Minoritetskvinner er utsatt for en særlig undertrykking, ved at de undertrykkes både som kvinne, minoritet og som «minoritetskvinne». Som kvinner undertrykkes vi alle ved å være samfunnsmessig underordnet menn. Etniske minoriteter undertrykkes gjennom rasisme, og anses som mindre betydningsfulle enn majoritetsbefolkningen. Undertrykkingen som rammer minoritetskvinner er større enn summen av de to undertrykkingsstrukturene. Minoritetskvinner blir ofte ignorert i samfunnsinstitusjoner og den offentlige debatten, der «kvinner» oftest er representert ved hvite og «minoriteter» oftest er representert ved menn. Å ta kontroll over sitt eget liv framstår som en ekstra hard kamp, når en må fri seg fra to undertrykkingssystemer på en gang, og alliansene er ikke åpenbare.

Norge i har i mange hundre år stått for en undertrykking av nasjonale minoriteter, enten disse har vært urfolk eller nasjonale minoriteter som kvener, romani (tatere), rom (sigøyner), skogfinner eller jøder. Disse har blitt rammet av en hard fornorskingspolitikk, med undertrykking av kultur, språk og levevei. Det har i perioder vært tatt i bruk harde virkemidler, som tvangssterilisering, fratakelse av barn og forbud mot å snakke eget språk.

Halvparten av alle samiske kvinner vil oppleve vold eller overgrep gjennom livet. En av fem samiske kvinner vil oppleve voldtekt eller annen seksualisert vold i løpet. Ser vi kvinner og menn under ett, vil 45 prosent av alle samer oppleve vold eller overgrep. Samfunnet har i lang tid møtt ofrene med taushet og manglende tiltak.

Flere forskningsrapporter har vist at det samiske samfunnet har en etablert voldtektskultur; en kultur der overgrep og vold er omfattende og også normalisert. Det handler om problematiske samfunnsmessige holdninger og mekanismer knyttet til kjønn og seksualitet. Det inkluderer mekanismer som å skylde på ofrene, seksuell objektivisering, trivialisering av vold og overgrep - og en felles fornektelse av omfang og konsekvenser.

Overrepresentasjon av vold, og overgrep er en skjebne samer deler med mange urfolkssamfunn. Mye av forklaringen ligger i historisk undertrykking, marginalisering og fornorskning.

ÆRESKULTUR

At kvinner representerer familiens ære, henger sammen med patriarkatet, som krever underordning fra kvinner. Følelsesmessig utpressing, trakassering, vold og utstøting for å holde fast kvinner i en underordnet rolle, er mekanismer som er velkjente i alle kulturer. Æreskulturen som i stor grad preger flere minoritetsmiljøer, er et sosialt system som forventer fullstendig lydighet fra sine barn, og særlig døtre, og oppnår dette gjennom trusler, vold og i siste instans drap for å gjenopprette æren. Dette er en ekstremvariant av patriarkatet, som må bekjempes.

Gjennom flere tiår har undertrykking gjennom æreskultur blitt løftet fram av enkelte kvinner, men det er først de siste årene at stemmene har blitt for mange til å overses. Det handler om familiens krav og forventninger til utdanningsvalg og ektefelle, om trusselen om vold som oftest ikke blir nødvendig fordi jentene innordner seg som lydige døtre. Æreskulturen holdes oppe av et «moralpoliti» bestående av taxisjåfører, naboer og storfamilien, som rapporter om den minste uanstendige oppførsel, som løs hijab, feil venner eller en kjæreste.

Kvinnegruppa Ottar mener at hijab er et symbol på kvinners underordnede posisjon sammenlignet med menn. Vårt håp er at økende frihet for muslimske kvinner også vil føre til at flere velger å leve uten hijab, men vi støtter på ingen måte et generelt forbud. Når det gjelder hijab for barn under pubertetsalder, mener vi dette er dypt problematisk.

Mange av de positive endringene som har skjedd i minoritetsmiljøene, for eksempel mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, er kommet som resultat av minoritetskvinners egen organisering og kamp. Kvinnegruppa Ottar ønsker å ta del i kampen mot æreskulturen ved å tilby fellesskap og solidaritet med kvinner som står midt i denne viktige kampen.

