Debattinnlegg i Klassekampen av Hanne Størset, 21. januar
Den såkalt nøytrale forsker May-Len Skilbrei er presset. Hun og hennes medsammensvorne, PROsentret, PION og enkelte i politikkens toppsjikt, har brukt alle midler i kampen mot kriminalisering av horekunder, men de har ikke lyktes. Et par uker inn i 2009 kan Skilbrei angivelig oppsummere lovens virkning (kronikk i Klassekampen 17. januar). Særlig forskningsmessig er det ikke, men det er ikke så viktig. Skilbreis politiske anliggende er at vi ikke skal ha tiltak mot prostitusjon i Norge. Hun ønsker at vi skal smøre prostitusjonstrafikken.
Skilbrei ønsker at prostitusjon skal være mest mulig friksjonsfritt. Hun er imot at politiet har tatt i bruk hallikparagrafen. Politiet startet allerede før nyttår med en kampanje mot innendørsprostitusjon. Hallikvirksomhet har vært forbudt i lang tid. Kvinnegruppa Ottar, og mange med oss, vil si det var på tide at forbudet håndheves. Skilbrei argumenterte for kort tid siden med at fordi vi hadde kriminalisert hallikene trengte vi ikke kriminalisere horekundene. Når politiet derpå tar i bruk loven så klager hun - fantastisk nok.
Tiår med kamp, debatt, argumentering og atter kamp for kriminalisering av horekundene omtaler forskeren Skilbrei som at ”samfunnet lar seg rive med”. Hun henviser i sin politiske retorikk til ”bevegelsen vi har sett de siste 30 årene med framveksten av sosiale tiltak og en tro på disses kraft til å forandre kvinnenes liv”. Bevegelsen som har samlet kvinnebevegelse, fagbevegelse og grasrota i regjeringspartiene, samt mange andre, for kriminalisering av horekundene er ikke-eksisterende i Skilbreis forskerverden. Derimot henviser hun til en bevegelse med et svært udefinert vi, og som jeg ikke skjønner hvor jeg skulle sett noe til. Rett nok har jeg innledningsvis nevnt Skilbreis medsammensvorne, men de utgjør ikke en bevegelse.
Er det noe ”vi har sett” så er det at tiltak for de prostituerte ikke er nok. Vi har kjempet for å få fokus på horekundene og det ansvar de har for alle ødeleggelsene prostituerte utsettes for. Skilbrei prøver seg videre med at tilløp til debatt har blir dempet, mens prostitusjon vitterlig har vært debattert så å si i ethvert forum og i det vide og brede de siste årene. Det kan gjøre veldig vondt å tape en politiske kamp, men historieforfalskningen gjør seg dårlig som plaster på Skilbreis sår. Takke meg til folkelig motstand og demokratiske politiske prosesser, i motsetning til det uopplyste fagfolkeneveldet Skilbrei taler for.
Skilbreis krokodilletårer for nigerianske prostituerte synes jeg også gjør seg dårlig. Hun omtaler åtte kvinner som opplagt er ofre for moderne salvehandel. Skilbrei argumenterer ikke for at politiet må gi kvinnene beskyttelse mot halliker og horekunder. Hun argumenterer ikke for at kvinnenes situasjon må forbedres gjennom spesialtiltak og økte rettigheter i Norge. Nei, Skilbrei synes horekunder og halliker er de prostituertes beste venner. Det spiller ingen rolle om kvinnene utsettes for organiserte kriminelle og voldelige nettverk eller horekunders mishandling. Skilbrei synes prostitusjonen må få gå sin friksjonsfrie gang så kvinner er tilgjengelige for misbruk og utnyttelse.
Kvinnegruppa Ottar krever derimot at politiet også forstreker arbeid mot de internasjonale bakmennene og at kvinner som er ofre for slavehandel får hjelp og beskyttelse. Vi krever dessuten økonomiske midler til tiltak for å få kvinner ut av prostitusjon, ikke til å holde dem i prostitusjon. Norge har tatt et skritt i riktig retning ved å forby at norske menn utnytter kvinner gjennom sexkjøp. Kvinnegruppa Ottar fortsetter kampen for at færre kvinner skal sendes inn i og for at flere kvinner skal komme seg ut av prostitusjon. Vær med oss i denne kampen!