Asta B. Håland
Det er for tida høyeste mote å finne biologiske forklaringer på forskjellene mellom folk. Sosio(alt-ligger-i-genene)biologene, kan forklare lønnsforskjeller, utroskap, mishandling og forskjeller i matematiske evner med utgangspunkt i hvordan de tenker seg steinaldertilværelsens skjønne dynamikk. Eller var det romantikk? Uheldig i valg av menn? Det skyldes genene, så klart. Lite sosial? Du trenger ikke bekymre deg, det er ikke di skyld. Du kan jo ikke for hvilke gener du har fått, kan du vel? Likestilling er unaturlig, og det samme er monogami for menn.(Menn har polygame gener, for de som ikke visste det!)Biologisk sett er menn og kvinner som andre dyr i naturen, og hanndyr er genetisk programmert til å spre sæden sin der de kan komme til.
Litt intensiv lesning av vår nære historie kan ofte være nyttig,og en god kur mot troen på den frie og uavhengige forskningen. For akkurat som sosiobiologene nå produserer populære teorier om forskjellene mellom kjønnene, så avløste prester, leger, psykologer og andre autoritetspersoner på femti- og sekstitallet hverandre med liknende utsagn om morsrollen. Og ingen skal påstå at det ikke var solid forskning bak egne fordommer. Manglende morskontakt kunne føre til følelsesmessige forstyrrelser senere i livet, ble det sagt. Til utilstrekkelig interesse for skolearbeid, dårlig tilpasning til voksenlivet og kriminalitet. Ei yrkesaktiv mor var en person som sviktet sin oppgave som hustru og mor. Et misunnelig og egoistisk vesen.
Psykiatere og hjerne- og genforskere legger stadig fram nye, moderne og svært passende teorier om forskjeller mellom kvinner og menn. Kjønnsforskjeller i høyre og venstre hjernehalvdel, forskjell i romsyn mellom kvinner og menn, eller det siste nye; et sosialt gen hos jentene. Det passer så altfor godt inn i tiden. Alt er natur. Enten det nå er The Bell Curve, som forklarer hvorfor de fattige er fattige i USA.( -de er genetisk dummere, ikke sant!) Eller hvorfor kvinnene i verden er underordna menn.(-det er naturlig, og ble utvikla i genmaterialet allerede i steinalderen, det må da alle forstå!). At menneskene er svært forskjellige fra den tida da vi streifa rundt på jakt i urskogene, og at ingen egentlig har lyst til å vende tilbake til de grusomme og slitsomme delene av naturen, plager tydeligvis ikke disse forskerne.
Da den moderne kvinnebevegelsen ble aktiv på 70-tallet hadde kvinner fått talerett, i alle fall i de fleste fora, og vi hadde stemmerett. Mange syntes vi burde være fornøyd med det. Det er forskjell på menn og kvinner, sa de alvorlige menn og rista på hodet over verdens endeligt. Det virka i alle for dem som om undergangen var nær. Ungene trenger ei mor, ingen kan erstatte ei mor, sa de med bevende røst. Hvorfor det betydde at det bare trengte å være menn i kommunestyrer og andre offentlige verv, var ikke så lett å forklare, men bakstreverne gjorde en innsats, ingen skal ta fra dem det.
Men arbeid ville vi ha, og ikke før hadde vi fått det, så ville vi ha høyere lønn og høyere stillinger. Som om det ikke skulle være nok, vi ville ikke ta oss av barna våre engang. At menn i tusenvis av år har avla barn uten å ta seg av dem etterpå var ikke unaturlig. Familien trenger jo mat... , ikkje sant? Det er mannens natur å være i yrkeslivet! Hvis vi ikke vil passe eget avkom, burde vi ikke få barn! Ikke det at det gikk uproblematisk for seg at vi fikk tilgang på prevensjon og abort, og dermed sjøl kunne bestemme om vi ville ha barn, og hvem vi eventuelt ville ha dem sammen med. Alle (kvinner) måtte da være interessert i å se etter egne barn, det var høyst unaturlig å ikke ville det, sto det i leserinnlegg i avisene. Ja, leserinnleggene står der fortsatt de, med krav om kontantstøtte og hjemmeværende mødre. På ei anna side i avisa enn rapportene fra genforskerne riktignok, men som sagt, svært passende i tiden.
