Innlegg i Stavanger Aftenblad av Anne Kalvig, 1. februar 2010
Menns vold mot kvinner figurerer stadig i media. Selvsagt ikke i så stor grad som volden faktisk forekommer, men noe rapporteres jo. Media viser noen trevler av en himmelropende urettferdig vev av voldshandlinger, der kvinner og barn er ofre. Guttebarn som har blitt slått eller sett far slå, ender kanskje opp med å gjøre det samme, jentebarn oppvokst med mishandling, havner ofte i mishandlingsforhold i voksen alder. Eller kvinner erfarer volden først som voksne, i det de blir overfallsvoldtatt av en ikke-etnisk-norsk mann, eller, statistisk langt mer sannsynlig, blir voldtatt på fest eller i hverdagen, av en bekjent, kjæreste eller ektemann. I egenskap av å være etnisk så vel som ikke-etnisk norske kvinner, altså.
Vi som mener at dette problemet er av vanvittige dimensjoner, har FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan med oss, som har uttalt at menns vold mot kvinner er verdens største menneskerettighetsbrudd, og det største hinder for utvikling og fremgang globalt. Andre mener at menns vold er situasjons- og kulturbetinget, og ikke et strukturelt trekk ved de aller fleste samfunn i verden. Samtidig hevdes det at kvinner må ta sin del av skylden, og norske kvinneaktivister blir i dette perspektivet kanskje de mest skyldige for menns vold mot kvinner, i alle fall for den volden som blir begått av ikke-vestlige menn i Norge. I grunn støtter vi all vold mot kvinner i resten av den ikke-vestlige verden, for vi er uintelligente kulturrelativister, i følge dette synet.
En del nettdebattanter, fåtallige, men dominerende og gjengangere i mange debatter, mener at en radikal kvinnegruppe som Ottar, hindrer likestilling og likeverd, og at vi sprer både manns- og kvinnehat. Ikke bare det, vi synes mørke, muslimske menn er så stilige, at de selvsagt må få fortsette å denge sine egne kvinner, i tillegg til å voldta våre ektenorske søstre. Samtidig som vi bærer på et uforløst begjær til våre nye landsmenn, er vi så pripne at vi nekter ekte, norske mannfolk og deres ekte kvinnfolk av noen partnere, å la seg berike av kulturopplevelsen det er å bli servert fastfood med pupper som attraksjon, på en restaurant ved navn Hooters. Disse nettdebattholdningene er altså reelle uttrykk for noens refleksjonsnivå i dag. Gjennom å utøse harme og haltende sarkasmer i avisenes nettdebatter, uten respekt for nettdebattregler, bidrar de til at mange ikke orker eller ser vitsen med å delta. Disse debattantenes syn, blir av og til reflektert på avisenes mer kultiverte arenaer, i innlegg og kronikker. Som ved KrF’er Kjetil Clemetsen, som i et innlegg hevder at slagordet om at kvinner skal kunne ferdes fritt, er malplassert og forfeilet, og at vi burde fokusere på muslimske menns hang til å voldta kvinner, og at disse må oppdras til norsk folkeskikk, lov og rett. Dette innlegget sto interessant nok på trykk samme dag som Bernt Erik Rød rapporterte fra Uganda i helgemagasinet Pluss. I møtet med den utilslørte volden mot afrikanske kvinner, fant han det rett å hylle bl.a. pioneren Elise Ottesen Jensen (kalt Ottar, og som Kvinnegruppa Ottar er oppkalt etter), å etterlyse rødstrømper i utviklingsland, og å innrømme at hånfliret mot hans eget lands rødstrømper, var erstattet med takknemlighet. Disse to ytringene fra mannlige skribenter, viser hvor ulik forståelsen deres er, av internasjonal solidaritet og kvinnekamp, og av hva det vil si å forstå menns vold som et strukturelt problem.
Det blir altså påstått at Ottar svikter muslimske kvinner, for vi fokuserer ikke på den kvinneundertrykkende religionen islam, eller på kriminelle, mannlige asylsøkere som får komme her og voldta. Bortsett fra at det er en løgnaktig framstilling av vårt arbeid, avslører påstanden en rasistisk grunnholdning. Ikke fordi den tar utgangspunkt i at overfallsvoldtekter er dominert av ikke-vestlige menn, det er de jo. Men fordi den implisitt hevder at når Ottar skriver, taler og aksjonerer mot menns vold, så henvender vi oss kun til etnisk norske menn. Slik må logikken være, for ingen kan påstå at vi ikke roper høyt om voldsproblematikken. Men noen ser ut til å tenke at menn, som vi vitterlig omtaler, det er norske menn, mens voldtektsmenn og muslimer, det er noe annet. Slik tenker ikke vi. En kvinneundertrykkende kulturell bakgrunn koblet med en vanskelig sosial situasjon kan være et bakgrunnsteppe for å forstå overfallsvoldtektene – men hvordan skal vi forstå alle de menn som voldtar sine nærmeste, da? Fellestrekk er at det dreier seg om menns vold og brudd på kvinners menneskeretter! Når en asylsøker fra Somalia kan bli tilkjent erstatning for oversoning, mistenkt for overfall på kvinner (og observert i akten), så strider dette mot både sunn fornuft og rettsfølelsen til mange av oss. Når en ikke-muslim skamslår ei kone som vil skilles, og blir ilagt besøksforbud i stedet for fengsel eller fotlenke, strider det også mot sunn fornuft og rettsfølelsen til mange av oss. Men sistnevnte tilfelle når sjeldnere avisspaltene, med mindre bruddet på besøksforbud toppes med drap på samme ekskone. Dette skjer jo spesielt ofte her til lands.
Fellesorganisasjonens nestleder, Kjetil Ostling, forsøkte å bidra i voldsdebatten med en kronikk han sendte til manneblader som FHM og Vi Menn. Han ble kjapt avvist, en tekst om at menn må ta ansvar for å gjøre noe med menns vold, passet ikke på disse maskuline arenaene. Ostling når i stedet, og heldigvis, ut til 100 000 fagorganiserte industriarbeidere gjennom neste nummer av Fellesforbundet fagblad, Magasinet for fagorganiserte.
Det er å håpe at han og andre menn som kommer på banen, blir lyttet til, som nødvendige stemmer som kanskje også når dem som harmdirrende nekter å høre på kvinners mas.