Kronikk av Asta Håland i Klassekampen, 10. november
20. november skal Odelstinget stemme over loven som kriminaliserer kjøp av seksuelle tjenester. Noen dager senere skal samme lov opp i Lagtinget. Vi ser tendenser til at enkelte grupper og interesser lobbyerer for å utsette datoen da den skal tre i kraft, men går det som de politiske partiene har vedtatt på landsmøtene sine, og som vi alle tror, vil det fra 1.januar 2009 bli forbudt å kjøpe mennesker i dette landet. Det er ikke tilfeldig og det er et målbart resultat av mange års arbeid. I en verden der kvinner har lite menneskeverd, få rettigheter og ingen makt, så er situasjonen bedre hos oss. Kvinnenes stilling i Norden er sterkere enn i andre land. Jeg innser at jeg nå, etter manges mening, bør ramse opp hva vi ikke er fornøyde med i vårt patriarkat, og det er jo som kjent mye, men i anledningen denne store begivenheten, skal jeg avstå. I dag er det skryt.
Prostitusjon angår som kjent alle, men handler mest om menn. Det handler om at kvinner skal stå til seksuell disposisjon for menn. Et forbud mot dette voldelige maktmisbruket er overmodent. Prostitusjon er et samfunnsproblem, og må behandles samfunnsmessig - altså politisk. I Sverige har kjøp av seksuelle tjenester vært forbudt siden 1999, og forbudet har etter ti år stor støtte. På samme måte som meningsmålinger viser stor støtte til den nye loven også i vårt land. Loven er et oppgjør med strukturer og holdninger som reduserer kvinner og kvinners seksualitet til en vare og slår fast at prostitusjon dreier seg om kvinnesyn, samfunnsutvikling og likeverd mellom kjønnene. Loven er et alternativ til å behandle spørsmålet, med borgerlig dobbeltmoral, som et ordensproblem, og regulere menneskehandelen til spesielle strøk av byen. Loven er også unik ved det at den anerkjenner det ulike maktforholdet mellom tilbud og etterspørsel. Mange land har forbud både mot kjøp og salg av prostitusjon, men resultatet av det er at de prostituerte blir mer underlegne og rettsløse.
Den nye loven i Norge vil markere at de skandinaviske landene igjen velger sin egen vei. Det er absolutt ikke bare kvinnebevegelsens fortjeneste. Da den fikk sitt siste oppsving rundt 1970, hadde den et bedre utgangspunkt enn bevegelsen hadde i andre land. Både fordi kvinnenes stilling historisk har vært sterkere i Norden, men også fordi perioden med hjemmeværende mødre uten yrkestilknytning, hadde vært velsignet kort. I bonde- og fiskersamfunnet måtte alle arbeide, ikke minst kvinnene. Den kulturelle tyngden av ideologiske begrensninger for kvinner var av den grunn også betraktelig mindre enn for eksempel på kontinentet. Norge fikk allmenn stemmerett i 1913. I Frankrike skjedde ikke dette før etter andre verdenskrig. I Sveits så seint som på 1970 tallet. Årstall det er verd å reflektere over for de som hevder at kvinnenes stilling i vesten er en del av vår kultur. Kvinnenes rettigheter har hos oss som ellers blitt kjempet fram gjennom folkelige bevegelser og organisasjoner. Det særegne hos oss har vært et bedre utgangspunkt, i tillegg til sterkere motbevegelser og svakere motkrefter.
I tillegg har kvinnebevegelsen gjort strategisk gode valg, og konsentrert seg om kollektive løsninger istedenfor individuelle muligheter. Noe som er en del av årsaken til at det er få kvinner i maktens korridorer, enten dette er i næringsliv eller akademia. Alle valg har konsekvenser og valget av den kollektive vei har skaffet Nordens kvinner, i tillegg til råderett over egen kropp, unike ordninger for beskyttelse under svangerskap og lønn under fødselspermisjon. Vi har snart full barnehagedekning, og som resultat av det, verdens høyeste yrkesdeltakelse. Og som et resultat av dette igjen, har vi politisk innflytelse.
Dette vil denne måneden bli omsatt i et historisk vedtak i landets lovgivende forsamling. 20.november blir det feiring utenfor Stortinget.