Kronikk i Klassekampen av Ane Stø, november 2005
Høstens prostitusjonsdebatt har vært en ny sirkusoppvisning med snakkende horer og uredelige triks.
Sosiologene Camilla Jordheim-Larsen og Willy Pedersen har slått seg på trash-journalistikken i artikkelen ”Valget jeg tok var mitt eget” i Samtiden nr. 3-2005. Sjokkerende avsløringer om den mannlige ”eskorten” Phillips ville sexliv skal tvinge leserne til et nyansert bilde av prostitusjonsindustien.
At sosiologene med større iver enn evner går over til journalistikken, kan framstå som et pussig valg. Heldigvis er de rause nok til å gi en begrunnelse. Dere egen forskning har nemlig tidligere vist at ”ungdom som prostituerer seg tidlig eksprimenterer med rus. De har problemer på skolen, de bryter regler og lover, mange sklir ut i kriminalitet og sosial marginalitet. Mange har vært utsatt for omsorgssvikt eller seksuelle overgrep”. Uff, da! Det er klart at sosiologene etter en slik studie er nødt til å reinvaske seg for ikke å få feminist-stempelet. Man kan bli gjort til latter på Prosenteret av mindre! Og alle veit at det ikke går an å forske på prostitusjon i dette landet uten deres velsignelse.
Sosiologene er altså nødt til å handle, og det fort. Men glade og friske prostituerte vokser ikke på trær. Heldigvis er løsninga nær: Høsten 2004 arrangerer ”prostituerte Gitte og Johannes” konferanse for å hylle norsk prostitusjonspolitikk. Svenske Johannes fra pro-prostitusjonsorganisasjonen Rosea er på oppdrag i Norge for å hjelpe til så vi ikke begynner å kriminalisere horekunder her i landet også. Han har en ledene rolle på konferansen, og er engasjert men dannet. Tilstede i salen er også forskerne Jordheim-Larsen og Pedersen.
På mystisk vis er det nettopp Johannes som et år seinere opptrer som informant i forskernes artikkel, men nå under navnet Phillip. Å presentere Johannes/Phillip som en tilfeldig forbipasserende ”eskorte”, uten å redegjøre for at de er klar over at han også har en politisk agenda er rett og slett uredelig.
Sammen med Samtidens to andre artikler om prostitusjon fikk også artikkelen om Johannes/Phillip gjennomgå av Magne Drangeid her i Klassekampen for noen uker sida. Og det er interessant med hvilket raseri sosiologene har møtt denne kritikken.
I tilsvarene til Drangeid griper de to sosiologene den nye muligheten til å iscenesette seg som modige soldater i kampen for Sannheten om prostitusjonen. Etter beste oppskrift fra pro-prostitusjonslobbyen fyrer de løs med ”dårlig menneskesyn”, ”forakt for de uverdige” og ”paternalistisk”. Alle skal bli andektige når horene snakker! De har liksom litt mindre håndbagasje og må behandles varsomt. Som små barn eller utviklingshemma. Det er jo direkte slemt, for ikke å si paternalistisk, å forholde seg kritisk til det de sier, når bare det å snakke er en prestasjon i seg sjøl! Brått sklir sosiologene unna all kritikk ved å skyve Phillip foran seg. Fy, slemme Drangeid som slår dem som er mindre enn han! Det er som om de aldri har hørt om sine egne forskningresultater og aldri har møtt Johannes/Phillip som politisk lobbyist.
Denne uredeligheten er ikke noe nytt. ”Prostituerte Gitte”, som er kjent for de fleste, har holdt på med dette i mange år . Første gang jeg traff henne som aktiv lobbyist var i Jentefronten høsten 1989, da var jeg 16 år. Vi var 20 jenter i alder 13-19 år, og vi skulle ut og forandre verden. For oss var det sjølsagt at pornobål og andre pornoaksjoner sto på planen. På et møte dukka Gitte opp for å fortelle at hun var pornomodell, at hun hadde valgt det sjøl, og at vi hadde værsågod å respektere hennes valg. Hun følte seg faktisk trakassert av oss som brant porno og sa at pornomodellene var utsatt for overgrep. Unge som vi var, tok vi oss ekstremt nær av dette, noen måtte felle en tåre, noen opplevde et øyeblikk av vankelmodighet, men vi forsvarte oss så godt vi kunne, og vi firte ikke en tomme. Den høsten lærte jeg en gang for alle at man kan være både prostituert og politisk aktør på en gang, og at det går an å være politisk uenig med folk sjøl om det er synd på dem.
Gitte og Johannes ”står fram” i enhver sammenheng der prostitusjon eller kriminalisering av horekunder skal debatteres. Ved å bruke forskjellige navn, eller ikke navn i det hele tatt, oppnår de både å skjule sin politiske agenda og å framstå som ganske mange. Med den kunnskapen vi har om prostitusjonens skadevirkninger, om handel med kvinner og om horekundenes rolle i prostitusjonen, kan vi spørre oss hvorfor sosialarbeidere, politikere og forskere synes det er så viktig at akkurat disse får sette premissene for debatten. Delvis er det så enkelt som at de er tilgjengelige. Ikke bare stiller de villig opp når de blir spurt, men de presser seg også inn uten å være invitert. Inga Marte Thorkildsen trekker Gitte med seg rundt i hele SV for å legge skyld og skam på dem som kunne tenke seg å være for kriminalisering av horekunder.
At Gitte og Johannes stadig trekkes fram på bekostning av hundrevis av andre stemmer er sjølsagt også fordi det passer så utrolig godt. De prostituerte som later som at de ikke har noen agenda er det perfekte skalkeskjul for andre som vil late som de ikke har noen agenda. Når sosiologene opptrer som om de har gjort naturstudier av arten ”hore” og kartlagt deres bevegelsesmønster, skjuler de ikke bare det meningskapende i prostitusjonen. De skjuler også seg sjøl og den prostituerte som aktører. Slik kan forskerne fra sin ”nøytrale” posisjon manipulere oss alle. Det er uredelig så det holder!