Innlegg i Rogalands avis av Asta Beate Håland, 16. november 2009
Mandag forrige uke ble jeg oppringt av en rasende drosjesjåfør som ville ha seg frabedt at et medlem i Kvinnegruppa Ottar hadde foreslått kurs om seksualmoral og likestilling for byens drosjesjåfører. Jeg skal ikke trette leserne med referat fra samtalen, men trygt slå fast at dersom min oppringer er representativ for standen (han var helt klart etnisk norsk), så trenger byens drosjesjåfører kurs i både det ene og andre.
Når det er sagt, så skal jeg faktisk gi byens drosjenæring medhold i at politiets utspill om at kvinner ikke bør ta drosje alene er langt over kanten. Ikke først og fremst på grunn av at det går ut over byens drosjenæring. Men det er noe med det at hver gang det blir gitt råd og dåd om tiltak mot voldtekt, så er det kvinnene som får råd. Ikke gå alene hjem, ta taxi, ta for all del ikke taxi. Unngå farlige, folketomme gater. Ekkoet kan vi lese i enorme mengder av innlegg på nettet. Vi er møkka leie av forslag til tiltak som alltid munner ut i at gode råd om hvilke begrensninger kvinner skal legge på seg selv.
Vi kan i alle fall ikke skylde på drosjenæringen, har jeg forstått, eller menn sånn generelt sett, eller et samfunn som har overlatt seksualundervisningen til pornobransjen, eller politiet for den saks skyld. Innvandrerne er en takknemlig skyteskive. Det er ingen tvil om at menn fra andre kulturer ofte bringer med seg et enda mer forkvaklet kvinnesyn enn det som er akseptert hos oss. Tallene på overfallsvoldtekter begått av ikke etniske nordmenn er et tydelig uttrykk for det.
Men – statistikken forteller at en voldtektsforbryter i dagens system har 1 – en – % sjanse til å bli dømt. Det er ikke lenger enn et drøyt år siden Sletner-utvalget la fram en rapport som anslår at det skjer minst 16.000 voldtekter årlig her i landet. Av disse overgriperne blir altså 160 dømt. Det er, sjøl om det er ubehagelig å tenke på, ufattelig mange voldtektsmenn i dette landet. Som høyst sannsynlig driver med aktive bagatelliseringer og bortforklaringer overfor seg sjøl. De trenger jo ikke å forklare seg overfor noen andre. Og politiet? Det er ikke lenge siden det var omtale av en sak i Stavanger der en voldtektsdømt 14 måneder etter overgrepet fremdeles ikke hadde fått inndratt kjøreseddelen, i tillegg til at det så seint som i vår ble kjent at politiet ikke hadde innkalt en anmeldt drosjesjåfør til avhør i over et halvt år.
De fleste voldtekter blir aldri anmeldt, og de som blir, blir ofte henlagt. Kommer du så langt som til retten, er det ofte offerets oppførsel som er under lupen. Sa hun så klart ifra at gjerningsmannen ikke kunne misforstå? Hadde hun gitt ham forhåpninger? Hvordan var hun kledd, og var hun beruset? Frifinnelsesprosenten er høy i voldtektssaker, i patriarkatet kommer tvilen overgriperen til gode. Offerets oppførsel er ofte det som dømmes i retten. Og blir han frifunnet, kan hun risikere anmeldelse for falske anklager, og bli idømt erstatning for tort og svie.
I 95 % av voldtektene er overgriperen en offeret kjenner. Kun i sjeldne tilfeller blir disse bekjentskapsvoldtektene anmeldt. Og det kan vi jo forstå. Når til og med overgrepene med ukjent gjerningsmann utløser fordømmelse og ”gode” råd overfor ofrene, blir det å anmelde en kjæreste, venn eller ektemann som regel en uoverstigelig hindring. I alle fall dersom du ikke kan vise fram noen brukkne ribbein, et maltraktert underliv eller i det minste en blåveis.
Vi har en kultur der makt gir rett, der menns seksualitet blir gitt store privilegier. Der kvinner blir utsatt for menns vold, og der menn som regel har tolkningsretten. Menn blir opplært til å tenne seksuelt på kvinners underdanighet og hjelpeløshet. Kvinner blir opplært til å tenne på menns makt og dominans.
Samtidig som vi alle fordømmer voldtekt, kvinnemishandling og ”tvangsprostitusjon”, er det nærmest en kulturell enighet om at likeverdig sex er litt kjedelig, at menn som har litt for rappkjefta koner bør gjøre noe med det og at menn som ikke får sex andre steder kan være ”nødt til” å kjøpe det. Denne dobbeltmoralen er med på å opprettholde kvinneundertrykkinga, også de ekstreme utslagene som ”alle” er imot.
Voldtekt skjer i alle samfunn. Uansett hvor mye klær vi har på, uansett hvor påpasselige vi er. Men det er færre overgrep i samfunn med mer likeverd mellom kvinner og menn. Å ha som offentlig mening at det er kvinner som må endre atferd for å hindre overgrep, er overfladisk og kunnskapløst. Spørsmålet er ikke hvordan kvinner skal unngå å bli ofre, men hva samfunnet skal gjøre for å hindre voldtektsmennene i å begå forbrytelsene. Og hva samfunnet kan gjøre for å unngå å skape overgripere. Det beste middelet er større handlingsrom for kvinner, ikke mindre. Og det er staten – blant annet gjennom politiets prioriteringer – som har plikt til å beskytte sine borgere mot overgrep.