Kjære jubilerende feminister!

Av Ottar-leder Ane Stø, til Ottarjubileet 2011

I februar i år var det 20 år siden de mest kompromissløse motstanderne av porno og prostitusjon raste ut fra landsmøtet i Kvinnefronten for å starte en ny og bedre organisasjon. Vår nye organisasjon skulle alltid bekjempe porno, prostitusjon og vold mot kvinner i alle former. Vi skulle ikke la oss dupere av liberalister, akademikere og sosialarbeidere til å tro at verden ikke kan forandres og at kvinner bare må akseptere at vi har trukket taperloddet. Vi skulle holde fana høyt, være på gata, konfrontere alle som synes salg av kvinner bør være et gode for menn. Vi skulle aldri la oss skremme til lydighet mot kvinnerollen, venstresidedoktriner, media eller Norges lover.

Etter 20 år kan vi oppsummere at vi klarte det.  De fleste av oss som var med fra starten er ikke mer tilpasningsdyktige enn vi var den gang, og vi har formert oss! Kvinnegruppa Ottar i 2011 er en litt eldre og litt treigere organisasjon enn i 1991, vi har utvikla oss fra en gruppe aktivister til en medlemsorganisasjon med byråkrati og ekstern revisor, men vi har ennå ikke latt oss temme.

Kvinnegruppa Ottar så dagens lys i Stavanger allerede få uker etter bruddet med Kvinnefronten. Vår første grensesprengende handling var naturligvis valg av navn. Da gruppa i Stavanger, de streite damene med jobb og hus og mann, hadde vedtatt at framtidas feministorganisasjon skulle hete Kvinnegruppa Ottar etter Elise Ottesen Jensen, gikk det sjokkbølger gjennom både Oslo- og Bergensgruppa. Skulle vi ha et mannsnavn på vår nye, flotte organisasjon?! Bergenserne slo seg helt vrange, som vanlig, og fant sitt eget navn: Kvinneaktivistene. Oslogruppa gikk med på det uhyrlige navnet av taktiske årsaker, men hadde lenge planer om å finne et nytt og bedre navn som vi kunne være stolte av. I dag har vi alle omfavnet vårt lille bidrag til queer-feminismen, vi liker jo godt å skape litt ubehag i patriarkatet, og ikler oss like gjerne mannsnavn som skjellettdrakter eller cowboyhatter.

Aktivisme har alltid vært Ottars varemerke, og selv om noen av oss kanskje synes det blir litt lite action til tider, står vår aktivistiske tilnærming i en særstilling blant feminister i verden og i Norge. Aktivismen tillater oss å være grensesprengende og utfordrende i forhold til kvinnerollen. Ved å være på gata, lage aksjoner, skrive rasende angrep på fiender i alle landets aviser, fraskriver vi oss ansvaret for hyggen og vår egen underordning. Feministisk aktivisme er grensesprengende og viktig som politiske handlinger, men nettopp derfor er det også personlig berikende og befriende. Ingen av oss som har holdt på med Kvinnegruppa Ottar i tjue, ti eller to år hadde giddi dette hvis det ikke var for de små øyeblikkene av berusende makt over våre egne handlinger. Hvis flere kvinner visste hvor godt det gjør å være ukledelig ukvinnelig av og til, ville kvinnebevegelsen blitt en sann massebevegelse.

Kvinnegruppa Ottars aksjons-register er enormt, særlig geografisk.  Vi har demonstrert i Kina og i Finland, på Finnmarksvidda og i Senum i Setesdal. Det er dessverre ikke sånn at vi demonstrer mot all kvinneundertrykking, overalt, alltid, men vi lar oss i alle fall ikke stanse av tilfeldig geografi når det gjelder å bekjempe salg av kvinner. Mens Ottardamer ofte er enige om hvor det skal demonstreres, har det ofte vært vanskelig å bli enige om hvordan. Noen synes alltid vi bør demonstrere i bunad, noen vil kle seg ut som et utdrikningslag hver gang det er valgkamp, noen vil ha grisemasker eller skjellettdrakter, noen vil alltid gjøre ting som er ulovlig og farlig. Men det hender vi klarer å bli enige, og da blir det som oftest ganske bra.

Av jubilantens mange gode egenskaper er optimisme, samhold og fandenivoldskhet noe av det som kan forklare vår suksess. Kvinnegruppa Ottar har utvikla seg fra en venninnegjeng som hang sammen både sosialt og politisk, til en politisk organisasjon med vennskap, samhold og bejubling av hverandre som et nødvendig frynsegode. Vi vet at den kampen vi står oppe i, straffen for å utfordre patriarkatet, er vanskelig å takle i lengden hvis vi ikke støtter hverandre og har vår egen, felles forståelse av som er stilig, tøft og kult. Alle politiske bevegelser med respekt for seg selv har en egen intern kultur, og Kvinnegruppa Ottars er preget av et litt overdimensjonert selvbilde, kombinert med en god del selvironi og en ukuelig vilje til å være hatobjekt nummer én blant alle drittfolk.

