Kjerringer mot strømmen – å bygge en feministisk organisasjon

Asta B. Håland og Leikny Øgrim

Skrevet til Ottars 20-årsjubileum i 2011

Kvinnegruppa Ottar er ikke bygget opp i medvind, men i motvind, eller kanskje heller motstrøms, av kjerringer mot strømmen. For hver meter vi har svømt framover, har vi blitt drevet minst 80 cm tilbake. Kvinners underordning og menns overordning har så dype røtter og er så akseptert, at enhver feministisk ytring og organisering lett blir betrakta som ordensforstyrrelse. Enhver organisering for kvinnenes rettigheter blir møtt med sanksjoner.

Å bygge organisasjon er alltid hardt arbeid. Det skal diskuteres og forhandles forhandles, gis og tas. Saker og prosjekter skal vedtas og settes ut i livet. Forslag og ideologi skal vurderes og godkjennes eller forkastes. Og der det er mange politiske mennesker, vil det alltid være mye engasjement, lidenskap og heftige diskusjoner. Men bygger du medstrøms, på en god bølge, da blir du båret fram av seire og optimisme, av at det stadig kommer nye hender og hoder til, at kampsakene nærmest kommer rekende på ei fjøl, og at ”seieren følger våre faner”.

I januar 1991 forlot aktivister fra Bergen, Oslo og Stavanger landsmøtet i Kvinnefronten. To års heftig debatt om de politiske linjene i porno- og prostitusjonskampen førte til brudd. Utbryterne hadde ingen organisasjon, penger, eller allianser. Eller enda verre, gruppa i Stavanger hadde 8000 kroner i gjeld.  De hadde lite kjennskap til aktivistmiljøer andre steder i landet. Sjøl om de hadde knyttet bånd gjennom kampen i Kvinnefronten, var gruppene som forlot landsmøtet ikke enhetlige. De var ikke engang enige om de skulle fortsette som lokale, frie grupper eller bygge en ny felles organisasjon.

Stavangergruppa var først ute, og dannet Kvinnegruppa Ottar 15. februar 1991. De laget et minimumsprogram i 5 punkter, der de erklærte seg som en radikal, feministisk organisasjon som ville slåss mot porno og prostitusjon, forsvare abortloven, kjempe for kvinners økonomiske kår og drive internasjonal solidaritet. Rasistiske eller nazistiske ytringer var uforenelig med medlemskap. Navnet voldte mer bry, det ble brukt noen møter for å bestemme å ta navn etter pioneren Elise Ottesen Jensen fra Sandnes. Hennes navn ble allerede brukt av RFSU (Rådet for seksuell upplysning) i Sverige, som har Ottesen Jensen som sin grunnlegger. Tillatelse ble gitt fra RFSU, og Kvinnegruppa Ottar hadde fått sitt navn.

I Oslo dannet utbryterne Kvinnegruppa Oslo Øst, og i Bergen kalte de seg Kvinneaktivistene. Begge disse gruppene var basert på feministisk aktivisme, altså stor aktivitet på gata, demonstrasjoner, aksjoner og debatter. Medlemskap var basert på aktivitet. Erfaringene fra Kvinnefronten hadde utviklet en sterk skepsis både mot ledelse og nasjonal organisering. Gruppa i Stavanger var også synlige på gata, men den var i tillegg opptatt av å bygge organisasjon. Gruppa vervet ikke bare aktivister, men også passive medlemmer, og brukte mye tid på organisasjonsarbeid, gjennom interne og åpne møter, nyhetsbrev og deltakelse i den offentlige debatten. Det som kom på trykk, ble kopiert og sendt ut til medlemmene, og ble det en langvarig debatt, ble kopiene til utklippsmapper. Slik ble både gamle og nye medlemmer skolert.

I september 1991 skiftet Kvinnegruppa Oslo Øst navn til Kvinnegruppa Ottar. I 1993 skiftet Kvinneaktivistene i Bergen navn til Kvinneaktivistene Ottar. Ottar var blitt en organisasjon med grupper i flere byer og enkeltmedlemmer flere steder i landet.  Høsten 1995 ble den første landssamlinga avholdt i Oslo, der det ble vedtatt felles program og vedtekter.

De første fem åra ble Ottar synlig gjennom offentlige debatter og aksjoner. Å være et kjent medlem i Ottar krevde både mot og ryggrad. Det ble satt ut rykter om at Ottar kastet stein på svarte prostituerte i Oslos gater, var syke i hodet og hadde et forkastelig menneskesyn. Men debattene og de ytre angrepene vi stadig var utsatt for, bidro til å bygge politisk enhet mellom gruppene. Det var i denne perioden hyppige demonstrasjoner og aksjoner utenfor strippebuler og bordeller, og med hjelp fra andre aktivistmiljøer og beboerengasjement ble flere stengt.

Samling av troppene

De første åra var den formelle kontakten mellom gruppene løs, fellesmøtene få og samhandlingen liten. Kontakten ble holdt gjennom personlige vennskap, i tillegg til utveksling av foredrag og innledere. Under S&M-debatten[1] tok gruppa i Stavanger initiativ til å lage felles blad. Det første nummeret av Ottarmagasinet ble utgitt 8.mars 1997, og har etterpå kommet ut årlig. Et annet felles prosjekt som startet opp samme år, var engasjementet mot prostitusjonstrafikken i Finnmark og Barentsregionen og dannelsen av Nettverk i nord mot prostitusjon og vold, som Ottar tok initiativ til, og deretter brukte mye ressurser på.

