Av Ane Stø. Publisert i Ottar 2015
Til tross for at de politiske liberalistene på 1800-tallet sto i spissen for kvinners rettigheter, har de borgerlige feministene vært lite synlige i den offentlige debatten i Norge siden 1980-tallet.
Når feministene på høyresida de siste årene har kjent behovet for å gjenerobre en borgerlig feministisk plattform, har dette dessverre kommet til uttrykk gjennom angrep på venstreside-feminismen i 8. mars-komiteer eller avisspalter. De borgerlige feministene har imidlertid mer enn nok å stri med i egne rekker, hvis de skal få gjennomslag for sin politikk.
Leder i Høyres kvinneforum og nåværende statssekretær Julie Brodtkorb ga i 2012 ut boka “Bare en kvinne?”, der hun for- søker å stake ut kursen for en ny borgerlig feminisme. Hun beskriver seg selv som verdikonservativ og feminist, og mener dette fint kan henge sammen med Edmund Burkes konservative slagord: Forandre for å bevare. Holdningene må forandres for å bevare likeverdet mellom kjønnene, mener Brodtkorb.
Julie Brodtkorb
De viktige feministiske spørsmålene er for Brodtkorb hvordan flere fedre kan finne farsrollen så attraktiv at de ønsker å tilpasse yrkeslivet til familielivet, og hvordan flere kvinner kan finne yrkeslivet så attraktivt at de kan bli økonomisk selvforsørget. Og selvsagt; hvordan kan vi få flere kvin- ner til å ønske seg en karriere i topposisjonene i norsk næringsliv. Likestilling er viktig for samfunnet og næringslivet, skriver Brodtkorb. For å få tak i de beste og flinkeste, må også kvinner være tilgjen- gelig og godt kvalifisert arbeidskraft. Det er likevel viktig for borgerlig feminisme at retten til likestilling kobles sammen med retten til å være forskjellig fra mannen.
Brodtkorb går i rette med venstresida, som hun mener har hatt for stort fokus på mannlige industriarbeidere på bekost- ning av kvinner i helse- og omsorgssektoren, og også de som mener at borgerlig feminisme bare er til for de velsituerte. Kampen for kvinnelige gründere er i følge Brodtkorb viktig for alle kvinner. Hjelpepleierne ville for eksempel tjent på at flere kvinner hadde etablert private pleiehjem, for da hadde de fått flere kvinnelige sjefer som kjenner til arbeidsforholdene deres.
Endringsstrategier
Brodtkorb hevder at målet for alle femi- nister er det samme, det er metodene og tiltakene som er ulike mellom venstre- og høyresidefeminister. Borgerlige feminister vil ha positive incentiver og opp- muntring framfor lovregulert tvang, for eksempel foreldrepermisjonen, som må kunne deles fritt mellom foreldrene. Det som må til er en endring i kjønnsrollene, slik at flere fedre ønsker å ta permisjon. Kvinner må på sin side oppgi sjefsrollen i familien, og godta at far gjør ting på sin måte, selv om det betyr at barna får stygge klær. Det blir ikke likestilling i familien før far er like opptatt av detaljene i familie- livet som mor. De viktige endringene i kjønnsroller må skje gjennom sosialisering i barnehage og skole hevder hun, og argumenterer for kjønnsnøytrale barnehager og utdanning i likestilling for pedagoger.
På samme måte argumenterer hun mot kjønnskvotering, men går inn for premiering av de som velger utradisjonelt, og de som ansetter utradisjonelt. Næringslivet må heller ha gode mentorprogram- mer for kvinnelige ledere og styremedlemmer, og kvinnene må støtte hverandre og lage nettverk.
