samfunnsproblem, nemlig menns vold mot kvinner og barn, rykket store deler av det offisielle Stavanger ut og var rystet over kvinneaktivistenes mangel på empati. Smerten og sorgen ved trippeldrapet kunne tydeligvis bare bæres ut fra en tolkning som familietragedie og et øyeblikks galskap.
Spørsmålet er ikke hvordan kvinner skal unngå å bli ofre, men hva samfunnet skal gjøre for å hindre voldsmenn i å begå forbrytelser. Og hva samfunnet kan gjøre for å unngå å skape overgripere. Mange vil gjerne tro at det norske samfunn er et likestilt samfunn. Likevel vet alle at kvinner som gruppe har mindre penger, mindre innflytelse og mindre makt. Alle vet også at vold mot kvinner er utbredt, men det finnes samtidig en sterk uvilje mot å se mønsteret som gjør volden til en del av hverdagen. Kvinnesynet i det norske samfunnet har som i andre samfunn dype røtter i religion, tradisjon og kultur. Det er den sterkeste som vinner. Og sjøl om vi ikke har æresdrap i middelaldersk forstand, der klanen eller familien vedtar drapet, så har vi æresdrap vi også. De er bare individuelle, som så mye annet i vår kultur. Men gjør mange individer det samme, snakker vi om en struktur.
I disse tider der Hege Storhaug stadig kommer med panegyriske utlegginger om et Norge med frie, likestilte kvinner, og en – i motsetning til andre – ikke undertrykkende kultur, er eventyret om ”Kjerringa mot strømmen” et lite lærestykke. For hva er moralen? Hva leser vi for våre barn? Jo, at dersom kjerringa ikke gir seg, så kan hun bankes, dukkes under vann og i siste instans, hvis hun ennå ikke skjønner budskapet, så kan hun altså drepes.