Innlegg av Ane Kristine Aadland, lektor og del av kampanjen "Stopp Pornokulturen". Forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Dagbladet 11. april 2013.
Aksel Kielland kommenterer kampanjen ”Stopp Pornokulturen” i en kronikk i Dagbladet 4. april. Det er Kvinnegruppa Ottar som har tatt initiativ til kampanjen, etter samarbeid med den amerikanske organisasjonen Stop Porn Culture. Vi har fått offentlige midler for å drive denne kampanjen som har som målsetning å skape en bevissthet rundt pornografien og pornokulturens påvirkning, blant annet gjennom et foredrag med medie- og pornoanalyse som vi holder for bla. organisasjoner og skoler.
Stopp pornokulturens Katarina Storalm er sitert med fire setninger i Dagsavisens oppslag om kampanjen (3. april), og på bakgrunn av det som der kommer fram skriver Kielland at det er ”langt mer komplekst enn som så”. Vi får anta at han her mener verden eller pornokulturen, eller begge deler. Med fare for å fornærme Kielland, som i kronikken bruker en del plass på å forklare hvor medieanalytisk han er, så er det virkelig slett medieanalyse å tro at en organisasjon (eller person, for den saks skyld) ikke har en mer kompleks forståelse av et tema enn det som framkommer i fire setninger fra et avisintervju.
Til Kiellands forsvar så skal det sies at han har en annen tilnærming til medias seksualisering av kvinner enn det undertegnede har. Mens Kielland satt i sitt lønnkammer og tenkte på markedskreftenes makt og kompleksitet, var undertegnede ute og reiv ned Hennes&Mauritz-plakater på nittitallet for å få debatten om seksualisert reklame opp og fram. Noe som faktisk fungerte ganske fint, Kielland er neppe den eneste som husker debatten om H&Ms kampanjer på slutten av nittitallet. Han er heller ikke den eneste som brukte hodet, vi var jo ikke ute og reiv ned plakater bare fordi det var moro (noe det selvsagt var), vi hadde jo da som nå en solid analyse som grunnlag for aktivismen vår. Og markedskreftenes makt? Nja, H&M roa kraftig ned pornopreget på annonsekampanjene sine etter alt bråket, og selv om norsk reklame fortsatt er full av halvnakne damer, er det et langt stykke til den ekstremt pornofiserte reklamen vi finner i mange andre land.
Kielland skriver videre at en presset og profitthungrig medieøkonomi ikke alene kan ”forsvare det retusjerte og seksualiserte totalbildet av kvinnekjønnet norsk medier presenterer”. Der er vi enige, for om så skulle være, så ville vel mediene vært proppa med nakne folk, og ikke bare damer. Ikke at det ville vært noe bedre, men det faktum at det stort sett er halvnakne damer vi presenteres for er ikke tilfeldig. At kvinner fremdeles, 100 år etter at vi fikk stemmerett, blir redusert til blikkfang for å selge aviser eller andre varer, påvirker oppfatningen av kvinners verdi. Selv om det ikke lenger er lov å kjøpe kvinners kropper her i landet, har man fortsatt god tilgang på nakne kvinner blant annet på strippeklubber, Dagbladets nettsider og i porno. Å tro at det ikke påvirker synet på kvinner generelt, er naivt. Å gi uttrykk for, som Kielland, at det ” problematiske med denne praksisen er ikke at det fører til urealistiske krav til hvordan kvinner skal se ut”, er for øvrig en farlig vei å begi seg inn på, det vet de av oss som omgås tenåringsjenter til daglig.
Kielland skriver avslutningsvis at det må fram i lyset dersom nordmenn helst vil lese nyhetssaker akkompagnert av nakne kvinner. Da er det en dårlig strategi å sutre over at de som bringer debatten på banen ikke framstår som komplekse nok. Han må gjerne tro at han er den eneste som bruker hodet, men han kan med fordel ha i bakhodet at det er noen av oss som bruker både hodet, hendene og stemmen på en gang. Det er helt greit å sitte på sidelinja med ”den rene tanke”, men det er ikke slik du får noe fram i lyset.