Blogg

Abortspørsmålet og kvinners rett

 Foto: Millie Killi

Foto: Millie Killi

Tekst av Barbro Svensson til Kvinnegruppa Ottars internblad, Megafon, juni 2018.

Nå har vi med stor glede sett at irske kvinner vant frem i den folkeavstemningen som var om abortloven i landet. Den katolske kirken har etter avstemningen ment at det er media som har vridd saken, fordi media har rapportert om pedofili og seksuelle overgrep innenfor kirken. Men også saken med Savita Halappanava, den indiske 31-årige tannlegen som ble nektet livsreddende abort, og som derfor ble så syk at hun spontanaborterte og døde i septisk sjokk. Men Savita Halappanava var kun toppen på isberget i et land hvor abort kan gi 14 års fengsel, men der det i rettssystemet tas lett på voldtekt og seksuelle overgrep. Det kan bli en endring på alt dette nå.

Men vi får ikke glemme at abortrettigheter, som i et likestilt samfunn skulle være en selvfølgelighet, ikke er det. Det er en «rett» som mange ledere, folkevalgte og regjeringer er beredt på å forhandle  bort i stykke for stykke til retten forsvinner helt. Derfor var det en stor sak at norske kvinner (og en del menn) reagerte unisont og fylte gatene 8. mars når reservasjonsretten dukket opp litt før 8. mars i  2014.

Om de irske kvinnene har klart å få flertall for å oppheve den nåværende abortloven, så vet vi ikke hvilke lover som kommer. Abort er ikke helt selvbestemt i Storbritannia, og eksisterer ikke i Nord-Irland. Abortloven i England, Wales og Skottland ble innført i 1967, og innebærer det to-legesystem som Norge kvittet seg med for 40 år siden. Abortgrensen er satt til uke 24. Om en av de to legene skulle finne på å reservere seg så må kvinnen finne en ny lege eller ikke få ta abort. Det er neppe det samme som at kvinnen bestemmer.

I Nord-Irland ble den daværende engelske loven innført i 1945, og har ikke blitt endret siden. I Nord-Irland er det kun mulighet for abort om kvinnens liv er i umiddelbar risiko, og det tolkes restriktivt. Om fostret ikke er levedyktig, om det er resultat av incest eller voldtekt er ikke grunn til abort.

I Tyskland, Europas folkerikeste land, er abort heller ikke hva vi skandinaver skulle kalle selvbestemt. Kvinner kan søke om abort i opp til den 12. uken, men først må de ha en bekreftelse på at de har søkt rådgivning, og så må de gjennom en obligatorisk tre dagers tenketid, først da kan inngrepet gjøres legalt. I den tyske loven finnes en paragraf igjen fra nazi-tiden om abort – 129a -, som sier at det er forbudt med «abortreklame». I praksis tør ingen lege opplyse om at de kan utføre abort. Det er også et mindretall av leger i Tyskland som utfører abort. Klassekampen omtalte 24. mai en sak hvor en kvinnelig lege, som opplyste på sin nettside at hun også utfører abort, fikk en bot på 60.000 kroner for «abortreklame». Saken er anket, men at hun ble straffeforfulgt viser at abort igjen har blitt et mer kontroversielt tema i Tyskland.

Det blåser mørke vinder over Europa. Når liberalismen kombineres med xenofobi og klasseforskjellene vokser så har vi sett tidligere at mobilisering mot kvinners rettigheter er takknemmelige saker. Og world wide, nå som før, er abortrett også et spørsmål om økonomiske og sosiale resurser – et klassespørsmål. Om kvinner ikke kan bestemme over sin seksualitet og reproduksjon så mister vi grunnlaget for mulighet til likestilling.

 Foto: Millie Killi

Foto: Millie Killi

Mens vi i Norge kan feire 40 år med selvbestemt abort, mobiliseres det til forsvar, eller kamp for de samme rettighetene verden . Når vi i Norge kan feire 40 år med selvbestemt abort så må vi huske at retten ikke er vunnet for all tid i et patriarkalsk samfunn, og at vi må kjempe for verdens alle kvinners rett til å bestemme over egen reproduksjon.