Forslaget om reservasjonsrett føyer seg inn i et bekymringsfullt mønster.
Så må vi for ente gang diskutere prinsippene og selvbestemmelsen. Om kvinnen som et myndig vesen. Vi må igjen diskutere virkeligheten og alternativene. En samarbeidsavtale mellom KrF, Høyre og Fremskrittspartiet om fastlegenes reservasjonsrett i abortspørsmål kan virke som en bagatell. For ingen tror egentlig at retten til trygge aborter er truet her i landet, heller ikke jeg. At legers «moral» skal ha forrang framfor kvinners pasientrettigheter, er ingen bagatell. De norske innskrenkningene, små som de kan virke, føyer seg inn i et internasjonalt mønster. Og det er kanskje mer bekymringsfullt.
All skremselspropaganda til tross, de landene som har adgang til sikre abort har bedre tall på det meste. Strenge abortlover fører for eksempel ikke til færre aborter. Abortraten er 12 av 1000 kvinner i Vest-Europa, 29 per 1000 i Afrika og 32 per 1000 i Latin-Amerika. I land der abort er tillatt utføres de stort sett under trygge forhold. I land med strenge restriksjoner er abort generelt utrygt. Og bare for å gni det inn; i Sør-Afrika, der abortlovgivningen ble liberalisert i 1997, sank antallet abortrelaterte dødsfall med 91 % mellom 1994 og 2001. Nesten alle abortrelaterte dødsfall forekommer i utviklingsland – det høyeste antallet i Afrika.
Det var åpenbart allerede i stemmerettkampens tid at skulle kvinner ta del i samfunnet på lik linje med menn, var retten til å bestemme over egen kropp en helt nødvendig forutsetning. Men ingen kvinnerettigheter har møtt så stor motstand som kravene om å få bestemme over egen seksualitet og prevensjonsbruk, og over egne barnefødsler. Noe som kan være vanskelig å forstå dersom vi bare ser på tall og resultater.
Under den tilsynelatende evigvarende diskusjonen om abortrettigheter, og om hvem som kan og skal bestemme, ligger det en annen stor uenighet. Den handler om kvinners seksuelle rettigheter. Abortkampen var – og er – også en kamp for seksuell frigjøring og nye familiemønstre. Og det er ikke minst i dette perspektivet vi må forstå den voldsomme motstanden mot legale aborter som stadig eksisterer, og som er i framgang i store deler av verden. I Sør-Amerika innskrenkes kvinners reproduktive rettigheter i land etter land. I Spania er det for tiden voldsomme protester etter at de mistet retten til selvbestemt abort og innførte Europas aller mest restriktive abortlov før jul. I Russland har den ortodokse kirka vært på kurs hos fundamentalistene i USA, og kjører nå store kampanjer mot abortrettigheter og kvinnerettigheter etter amerikansk modell. Og da er det ikke vanskelig å se nedvurderingen av kvinner som ligger i abortmotstanden.
Abortloven som ble vedtatt i 1978, var et resultat av mange års kamp, og fordi motstanden var så stor, ble et av resultatene at helsepersonell fikk retten til å reservere seg mot å foreta abortinngrep. En reservasjonsrett mange ikke har vært enige i, blant annet fordi den hindrer likebehandling i helsevesenet. Men denne reservasjonsretten har vært én sak - legene og sykepleierne som har reservert seg på sykehusene, har tross alt ikke kunnet utøve sin makt i forhold til pasientene. Heretter skal det bli andre boller. Med regjeringens nye reservasjonsrett skal leger over hele landet kunne utøve sin egen lille motstandskamp mot abortloven på legekontoret, i møte med ufrivillige, sårbare gravide. Når det blir påpekt de dypt urettferdige utslag og belastninger dette kan gi, spesielt på små steder, henviser helseminister Bent Høie til det kommunale ansvaret. Men som det også har kommet fram i pressen de siste ukene, tillater kommunen fastleger i Bø i Telemark både å nekte å skrive ut resepter på p-piller og å sette inn spiral, og å henvise til assistert befruktning, dersom det strider mot egen overbevisning.
Men motstanden er stor, også i de borgerlige partienes egne rekker. Kraften i sinnet i kjølvannet av forrige års regjeringsdannelse kom overraskende på regjeringen. Høyre og Fremskrittspartiet hadde tydeligvis tenkt å bagatellisere abortpunktet i avtalen, og etterpå skylde på Kristelig Folkeparti. At noen få leger fikk mulighet til å nekte å henvise til abort og prevensjon var da en liten pris å betale i forhold til det store prosjektet. Men regjeringen sådde vind og høstet storm, og vinden kommer ikke til å løye med det første.