Når noen skal begrunne naturens og genenes betydning for at verden ser ut akkurat slik som den gjør, og at arbeidsdelingen er akkurat slik som den er, er det ofte for å uttrykke bekymring for at unge mennesker ikke klarer å bli tilpasset moderne produksjon. Dersom kvinner ikke følger sin natur og holder seg i hjemmet, og lar være å skille seg (-kvinnenes gener er nemlig monogame, for de som ikke har fått med seg den siste forskningen-), vil barna få dårlige karakterer, bli ungdomskriminelle og få generelle vanskeligheter med livet i vår moderne verden. At alt dette ble utviklet i genene våre allerede i steinalderen, er mer enn imponerende. kriminalitet, skolegang og moderne produksjonsliv er jo mer kultur..., men det sier alt om naturens kompleksitet og variasjon at genene for det industrielle produksjonslivet ble laget slik allerede da. Genene for databransjen, finansliv og styreverv i store bedrifter ble for eksempel utviklet hos mannen for 50 000 år siden. Dette skjedde samtidig som kvinner fikk et gen som gjorde dem spesielt egnet til å vaske gulv, tørke støv, handle i butikker og lage mat. Sosiobiologene forklarer det meste. Og det er jo helt logisk, ikke sant? Det er klart at å skyte med pil og bue, og fange dyr i dyrefeller ga mannen klare evolusjonsmessige fordeler. Å utvikle jordbruket og finne opp matretter som brød og suppe hadde motsatt funksjon. Slike sysler svekket kvinners kreativitet, dominans og tekniske innsikt. Og det meste ligger i kjønnsgenet!. At vi i alle år har utvekslet gener kjønnene imellom når vi lager barn, har liten eller ingen betydning. Det som betyr noe, er om det er XX eller XY.
Før i tida, det vil si for omtrent tjue år siden trodde vi at grunnen til at kvinner og menn var så forskjellige lå i oppdragelsen. Spesielt hang vi oss opp i at jenter lekte med dukker og glans, mens guttene lekte med biler og bygde med Lego, Brio, Tekno og hva det nå het alt sammen. Vi var veldig opptatt av det, og innførte så godt vi kunne kjønnsnøytral oppdragelse. Men eksperimentet gikk ikke så godt som vi kunne ønske, på tross av alle gode intensjoner. Jentene likte fremdeles dukker, sjøl om de fikk mange fine biler til jul. Guttene ville mye heller klatre i trær og skyte med pil og bue enn å leke mor, far og barn. Hvordan kunne vi vite at oppvekst, sosialisering, lek og opplæring ikke hadde nubbetjangs mot genene? Nå var jo syttitallet i Norge ei svært naiv og idealistisk tid. Vi trodde kanskje vi var materialister, men å tro at det går an å bekjempe og beherske naturen, viser hvor lite vi hadde forstått.
Noen forsøkte å forklare oss dette, noen er alltid mer framskredne enn andre, for å si det slik. I Klassekampens Gaukatoredebatt sommeren 1982 diskuterte vi om det var rimelig å forlange at politisk aktive menn skulle gjøre halvparten av husarbeidet. Ja, mange mente de ikke trengte være politiske engang for å slippe. Det var urimelig å kreve av aktive menn generelt, at de skulle gjøre fordummende, forkrøplende husarbeid. Tenk hvis Marx hadde måttet passe barn. Tror noen han hadde fått tid til å skrive Kapitalen da? Eller Kreftforskeren! Skulle noen virkelig forlange av kreftforskeren, som sto foran gjennombruddet i forskningen om kreftgåten, at han skulle avbryte forskninga si for noe så prosaisk som å hente barn i barnehagen..? Genene var ikke kommet på banen ennå, tenk hva de brave menn kunne fått ut av dem! For genforskning er spennende. Tenk på alt sosiobiologene kan finne ut. Naturens lover kan studeres mer intens og detaljert enn noen gang før. Det går jo så fort! Darwin for eksempel. Det har foregått litt av et sprang i evolusjonen bare fra jeg var liten, det har undra meg at genforskerne ikke har vært mer interessert. Jeg mener, det var jo aldeles tydelig da vi var små, at mødre ikke hadde gen for å kjøre bil. Familien fikk bil, far fikk sertifikat. Idag kjører sjøl mødre rundt som den naturligste sak i verden. Kvinner har utvikla bilgener på bare 30 år, og i evolusjonsammenheng er det meget kort tid. Og uten tvil et kvalitativt sprang for genforskningen.