Kronikk i Stavanger Aftenblad av Asta Beate Håland 27. mars 1996
Jeg blir kvalm av ideen om femtiåra. Av idyllen. Femti- og for den del sekstiåra, var ingen søndagsskole for å si det med en mann som preget landet. Enda alle, eller nesten alle, faktisk gikk på søndagsskolen. Den barndommen jeg husker minner ikke mye om den måten vi blir presentert for i dagens debatt om husmorrollen: Femtitallet da mødrene var hjemme, og det var trygt og godt for barna. Jammen var det trygt for barna. Hver gang jeg ser igjen det høyloftet vi lekte på hele sommeren får jeg ilinger nedover ryggen. Vi sprang på bjelkene mange meter over golvet, og tre meter under var det hard betong, og skarpe redskaper som ljå og slåmaskin. For mange, altfor mange, barn ble skadet og drept nettopp på femti-og sekstitallet. I 1956 var bilparken bare en fjortendel av hva den er i dag. Likevel ble 89 barn drept i trafikken det året. I fjor var det 18
Var det noe som ikke preget femti-og sekstitalet, så var det de myke verdier. Men ofte blir "husmorperioden" framheva nettopp som den tida da omsorgen sto i sentrum, og de myke verdiene rådde. Det er forståelig, bevares; etterkrigstid, gjenreisning og fattigdom, men slik femtitallet for tida blir brukt politisk blir historien ei blank løgn. Hjelpeklasse. Husker dere dem som ble plassert der med merkelappen dum klistra på seg? Spesialskolene for utagerende barn? Handikappede barn, stuet bort i skam og sorg. Lausungene?
Da barna mine for fire år siden hørte ordet for første gang, visste de ikke hva det betydde! I dag har vi verken lausunger eller uekte barn. Men da jeg var liten, var skammen så stor, og nabokjerringene så ubarmhjertige, at en tredjedel valgte å adoptere bort barnet sitt.
Det er mye skakt og vrangt i dagens eldreomsorg og psykiatriske helsevern, men situasjonen på 50 og 60-tallet var ikke akkurat god: Tunge pleiepasienter overlatt til døtre og svigerdøtre. Psykiatriske pasienter plassert på legd hos bønder, der de fungerte som inntektskilde og i heldigste fall billig arbeidskraft. Jeg har sett det, det er ikke mer enn 30 år siden. Lobotomi var alminnelig akseptert, akkurat som tvangssterilisering av "tatere". Men hva slags samfunn aksepterer slikt? Et samfunn der folk bryr seg om hverandre?
Femti- og sekstitallet var tiden da det ble slått hardt ned på alle avvik. Ordet mobbing var ennå ikke oppfunnet, men ble praktisert. Det var avansert mobbing med regjeringa i spissen. Og systemet Håkon Lie styrte med hard hånd fra Youngstorget gikk ikke bare ut over voksne. Barna til de forfulgte kommunistene, passet nabokjerringa til Gro på dem? Eller tyskerbarna? Den heslige historien foregikk faktisk på femtitallet. Det var ille for mødrene, men gikk verst ut over ungene. Folk som gjennomlevde terroren har psykiske arr femti år etterpå.
Angsten for å skille seg ut lå som ei mørk sky over landet gjennom hele etterkrigstida. Alle kunne jo se hvordan det endte med de som hadde satsa på feil hest. Nå var det USA for alle penga, bokstavelig talt. Nei, jeg tenker ikke på utenrikspolitikk og Korea- og Vietnamkrig. (Det er en annen og enda styggere historie.) Jeg skriver om et samfunn der kvinnene hadde hatt oppgaver i det gamle jordbrukssamfunnet, og plutselig ble husmødre med Marilyn Monroe som ideal!
Vi tilhører en kultur der den sterkestes rett har blitt dyrka, og unger har alltid vært de svakeste. Besteforeldrene våre hadde det ikke bedre, og måtte stort sett arbeide som voksne før de var utvokst og hadde krefter til det. Den europeiske barndommen har ikke vært noen fornøyelse. Men unger har fått det bedre. Aldri noen gang i historien har barn blitt tatt mer på alvor enn nå. Aldri noengang før har vi tatt mer alvorlig på oppdragelse og foreldrerolle. Far er ikke lenger bare forsørger, men også omsorgsperson. Mor er blitt mer likeverdig både økonomisk, politisk og i ekteskapet. Den falske femtitallsnostalgien er drivstoff for reaksjonær politikk. I stedet for å se forandringene fra femtitallet og fram til nå som de framskritt det er, får vi en by som vil innføre kontantstøtte for hjemmeværende mødre med utgangspunkt i kvinneforakt, fusk og historieforfalskning. Og en statsminister som holder nyttårstale om nabokjerringer.