Historien om Kvinnegruppa Ottar handler altså mye om aktivisme, gjennom aktivismen har vi blitt kjent som de gærneste feministene i Norge, blant både fiender og allierte. Men historien vår handler vel så mye om det usynlige organisasjonsarbeidet, skaffe penger, lage regnskap, drifte nettsider, redaksjonsarbeid, sende ut brev til medlemmer. Når Kvinnegruppa Ottar nå feirer vårt tjueårsjubileum er det på sin plass å oppsummere at vi ikke hadde blitt mer enn et blaff, noen tilfeldige ad-hoc-aksjoner, uten det enorme organisasjonsarbeidet som er lagt ned. Alle som vil starte en ny organisasjon kan bare prøve å klare seg uten byråkratene!

Kvinner i Norge har ingen idé om hvor heldige de er som har Kvinnegruppa Ottar, som driver med real brøytebilfeminisme. At vi går i front, tar upopulære standpunkt, tåler den latterliggjøringa som følger med, er helt nødvendig for at vi skal ha noen som helst framgang i likestillingsarbeidet. Hvem var det som lanserte ”Kriminaliser horekundene” som et seriøst politisk krav på midten av 1990-tallet? Hvor mange etablerte politikere i dag vil si at de er mot denne loven? Hvor mange av Oslos innbyggere? Dette vet vi jo ikke, for ingen har giddi å undersøke hva folk mener om loven, men Pro Senteret er ganske isolerte i sin motstand mot sex-kjøpsloven. Den geniale parolen Legg ned Pro Senteret som Oslogruppa har prøvd å få vedtatt i 8.marskomiteen år etter år, har nå blitt gjeldende Ap-politikk. Og hva med Lyse, som forsøkte å gjemme seg for Kvinnegruppa Ottar ved å ikke tilby porno til kabelkunder i Stavanger, mens hele resten av Rogaland kunne få porno på skjermen? For ikke å snakke om Stavangerpolitiets helomvending da de måtte begynne å spane på potensielle voldtektsmenn istedenfor å be kvinner om å holde seg hjemme. Uten Ottars utrøttelige avisinnlegg mot portforbud ville de fortsatt å plage kvinner som ville gå på byen i feile klær.

Selv om ingen skal beskylde Kvinnegruppa Ottar for å jobbe i det skjulte, har vi hatt mer gjennomslag for vår politikk og strategi, og har i alle fall vært en viktigere motvekt mot tilbakeslag for kvinnefrigjøring, enn det vi får kred for. Vår strategi er ikke å stille til valg eller å jobbe innenfor media, men å påvirke gjennom å reise debatter og gi folk argumenter de kan bruke i diskusjoner.  Skrivearbeid skal ikke undervurderes som aktivistisk virksomhet, og vi har produsert enorme mengder med avisinnlegg og kronikker opp igjennom åra. Særlig debattene om bordeller og SM-kampen på 90-tallet førte til mange skriverier, men vi har stadig vekk debattrunder i avisene der vi både får gleden av å sable ned fienden, utvikle ny politikk og spre det glade budskap til alle som gidder å lese. Skrivinga og debattgleden i alle former er en vesentlig del av vår utadrettede strategi, der vi ikke er fornøyde med å sitte og diskutere med oss selv og andre feminister, men prøver å nå igjennom til folk som ikke har en befatning med vår bevegelse, men likevel er interessert i kvinners verdighet og rettigheter. Det er befriende å tilhøre en organisasjon som er så fokusert på hva vi kan oppnå politisk og så lite opptatt av å gjøre karriere eller intrigere med resten av den feministiske andedammen.

For det er jo ingen grunn til å gi seg nå. Målet for feminister er selvfølgelig at vi skal bli overflødige ved at all kvinneundertrykking opphører, ingen ting ville glede oss mer. Men så lenge kvinner eier mindre og tjener mindre enn menn, så lenge tabloidene smører utover med “glamourmodeller” og strippe-studiner, så lenge definisjonen på en kvinne er et menneske med vesentlige mangler, skapt for å beundre enhver mann av middelmådig betydning, så lenge kvinners kropper blir kjøpt og solgt på et internasjonalt marked, og det farligste stedet for oss likevel er i hjemmet, så lenge vi lever i et patriarkat, kort sagt, er det sabla heldig at Kvinnegruppa Ottar finnes. Hvordan skulle det ellers gått med verden?

Det aller beste med Kvinnegruppa Ottar, når vi jubler og gratulerer oss selv i vårt jubileumsår, er at vi ikke har planer om å legge inn årene! Vi har fremdeles en verden å vinne, og som den optimistiske gjengen vi er, har vi planer om å bekjempe pornoidustrien og pornokulturen i tida framover. Vi skal stenge strippeklubbene og pornosjappene, vi skal reise en bevissthet om at pornoens kvinnesyn kan og bør forkastes, vi skal gjøre det hipt å være imot porno igjen. Det er ikke hvem som helst som kan ta på seg en slik oppgave, men det er ingen tvil om at Kvinnegruppa Ottar, med vår smule trang til gigantomani, er damene for denne jobben.  Gratulerer med 20 års-jubileet, kjære feminister, og lykke til med de neste 20!