Kronikk i Klassekampen av Asta Beate Håland, 31. august 2009
I 1993 var det å bli servert av en dame med bare bryster så trendy at Anne Grosvold syntes hun måtte ha det med i fredagsunderholdningen på statskanalen. En kommentar til de ukentlige demonstrasjonene mot toppløsserveringen i Oslo. Demonstrasjonene nådde et klimaks da politimesteren i Oslo, Willy Haugli, satte inn hester for å rydde bort demonstranter som hadde blokkert Lido Go-Go-bar i Teatergata. En arm ble brukket og et øre revet av, og i media var forferdelsen over politivolden stor. Sympatien med demonstrantene var også stor, og et reklamebyrå tilbød gratis reklamekampanje. I den ble sinte damer oppfordret til å sende inn brukte bh-er til sosialministeren som protest mot puppebarene. Noe som medførte at sosialministeren fikk 36 000 brukte bh-er i posten.
Murens fall og Østblokkens sammenbrudd førte til at prostitusjonsindustrien over hele verden fikk ny tilgang til fattige barn og kvinner. Et nettverk av russisk mafia og kriminelle nordmenn sørga for en enorm økning i kvinnehandelen i Finnmark allerede tidlig på 90-tallet.
Flere aviser, også Klassekampen, har de siste to ukene hatt flere artikler om feminismens situasjon på nittitallet, med utgangspunkt i nok en bokutgivelse. Denne gang heter visst boka ”Glitterfitter”. Bøkene rundt tusenårsskiftet, de som journalistene nå kaller nittitallsfeminismen, het ”Matriark”og ”Råtekst”.
Mitt feministiske 90-tall likner ikke mye på det tiåret som nå blir diskutert i avisspaltene. Det tiåret jeg opplevde var preget av kampen mot bordeller, plakater og toppløsservering. For på begynnelsen av 90-tallet eksploderte veksten i prostitusjonen, spesielt i tele- og bordellmarkedet, og H&M okkuperte det offentlige rom med halvpornografisk reklame på store boards.
Og vi (i denne sammenhengen er vi de organiserte feministene + den aktivistiske ungdommen), vi rev plakater. Aksjonene mot H&M var så vellykka at de enkelte år ikke hadde plakater igjen til å kjøre reklamen i Sverige. Mange ville også ha hjelp til å bli kvitt bordellet i oppgangen eller strippebula i nabolaget. Tiåret var preget av utallige aksjoner og demonstrasjoner mot bordeller, wet T-shirt show, stripping og toppløsservering.
Både Ytringfrihetskommisjonen i 1996, og Seksuallovbruddsutvalget året etter, gikk inn for å samordne landets seksuallovgivning med Danmark og Sverige, ved å senke den seksuelle lavalderen og å tillate grovporno. Motstanden mot Seksuallovbruddsutvalget samlet på få uker inn over 100 000 underskrifter mot å liberalisere pornoloven. Og situasjonen i Finnmark førte til store demonstrasjoner og mobilisering av lokalbefolkningen mot prostitusjon på slutten av tiåret.
Alle jenter vokser opp med at kjønn er utstilt til salgs i kiosken på hjørnet. Småjenter lærer stadig at de skal være søte, snille og stille, skolejenter at de skal være flinke og omsorgsfulle, ungdomsjenter at de skal være utfordrende, dydige og framfor alt tynne. Kvinnelønna er en realitet. Kampen mot handel med mennesker i porno og prostitusjon synes evigvarende. Alt henger sammen. Det handler om verdighet, levekår, livsutfoldelse og makt.
Jeg skal ikke ta fra noen deres rett til opprør. Feminismen har mange former, og kan også være individuell. Enten dette er mot skjønnhetsidealer, patriarkalske fedre, tvangsgifting eller hijabtvang. Eller, i den motsatte enden av skalaen, for å skaffe seg akademiske eller samfunnsmessige karrierer eller posisjoner. Vi har bruk for alt. Men det får da være grenser for å usynliggjøre den kollektive kampen. Jeg vet godt at mange, spesielt de med karriereplaner på nittitallet, gjerne ville, og vil, avgrense seg fra kampen mot den seksualiserte volden. De mange bokprosjektene rundt årtusenskiftet kan like gjerne forstås som en reaksjon mot og avstandstaken fra kampen mot porno og prostitusjon, som de kan forstås som et ekko av den svenske boksuksessen ”Fittstim”. Men det er et langt skritt fra å ville ha feministisk definisjonsmakt til å drive med historieforfalskning. Det har, uten unntak, alltid vært det kollektive som har drevet kvinnekampen framover. Det som preget kvinnekampen i Norge på absolutt hele 90-tallet var kampen mot den seksualiserte offentligheten og volden, ikke bokutgivelser i Oslo 3. De som ikke tror meg, kan forsøke å få 36 000 mennesker til å sende bh-er til sosialministeren. Eller prøve å samle inn 108 000 underskrifter på 2 uker.