Konservativ vs. liberalistisk feminisme
Det er interessant å merke seg at de borgerlige feministene er splittet i iallfall to fløyer; de verdikonservative og de liberalistiske. Liberalistene er mer tilbøyelige til å ville forandre eller oppheve kjønnsrollene, mens de konservative bare vil endre dem litt, sånn at det blir mer rettferdig. For de verdikonservative er familien en viktig enhet, mens liberalismen i utgangspunktet bare anerkjenner individers behov og handlinger.
De liberalistiske feministene, anført av stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, er opptatt av at hver person skal behandles som et eget individ, og ikke som medlem av for eksempel en kjønnsgruppe. Dette innebærer at mens Brodtkorb har bygget opp Høyres kvinneforum for å styrke kvinnenettverket og dermed kvinnenes stilling i partiet, har Nordby Lunde argumentert sterkt imot. Nordby Lunde mener at kvinnene heller bør bygge nettverk med de som allerede har makt i par- tiet, og at de individuelle kvinnenes stilling vil svekkes av å bruke for mye tid i egne kvinnefora.
Både de konservative og de liberalistiske feministene tar utgangspunkt i “de universelle rettighetene”, likestilling er rett- ferdig, ingen skal tvinges inn i omsorgsoppgaver bare fordi de er kvinner. Prin- sippet om selvbestemt abort er derfor viktig for begge fløyene. På Høyres lands- møte i 2013 sto Brodtkorb og Nordby Lunde sammen med Trude Drevland og Astrid Nøkleby Heiberg om opprøret mot partiledelsen som ønsket innstramminger i abortloven. Feministene i Høyre var også viktige for å berge abortloven i 2014, da regjeringen måtte trekke forslaget sitt om at fastleger skulle kunne reservere seg fra å henvise abortinngrep.
Den borgerlige feminismens utfordringer
Erna Solberg var tidligere en av Høyres profilerte feminister, men etter at hun ble partileder har hun overlatt dette til Julie Brodtkorb. I rollen som partileder og statsminister er det viktigere for henne å være styringsdyktig i regjering enn å fastholde feministiske prinsipper, derfor har hun to ganger de siste årene vært på kollisjonskurs med sine egne partifemi- nister, og her kan det være mer i vente. Flertallet i regjeringspartiene mener at saker som angår kjønn og likestilling ligger utenfor politikken. Det er disse politikerne som har definisjonsmakten, og som Solberg lytter mer til enn Høyres feministiske fanebærere. De borgerlige feministene kommer ikke unna et oppgjør med disse, hvis de skal få gjennomslag for noen av likestillingstiltakene Brodtkorb foreslår.
Det mest smertefulle for de borgerlige feministene må likevel være å se at Fremskrittspartiets Solveig Horne er den som har fått det politiske ansvaret for den borgerlige likestillingspolitikken. Horne er riktignok en god representant for de som vil sette den sosialdemokratiske likestillingspolitikken i revers, men det er neppe et likestillingspolitisk tilbakeslag de borgerlige feministene drømmer mest om.
Horne innførte begrepet “hverdagsfeminisme”, for å forklare hvordan hun, av alle, kan inneha vervet som likestillings- minister. Hverdagsfeminisme handler om alt hva kvinner kan og gjør i hverdagen, spesielt hvis de velger et gammeldags kjønnsrollemønster. Ekstra smertelig må det være for de borgerlige feministene at de ikke kan angripe Horne i offentligheten, men må stå last og brast med regjeringen.
Men det finnes et feministisk lyspunkt i den blåblå tilværelsen: På samme måte som venstresidefeminister ofte får drahjelp fra kvinner i LO, som tilfellet var med sexkjøpsloven, er de kvinnelige direktør- ene i NHO og Virke ofte forbausende slagkraftige når det gjelder likestillingspolitikk. NHO-direktør Kristin Skogen Lund er ingen feminist, men mener at det norske arbeidslivet er avhengig av at kvinner jobber mer heltid og tar på seg viktige posisjoner. Derfor støtter NHO, i motsetning til de borgerlige feministene, en tredeling av foreldrepermisjonen.