Kronikk i Klassekampen 11. desember 2017 av Asta Beate Håland.
Erna Solberg forklarte fra Stortingets talerstol at det var viktig å finansiere også organisasjoner vi (hun?) ikke liker, da hun forsvarte at stiftelsen Human Right service fremdeles skal bli finansiert med 1.8 millioner over Statsbudsjettet. Partiet Venstre har utjevnet dette, synes de, ved å få inn 5 millioner på det samme budsjettet til den nye stiftelsen Født fri, som skal bekjempe sosial kontroll og skam-kultur. Den nye stiftelsen er knapt ute av startgropa, men med 5 millioner skal de nok få ansatt noen i talerør-stillinger og bli invitert på Dagsnytt 18 de også.
Jeg klandrer ikke Shabana Rehman Gaarder, Amal Aden og Iram Haq for å lage en stiftelse, heller enn å starte en ny medlemsorganisasjon med samme formål. Det er tidens melodi at ansatte i stiftelser og tenketanker blir oftere invitert inn i den offentlige debatten enn representanter for frivillige medlemsorganisasjoner. Skrap sammen 5 personer og 50 tusen, lobbyer for finansiering hos rike onkler eller partier, og du er på banen. Gjennom pengene har de skaffet deg verktøy. Og Klassekampen og Dagsnytt 18 inviterer.
Det er påfallende at når media trenger ekspertkommentarer, enten det er om målsak, distriktspolitikk eller feminisme, finner de helst noen betalte synsere, gjerne fra en stiftelse. De som har skoen på, og som vet mest om hvor den trykker, blir usynliggjort. Vil du ha penger til å drive påvirkningsarbeid, ja da skal du droppe den demokratiske medlemsorganisasjonen og heller opprette en stiftelse.
Stiftelsene og tenketankene som Reform, Født Fri, Manifest og Agenda, og i tillegg statsfinansierte byråkratier som Fokus og likestillingssentrene dominerer den offentlige debatt på det likestillings- og kvinnepolitiske feltet. Vi – og nå snakker jeg på vegne av min egen syke mor – som driver det møysommelige arbeidet med å organisere og skolere medlemmer, demonstrere, kort sagt heve våre røster, får knapper og glansbilder i sammenlikning. I 2017 ble det delt ut ca. tre millioner kroner i tilskudd til sju likestillingspolitiske medlemsorganisasjoner. Til sammen.
For å ta det eksempelet jeg kjenner best, vi i kvinnegruppa Ottar med 1000 medlemmer får 200 000 i året i driftsstøtte. Og for å kunne få ubetalt disse, er det laget et stadig større og mer krevende kontrollapparat for å passe på at vi har de medlemmene vi hevder å ha, og ikke har brukt de 200 000 tusen på tull og fjas. Vi må ha regnskapsfører og statsautorisert revisor, og bruke mye av vår politiske tid (som jo er vår fritid, vi har ikke råd til ansatte med de midlene vi har) på søknader, rapporter og kontroller.
Det hender jeg blir matt. I bunnen ligger det selvsagt sinne, men fordi motstanden eller mangelen på forståelse er så gjennomgående, virker det ugjennomtrengelig og umulig.
I kjølvannet av det rødgrønne valgnederlaget har der vært mange oppsummeringer, og LO-lederen nevnte til og med kvinnebevegelsen som en viktig aktør, da han forklarte hva de nå måtte satse på. Men så? Hvem skal finansiere kvinnebevegelsen? Hvem skal sørge for at kvinneorganisasjonene blir en aktør på linje med organisasjonene på andre områder? Har LO tenkt å følge opp ord med handling?
Det er et demokratisk problem når frivilligheten strupes. Problemet vokser når pengene flyttes til stiftelser og andre miljø som har debatt som levebrød. Det folkelige engasjement i Norge er stort. De som tror sosiale medier har overtatt som debattarena, eller arena for politisk aktivitet og handling, bør ta seg en tur på medlemsmøtene til Bygdekvinnelaget, Sanitetskvinnene eller Kvinnegruppa Ottar. Her brytes meninger og her tilegner medlemmene seg store kunnskaper. Kunnskaper som kommer samfunnsdebatten og de betalte stiftelsene til gode.
Vi i kvinnegruppa Ottar har lidd oss gjennom utallige timer groteske overgrepsdokumentarer på film og internett, vi har lest kilometervis med forskningslitteratur og bruker til sammen mange årsverk på å videreformidle kunnskapen vår. Hadde vi hatt stiftelsenes midler, ville enhver forelder visst hvordan de sørger for pornofilter på ungenes datamaskiner.
Klassekampen melder 2.desember om at Rødt har fått gjennomslag hos byrådspartiene i Oslo for å sette av en ny pott på fem millioner til organisasjoner som jobber mot kvinnediskriminering. Dette er en verdifull håndsrekning for en kvinnebevegelse som er vant til å klare seg på små midler. Støtte til medlemsbaserte organisasjoner gir mer frivillighet igjen for pengene, og vi gleder oss til å øke aktiviteten.