Kommentarav Sissel Henriksen i Klassekampen, lørdag 20. oktober.
I mai vant irske kvinner en knusende seier i en folkeavstemning for å fjerne landets abortforbud.
66,4 prosent av irene stemte ja til å fjerne det omstridte grunnlovstillegg nummer åtte fra 1983, som gir fosteret like stor rett til liv som den gravide kvinnen. En ny abortlov er nå til behandling i parlamentet. Helseministeren har lovet selvbestemt abort fra nyttår.
I Polen slåss kvinner mot et erkekonservativt parlamentsflertall som vil fjerne de få unntakene i abortforbudet, nemlig at det er lov med abort ved misdannet foster, voldtekt og der den gravides liv er i fare.
Sist helg samlet Kvinnegruppa Ottar irske og polske kvinneaktivister til debatt om abortkamp i Europa.
Det ble en viktig påminning om betydningen av en organisert kvinnebevegelse og gode nettverk, innad i land og på tvers av grenser.
Polske Krystyna Kacpura trakk linjene fra et Polen som før omveltningene i 1989 hadde en liberal abortlov, som også kvinner fra Norge benyttet seg av før vi fikk selvbestemt abort.
– Vi vant demokratiet, men tapte kvinners rettigheter, sier hun om hvordan abortrettigheter ble fjernet først på 1990-tallet, med tung støtte fra katolske biskoper.
Aktivister protesterte, men det var ingen stor bevegelse mot endringene.
Det høyrepopulistiske Lov og rettferdighetspartiet (PiS) har hatt flertall i parlamentet siden 2015, og har vedtatt mange omstridte nye lover. Men da PiS i 2016 ville totalforby abort, prevensjonsveiledning og fosterdiagnostikk, våknet kvinnene.
– Polske kvinner ble først skremt, så sinte, over at de turde foreslå så drakoniske lover i et EU-land. Menn var også med, sier Kacpura om «Svart protest», der tusenvis svartkledde tok til gatene.
Loven ble ikke endret. Men i vår måtte de svartkledde nedkjempe et nytt abortforbudforslag.
Kacpura og hennes allierte veit at flere angrep kommer. Men de noterer én viktig seier: På meningsmålinger sier stadig flere at de er imot abortforbud og for liberalisering av abortloven.
Også i Irland oppsummerer aktivistene at folkemeningen går foran politikerne. Linda Kavanaugh og Grace Wilentz fra Abortion Rights Campaign sa at de fra tidlig i 2016 jobbet for å bygge organisasjonen, og gikk inn i kampanjen foran folkeavstemningen med grupper over hele landet.
Foran parlamentsvalget i 2016 sto aktivister på for at abort skulle bli et sentralt valgkamptema. De fikk folk til å sette plakater i vinduene, og til å konfrontere politikere som kom på døra.
– Abortmotstanderne virket som de var overalt. Vi måtte bli like synlige. Det ble vi. Folk med gensere med «Repeal 8th» ble vandrende plakater, sier Kavanaugh og Wilentz.
Etter valget satte regjeringen ned en «borgerforsamling», som endte med å foreslå selvbestemt abort før uke 12. Men først måtte åttende grunnlovstillegg fjernes ved folkeavstemning. På meningsmålingene var 40 prosent for endring, 20 prosent for å beholde tillegget, og 40 var usikre.
Paraplykampanjen Together for Yes samlet folk med ulike syn på hvor liberal abortlov de ønsket, men som ville fjerne tillegg åtte. Mangfoldet i taktikk ga seier.
På samme vis som abortmotstandere, brukte også ja-kampanjen menneskerettsargumenter, blant annet at det var umoralsk å tvinge en kvinne til å være gravid mot sin vilje. Historien om Savita Halappanavar som døde av blodforgiftning da hun i 2012 ble nektet abort, slo også tungt inn.
– De fleste i Irland identifiserer seg som katolikker. Vi måtte gi dem rom for å være både katolikker og for selvbestemt abort, sier de to.
Både i Irland og i Polen utgjør utvandrede statsborgere viktige allierte i den hjemlige kampen: I Irland var slagordet «Home to Vote» viktig, siden folk ikke fikk stemme fra utlandet. På nettet ble det spredt opptak av rørende scener der folk ankom irske flyplasser i T-skjorter med slagordet «Repeal the 8th».
Polske kvinner bosatt i Brussel og London fortalte sist helg om arbeidet i den internasjonale støttekampanjen for polske feminister.
– Vi hadde aldri organisert noe før, men lærte mens vi holdt på. Den første gangen jeg tok ordet i en debatt fikk jeg astmaanfall, og skalv så på hendene at en annen måtte holde manuset. Men vi skaffet oss en stemme, sa Aga Hall, bosatt i London.
Arbeiderpartiets Martin Kolberg lanserte i 2005 slagordet «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen», og har sagt at «uten fagbevegelsen har vi ikke nubbesjanse til å styre samfunnet til fordel for folk flest». Det er helt riktig.
Like riktig er det å si at uten en sterk kvinnebevegelse er det små sjanser til å vinne fram med en politikk som tjener kvinner. Det er dette irske kvinner beviste og lærte i sin store seier i vår, og som stadig flere polske kvinner ser.
Det kan være slitsomt å slåss, og motkreftene er sterke i en tid der mørke vinder blåser over verden, Men det både polske og irske kvinner understreket sist helg, er hvilken enorm kreativitet, kampglede og økt sjøltillit som blomstrer opp når man slåss sammen på kreativt vis. En irsk aktivist oppsummerte at en ny generasjon irske feminister har lært at de kan endre Irland.
I tider der ytre høyre styrker seg, der angrep ikke minst på kvinners rettigheter står i kø, er det all grunn til å verdsette og heie på styrken som ligger i organisering av kvinnekampen.