Bli med!

For hundre år sida vant kvinner i Norge retten til å bli definert som en selvstendig person og fikk stemmerett. Fram til da var kvinner betraktet som mindreverdige, skulle helst tie stille og være mannen underdanig på alle vis. Den herskende kultur og oppfatning mente at menn hadde monopol på kunnskap og forstand og skulle bestemme over og for kvinner. Kvinner ble ansett for å være styrt av hormoner og ikke ha hjerne til å sette seg inn i store og komplekse saker. Ennå mindre kunne ta viktige avgjørelser. Med stemmeretten ble slike patriarkalske, arrogante og nedvurderende holdninger feid til side. Kvinner fikk retten til å fremme sine synspunkter, forlange å bli lyttet til, tatt på alvor og ikke minst bli valgt inn i kommunestyrer og Storting. Med stemmeretten ble alle kvinner personer og Norge ble et demokrati!

Kvinnebevegelsen fortsatte møysommelig med å jobbe fram andre samfunnsendringer. Verdenskrigene skapte hindringer, slik at det var først på – 50 og 60 tallet at den neste store bølge av endringsvilje vokste fram. Både i og utenfor det parlamentariske system økte engasjementet for kvinners rett til å bestemme over egen seksualitet og kropp, retten til å bestemme når og om kvinner vil ha barn, retten til å velge hvem hun ville gifte seg med, retten til skilsmisse, retten til å få ei lønn å leve, retten til arv, retten til odel osv. osv.

Retten til selvbestemt abort

Det hadde gått 75 nye år før norske kvinner igjen kunne runde en fundamental milepæl, nemlig retten til selvbestemt abort. Endelig fikk vi råderett over om og når vi vil fullføre et svangerskap. Vår navnemor Elise Ottesen Jensen (kalt Ottar) viet sitt liv og virke til dette. Hennes motto var at alle barn skal være velkomne. Med det mente hun at ingen skal fødes uten å være sikre på at noen kan ta seg av dem og elske dem. Forutsetningen er blant annet at kvinner må ha tilgang til prevensjonsmidler, trygge og sikre aborter for de som blir uønsket gravide, og ikke minst måtte det en holdningsendring i synet på seksualitet. Seksualitet skulle ikke være noe som kun sto i forplantingens tjeneste eller en måte for menn å utøve dominans. Seksualitet skal være bygd på likeverdighet, gjensidighet, respekt og glede.

Retten til ikke å være til salgs!

Kvinnebevegelsens hovedfokus har deretter vært å bekjempe den seksualiserte volden. Ingenting er mer effektiv for å hindre kvinners frihet enn å utsette oss for vold, mishandling og drap. Dersom ikke feminister på 70-tallet hadde satt parolen - Det private er politisk, på dagsorden, så hadde vi ikke fått debatten om vold mot kvinner. Da hadde det fortsatt blitt hetende husbråk i stedet for kvinnemishandling. Da hadde det fortsatt blitt hetende æresdrap og familietragedier i stedet for vold. Det er etter slike ideologiske seire til å definere virkeligheta at vi har fått etablert hjelpetiltak som Krisesentre, Voldtektsmottak og Sentre mot incest. Og det er på denne standhaftige bølgen at vi også har fått et Alternativ til voldsenter i regionen.

Det er videre gjennom den ideologiske kampen om holdningene og normene til folk at vi har oppnådd den 3 milepælen på vegen mot kvinnefrigjøringen. Nemlig retten til ikke å være til salg. Fra 01.01.09 er horekunder kriminalisert. Etter 25 år med aksjoner og kamp må de endelig stå til ansvar for sitt misbruk av andre mennesker. Med loven slo Norge fast at ingen mennesker er til salg og at prostitusjon er vold mot kvinner. Men prinsippet er under press av høyresida i norsk politikk, og volden mot kvinner i alle former fortsetter. Det blir ikke fullverdig demokrati verken her eller i verden forøvrig før volden stopper. I India vokser det nå fram en stor bevegelse mot denne uretten. Bevegelsen vekker sympati. Deres raseri og kamp mot urettferdighet og vold føyer seg inn i kreftene for den viktigste saken i vår tid.

Feministers mål er å styrke kvinners samfunnsmessige posisjon og stoppe undertrykking. Vi vil ha et samfunn med likeverd mellom kjønnene på alle områder. Ingen skal få se på oss som mindre verdt og gi oss dårligere betaling fordi vi er hunkjønn. Ingen skal få redusere oss til et objekt og kjøpe kroppen vår på glansa papir eller i levende live. Ingen skal definere oss som det annet kjønn, og behandle oss som annen rangs borgere, eller som et vedheng til en mann. Kvinnebevegelsens stolte historie viser at målet om full kvinnefrigjøring ikke er noen utopi. Men det krever en utålmodig, målrettet og vel organisert bevegelse som engasjerer seg både i ideologiske diskusjoner og praktisk politikk. Vi er over 50 % av befolkninga og kan kollektivt være med å utforme en mer rettferdig og likeverdig verden. Hva venter du på? Bli med!