Kronikk i Klassekampen 19. mars 2012 av Asta Håland (Kronikken på trykk var noe forkortet, her kommer full versjon).
Barne-, likestillings - og inkluderingsdepartementet er regjeringens ansvarlige for å markere at i 2013 er det hundre år siden Norge, som første selvstendige land, innførte stemmerett for alle. Andre departementer enn BLD har visst satt av hele 3.2 millioner kroner. Ni millioner klarte Lysbakkens departement å sette av til stemmerettsjubileet neste år, før han måtte gå, etter at Lysbakken i et tilsvar til meg i Klassekampen sommeren 2010, lovte at jubileet skulle bli en flott og verdig markering av innføringen av demokratiet i Norge. Av dette er 2 millioner satt av til lokale arrangementer. På dine handlinger skal du kjennes. Feiringen av hundreårsdagen for Unionsoppløsningen i 2005 kostet visst 135 millioner i følge NTB. Andre tall som svirrer i luften, antyder at markeringen av polarheltene Amundsen og Nansen dette året har kostet mer enn hundreårsdagen for unionsoppløsningen gjorde. Og fedrene på Eidsvoll skal nok koste oss mange hundre millioner når vi kommer til 2014.
Dette har ikke vært en lett artikkel å skrive, for jeg blir så jævla forbanna, og vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne. For det er mange tråder. At menn stikker av med likestillingspengene, er en sak i seg, og Lysbakken har ikke vært den eneste ministeren som har bevilget penger i bøtter og spann til Reform, som har som formålsparagraf ”Å synliggjøre menn som kjønn i samfunnet.” Praksisen er ikke ny, Karita Bekkemellem og Annicken Huitfeldt har øst penger over Reform da de satt i samme departement.
For alle skjønner jo at unge menn med et brennende engasjement for å synliggjøre menn som kjønn må få penger. Alle forstår at unge idealistiske menn må ha lønn og fint kontor. Og ikke kan de sitte alene på kontoret heller, skal det bli noe dynamikk og synliggjøring. Så Lysbakken har bare fortsatt den gode praksisen forgjengerne hans har hatt, og i tillegg forsterket den, ved å jekke opp den årlige driftsstøtten fra 3 til 4 millioner kroner. Men, som han så bagatelliserende forklarte det; dette er jo et formål alle er enige i, så rent bortsett fra at jeg var inhabil, finnes det ikke kontroversielt og gjorde ingen skade!
Tenk det, Hedda. I mine kretser, som tydeligvis ikke teller på toppen av SV, er dette svært kontroversielt, og på mer enn en måte. For å ta ett punkt hvor slike bevilgninger er kontroversielle i min verden, som Lysbakken sikkert forstår viss jeg forklarer det nøye: Når de ”profesjonelle frivillige”, stort sett menn i dress, lager stiftelser, tenketanker og konsulentfirmaer, organiserer seg som et privat firma, aldri løfter en gratis frivillig finger, og får bevilgninger i lader, så er dette et demokratisk problem. Når det i tillegg er sterk samrøre mellom statsbyråkrater, politikere og disse stiftelsene så nærmer det seg politisk korrupsjon. Stiftelser trenger aldri å forholde seg til å bli utfordra på et årsmøte eller i valg, de trenger ikke verve medlemmer eller jobbe med å lage aktiviteter for dem. Disse organisasjonene, eller stiftelsene, får pengene som frivilligheten skulle ha hatt. I Barne- og altmuligdepartementet er det avsatt ca 2.6 millioner kroner til driftstøtte for alle familie- og likestillingsorganisasjonene til sammen, og her er likestillingsorganisasjoner et vidt begrep, så det inkluderer kvinner i skogbruket, og vi som har et barn for lite, og ”altmulig” annet. Pengepolitikken føyer seg slik sett inn i den usynliggjøringen, kvinneforakten og bagatelliseringen av kvinneundertrykkingen og kvinnekampen som BLD har stått for i mange år.
Kvinnegruppa Ottar er blant de som får mest slik dette er ordnet, fordi vi har flest medlemmer, men får i denne ordningen lusne 227 000 kroner i året i driftsstøtte! Og stiftelsen Reform, som ikke trenger å ha medlemmer, og som sist jeg telte, og det var i fjor, hadde 13 stillinger, får 4 millioner ++, hvert år for å synliggjøre menn som kjønn! (og det er bare det de har fått hos Lysbakken, nå når de skal granskes både hos den ene og den andre ministeren, så er jeg temmelig sikker på at de finner noen Reformmillioner til, i andre departementer, til andre prosjekter.
Og hva brukes så disse pengene til? Hva slags synliggjøring har myndighetene fått for flere titalls millioner i støtte? Fortsettelse følger i min neste kronikk.