Det er liten tvil om at årsaken til at vi tapte den politiske kampen i Kvinnefronten i -91, var at våre politiske motstandere lyktes med å mobilisere medlemmer som ikke hadde vært aktive på mange år, til å komme på møter for å stemme oss ned. Blant de aktive medlemmene i Kvinnefronten var vi derimot i flertall. Slike erfaringer setter spor, og avler stor skepsis til at passive medlemmer skal ha innflytelse i organisasjonen. Resultatet ble at ottargruppene fikk preg av aktivistorganisering. Litt satt på spissen kan det karakteriseres slik: medlemmer er i praksis de som er aktive på gata og kommer på møter. Informasjon spres til dels uformelt og muntlig mellom aktivistene. Politikk utvikles ”i farta” mellom slagene. Gruppene har i ulik grad vært prega av en slik aktivistorganisering, Alle gruppene har i tillegg hatt betalende medlemmer, årsmøter, styrer og andre vanlige organisasjonsstrukturer.

I de fire åra fra 1995 til 1999 ble det ikke avholdt noen landssamling, men felles prosjekter og stadige angrep i media gjorde mangelen på felles ledelse og demokratiske beslutninger både mer synlig og mer problematisk. Til den andre landssamlinga i 1999, foreslo oslogruppa å etablere landsmøte som høyeste organ og velge landsstyre der. Forslaget var kontroversielt, og resultatet ble et kompromiss mellom de to standpunktene som sto i organisasjonen. Et landsstyre ble etablert, men medlemmene der var representanter valgt fra de enkelte gruppene, og altså ikke valgt på landssamling. Landsstyret fikk begrensa myndighet til å koordinere Ottar-gruppenes politikk og prioriteringer. Gruppenes selvstendighet sto fast, og forslaget om landsmøte ble avvist. Det ble vedtatt å fortsette ordningen med landssamlinger for å diskutere gruppenes erfaringer og bestemme program og vedtekter. Samtidig ble det vedtektsfesta å jobbe for at Ottar skulle bli en landsomfattende organisasjon.

Forslag om landsmøte og landsstyre ble igjen reist på alle påfølgende landssamlinger, til det endelig ble vedtatt i 2006. Vedtaket førte til at Kvinnegruppa Ottar mista en del aktive medlemmer.

Kvinnegruppa Ottar består fortsatt av de samme tre gruppene som før. Riktignok er det medlemmer i alle fylker, men skikkelig dreis på nye gruppedannelser har det foreløpig ikke blitt.  Det er gjort noen forsøk på nyetablering av grupper, basert på enkeltpersoner. Lærdommen er at å for å bygge en ny gruppe kreves en kjerne av aktivister som er villig til å bruke tid og krefter over tid på å samle folk rundt seg, skolere dem og drive aksjoner. Dette er hardt og langvarig arbeid, som kan være uoverkommelig for en enkeltperson.

Feministisk organisering?

Kvinnegruppa Ottar har aldri vært en stor organisasjon, og først med vervekampanjen som ble vedtatt høsten 2003, skjøt medlemsutviklingen fart. Målet var å bli den største feministiske organisasjonen i Norge innen 15-års-jubileet i 2006. Vervekampanjen startet januar 2004, og var vellykket. Det var stor oppslutning, og målet ble nådd allerede første året med rundt 500 medlemmer. Ottar vokste ikke bare i volum, altså mengden passive medlemmer, men også i nye aktivister. Kvinnegruppa Ottar vokser fortsatt, både organisatorisk og i politisk innflytelse.

Men også i dette spørsmålet har det vært ulike syn. Det ene synet hevder at Ottar nå er stort nok, at organisasjonen blir for uoversiktlig med enda flere medlemmer. Videre blir det hevdet at Ottar kan skifte karakter med flere folk, at det blir vanskelig å stole på medlemmene hvis ikke alle kjenner hverandre. Det andre synet ønsker en ny dobling av medlemstallet på relativt kort sikt og etablering av nye grupper.

I den moderne kvinnebevegelsens historie har det vært reist debatt om det finnes en egen feministisk organisasjonsform. Feminismen stiller spørsmål ved makt og maktstrukturer. Siden makt i patriarkatet er knytta til mannekjønnet er det ikke uvanlig å betrakte maktstrukturer som noe mannlig. Spesielt hierarkiske organisasjoner er av mange feminister betrakta som patriarkalske. I Norge var Nyfeministene på 70-tallet prega av autonome grupper med indre flat struktur, mens Kvinnefronten var tradisjonelt hierarkisk oppbygd med distrikststyrer, landsmøter og formell ledelse. Det er ikke underlig at vi har funnet igjen denne debatten i Ottar.

Etter artikkelforfatternes mening er en liten organisasjon bedre enn ingen organisasjon, men en stor organisasjon er best. Skal vi vokse i politisk betydning og innflytelse, må vi også vokse organisatorisk. Skal vi gjennomføre tøffe, omstridte aksjoner må vi bli flere. Skal kvinnenes rettigheter og frigjøring ha framgang, trengs det offensive krav og ikke bare forsvarskamp. Og for å få til det, trengs først og fremst kollektiv kamp og organisering.

[1] S&M står for sado-masochisme. Debatten som raste i -96 og -97 mellom deler av homobevegelsen og Kvinnegruppa Ottar, dreide seg om hvorvidt erotisk vold skal være akseptabelt eller kriminelt. Utgangspunktet var den såkalte Spanner-dommen i England, der flere homofile S&M-utøvere ble dømt for tortur og legemsbeskadigelse. Ottar ble beskyldt for homofobi, og tapte en del omdømme i aktivistkretser.