Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, februar 2007
Kvinner i vårt samfunn har to funksjoner; å ta seg ut og ta seg av. Kort sagt å være kvinnelige. Å ha makt, eller å ha greie på noe, er ikke kvinnelig. Uansett hva granskningsutvalget i LO kommer fram til, Gerd Liv Vallas største synd er at hun har makt. Og ut fra drevet den norske pressen satte i gang, forstår vi at det er knapt større synd for en kvinne.
Media og informasjon handler også om makt: Hvem som har makt til å sette dagsorden. Og hvilke interesser og hvilken «sannhet» som reflekteres. Hvem har tilgang på og mulighet til å bruke media. Den fjerde statsmakt er en ressurs som er ujevnt fordelt, og ingen skal fortelle meg at mannsmakten i media ikke har betydning.
Kåre Valebrokk uttalte før jul at det å lede TV2 ikke var noen frøkenjobb, så de måtte nok velge en mann til å etterfølge han. Og det har TV2 gjort, på lik linje med NRK og de fleste avisene. Det norske redaktørsjiktet er en homogen gruppe med hvite heterofile menn, og som i et hvert godt fungerende patriarkat, de gamle er eldst, få av dem er under 50. Vi lever i en virkelighet der menn som gruppe har makt over kvinner som gruppe, og i media speiles maktforholdet i nærmest karikert form.
Hun kan gjerne være journalist, men den som blir spurt er i 80% av tilfellene en mann. Menn i overveldende flertall, i alle aviser, i radio, på Skavland og i diskusjonsprogram. Ikke bare fordi de har maktposisjonene i samfunnet, men også som eksperter og idoler. Menn er mest morsomme også, det har ikke vært få Nytt på nytt sendinger det siste året der Anne Kath er den eneste representant for det svake kjønn.
Det er ikke det at dette er nytt, problemet blir stadig diskutert. Både redaktører og journalister synes ofte medienes manglende og dårlige kvinneprofil er vanskelig, og skulle gjerne gjort noe med det. Enkelte redaksjoner har til og med huskeregler om og politikk på å intervjue flere kvinner. Altså en aktiv politikk for å få flere kvinner inn som intervjuobjekt og kilder, og det er jo prisverdig, selv om det ikke hjelper stort, men der er det også slutt. Få, om noen, tør å ta tak i de stereotype rollene som kvinner får. Vi ser det om igjen og om igjen, i diskusjonsprogram, underholdningsprogram og såpeserier. For utenom det at menn er overrepresentert i antall, har vi selvsagt også ulike roller, hva som er felles er måten kvinner framstilles på i forhold til menn.
Vi ser det kanskje best i featurestoffet i avisene og i underholdningsprogrammene på fjernsynet. I avisene leter hun etter, eller har funnet mann, barn og lykke. Hun er kort sagt enten opptatt av barn og myke verdier, eller så kler hun av seg. Vi er ikke kommet så langt ennå at tabloidene har brystfagert blikkfang på side 3, men det er ikke langt igjen når selv ei konservativ avis som Stavanger Aftenblad pirrer leserne av nettavisa med billedserie av miss bikini i USA. Mannsdominansen i media gjør at kvinner i større grad enn før blir framstilt på som seksualobjekter. Dette gjelder ikke bare pornomodeller, der ordet porno i Orwelsk ånd er omdøpt til det Se og Hør vennlige ordet glamour, men enhver kjent kvinne, enten hun er politiker, idrettsstjerne eller driver med musikk, kan regne med stor spalteplass dersom hun kler av seg. Medienes kvinner er enda mindre likestilt enn de er i virkeligheten.
Gerd Liv Valla hadde tjent på å opptre mer kvinnelig, sa en eller annen representant for sykepleierforbundet. Og det ble selvsagt satt på trykk. Og framstår vi ikke kvinnelige nok, så får du gode hjelpere som Per Østvold, som kan fortelle en samlet norsk journaliststand, at jo da, Gerd Liv Valla er kvinne hun også, han har sett at hun grein i over en time. Hva er hensikten med dette utsagnet? Østvold mente det kanskje godt, men utsagnet føyer seg godt inn i det medieskapte bildet av kvinner.
For selv når kvinnene er i media i kraft av å være noe annet enn pynt eller omsorg, for eksempel statsråd eller fagforeningsleder, så forventes det at de framstår på en annen måte. Kommentarene om Stortingsrepresentantenes kjoler er en årlig foreteelse, Erna Solbergs vekt er et stadig tema, og Siv Jensen måtte også vise fram sine myke sider i intervjuer da hun posisjonerte seg for formannskapet i FrP. Etter samme lest rammes nå Norges viktigste og flinkeste fagforeningsleder av en mediestorm uten sidestykke, og hovedproblemet hennes er altså at hun ikke er snill og kvinnelig nok; at hun ikke er snillere og mjukere enn for eksempel sin forgjenger Haagensen. Derfor er det tenkt som en formildende og menneskeliggjørende omstendighet at Valla kan grine, og derfor mener Østvold at dette har offentlig interesse: Det er selve beviset på at Valla er ei ordentlig dame. For det er bra (og ikke minst naturlig) viss sterke damer viser at de innerst inne er mjuke og følsomme. Menn som griner i tilsvarende situasjoner er ikke mjuke og følsomme, de får en psykisk reaksjon de seinere kan snakke ut om og kanskje til og med skrive bok og holde lukrative foredrag om. Og ikke minst: Ingen føler behov for å referere for offentligheten at Bondevik har grått på møtet, eller om Jagland har felt noen tårer.
Og oppi ståket og mediedrevet håper jeg at Gerd Liv Valla holder ut, vi trenger henne.