KVINNEKAMP OG ANTI-RASISME

Norge er et mer rasistisk samfunn enn mange liker å tro. Et viktig fundament for kvinners frihet er retten til arbeid, økonomisk selvstendighet og gode livsvilkår. De som fører kampen mot æreskultur og tvangsekteskap sammen med rasister og muslimhatere, undergraver samtidig minoritetskvinners rett til trygghet og anerkjennelse som individer. Derfor er rasisme uforenelig med feministisk frihetskamp.

I kvinnebevegelsen er det litt ulik tilnærming til minoritetskvinners særlige undertrykkelse, der mange vil sette hensynet til den anti-rasistiske kampen først. Mange på venstresida og i den anti-rasistiske bevegelsen betinger sin støtte til kvinners opprør av at det ikke reises kritikk mot Islam eller muslimske miljøer. Redselen for hva som kan føre til økt rasisme er høyst reell, men kvinnegruppa Ottar vil ikke ofre kvinners opprør på antirasismens alter. Minoritetskvinnene som kjemper mot æreskultur, opplever både undertrykkende kultur i egne familier og miljøer, og rasistiske holdninger og strukturer i storsamfunnet. Modige minoritetskvinner som gjør opprør mot patriarkatets makt, må få kvinnebevegelsens fulle støtte.

ØKONOMISK SELVSTENDIGHET FOR MINORITETSKVINNER

Et viktig grunnlag for frigjøring, er å styrke mødrene, for å fremme gode rollemodeller i familien. Retten til å kunne forsørge seg selv og sine barn gjennom arbeid, har vært en viktig kamp i hele kvinnebevegelsens historie. Økonomisk selvstendighet gir trygghet og selvtillit, og er en nødvendig forutsetning for personlig frihet og for å ha større drømmer på døtrenes vegne enn lydighet.

Kontantstøtten er en rettighet som er lik for alle, men det viser seg at et overveldende flertall av mottakerne er kvinner, og svært mange er minoritetskvinner. Kontantstøtten motvirker likestilling ved å betale mødre for ikke å bruke barnehage, og dermed ikke jobbe. Dette er ekstra skadelig for minoritetskvinner, som ofte har en svakere tilknytning til arbeidslivet, og som i tillegg utsettes for diskriminering fra arbeidsgivere.

Heller enn å betale minoritetskvinner for ikke å jobbe, bør det satses på gode programmer for arbeidsinkludering. Dette bør inneholde for eksempel språkopplæring, formell utdanning og veiledere som kan være døråpnere til arbeidslivet. Der NAV har mistanke om at mannen eller andre i familien hindrer kvinner fra å jobbe, må det opprettes varslingsrutiner til sosial- og politimyndigheter.

KVINNEGRUPPA OTTAR KREVER:

Avskaff kontantstøtten
Flere minoritetsrådgivere i skolen, også på barne- og ungdomstrinnet
økte ressurser i politiet for å sikre trygghet for kvinner som går foran og opplever trusler fra kvinneundertrykkende miljøer eller egen familie
Flere ressurser til oppfølging av de som bryter med familien på grunn av æresrelatert vold, gjennom krisesentertilbud, mentorordninger og sosiale nettverk
Holdningskampanjer mot barnehijab rettet mot moskeer og andre muslimske miljøer, kombinert med konkrete tiltak i skolene
Styrke kvinners rett til introduksjonsprogrammet, gjennom bedre muligheter for å kombinere med omsorgsoppgaver, mulighet til å gjenoppta flere ganger etter avbrudd, og egne moduler for kvinner om deres rettigheter i det norske samfunnet
NAV og flyktningetjenesten må ha et bedre arbeidsfokus for kvinner, og gi mer støtte til å komme i lønnet jobb framfor ubetalte praksisplasser
Kvinner på flukt er særlig utsatt for seksuell vold. Flyktningmottak må ivareta kvinners sikkerhet gjennom å tilby trygge avdelinger og baderom for kvinner
Økt satsing på å styrke den feministiske organiseringen blant minoritetskvinner