Dette er ordlyden i parolen som Kvinnegruppa Ottar foreslo for parolemøtet 8.marskomiteen i Oslo, og som fikk flertall i en demokratisk avstemming. Mange, inkludert kulturminister Anniken Huitfelt i Østlandssendinga 24.februar, tolker dette som at vi er imot at det skal være hjelpetiltak for prostituerte. Dette er veldig feil Vi har med stadig større bekymring sett at de virkemidler og hjelpetiltak som er satt inn etter at forbudet mot sexkjøp ble satt i verk, kommer for seint, er mangelfulle og alt for dårlige. Kvinnegruppa Ottar ønsker flere og BEDRE hjelpetiltak, og for å få til det må Prosenteret slik det fungerer i dag legges ned.
Etter at Norge kriminaliserte kjøp av seksuelle tjenester i 2009 har kvinnebevegelsen stadig etterlyst flere og bedre hjelpetiltak for kvinner som lever av prostitusjon i Norge. Det eneste som har skjedd er at det er bevilget 10 millioner til NAV for at de skal hjelpe prostituerte til å skaffe seg jobb, noe som har strandet på grunn av manglende oppfølging og langtidstiltak.
Prosenteret har i mange år kjørt en kampanje mot prostitusjonsmotstandere og mot alle forsøk på å begrense prostitusjonstrafikken. Våren 2004 hadde Prosenteret kampanjen «Ting er ikke alltid slik det ser ut som», et hefte som ble sendt til politikere, journalister og organisasjoner. Kampanjen forklarer at prostituerte ikke er ofre for en kynisk handel, selv om det kan være litt tøft i blant, men har et greit og fritt valg, for ikke å snakke om lettjente penger! At prostitusjon er vold, slaveri og nedverdigelse, sier de aldri. Ifølge Prosenteret er det først når sexkjøp er forbudt at prostitusjon blir vanskelig, voldelig og nedverdigende for de prostituerte. Og det er denne argumentasjonen de kjører fram når de uttaler seg til norske og utenlandske medier om at den norske prostitusjonslovgivingen er feilslått.
Gjennom å delta i de EU-finansierte nettverkene Tampep og Europap samarbeider Prosenteret tett med pro-prostitusjonsorganisasjoner som arbeider for å legalisere prostitusjon i Europa. Vi mener det er alvorlig når institusjoner som mottar millioner av offentlige midler for sitt arbeid med prostituerte bruker sin posisjon som hjelpetiltak til å fronte en politikk for å normalisere prostitusjon og undergrave norsk lov. Oslo kommune og Sosialdepartementet har altfor lenge hvilt på at de «gjør noe» med prostitusjonen ved å bevilge millioner til Prosenteret.
Når Kvinnegruppa Ottar mener senteret ikke lenger har livets rett er det selvfølgelig ikke fordi vi ikke vil at det skal være hjelpetiltak for prostituerte. Vi mener det er viktig med gode hjelpetiltak, både lavterskeltilbud som det satses på i dag, og mer omfattende tiltak for å hjelpe folk ut av prostitusjonen. Vi er særlig for at innsatsen skal økes i forhold til langsiktige tiltak. Det er sammenblandinga mellom den kommunale oppgaven som hjelpetiltak, den nasjonale oppgaven som kompetansesenter og den sjølpålagte oppgaven som interesseorganisasjon for prostitusjon som utgjør det store problemet med Prosenteret.
Prosenteret undergraver den jobben de er satt til å gjøre når de driver lobbyvirksomhet isteden for å utvikle kompetanse om prostitusjonens skadevirkninger. Kvinnegruppa Ottar mener at bevilgende myndigheter straks bør legge ned Prosenteret, for å opprette et nytt kompetansesenter som kan fungere som et verktøy for den vedtatte prostitusjonspolitikken, og nye, gode hjelpetiltak for de som allerede er ofre for prostitusjonsindustrien.