Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 1. desember 2005
De siste 30-40 årene har flere og flere barn her i landet hatt gleden av å gå i barnehage.
Der lærer de å forholde seg til andre, ta hensyn og å leke sammen med andre barn. Kort sagt å forholde seg til flokken, til det kollektive. Nå har jeg jo skjønt at det kollektive er umoderne, alt skal være individuelt i disse dager, både feminisme, sosialisme og tydeligvis også barneoppdragelse. Og bare du gjentar mantraet barnas beste, barnas beste, tilstrekkelig mange ganger, så behøver du ikke å forholde deg til fakta. Det trengte ikke Bondevikregjeringen da de innførte kontantstøtten, det trenger tydeligvis ikke Nina Bjørk eller Linn Stalsberg heller.
Argumentasjonen deres tar utgangspunkt i at barn har best av å være hjemme med mor (joda, de nevner far, men det gjorde Krf da de innførte kontantstøtten også) de 2 første årene av sitt liv. Hvor har de det ifra? Hva underbygger denne påstanden? Jeg er mektig lei av at det ikke trenges fakta, eller noen som helst begrunnelse, med en gang det skal diskuteres kvinne- eller familiepolitikk? Forskningsrapportene er klare. Barn har godt av å gå i barnehage. De klarer seg bedre både sosialt og på skolen. For å si det litt brutalt, dersom barnet gråter når det blir levert i barnehagen, er vel det et tegn på at det trenger å gå der. For denne idylliske naturtilstanden disse ”backclashfeministene” framhever, altså mor og barn (kanskje far) hjemme i 2 år, er ikke sunn. Verken for barn og voksne. Jeg har heller aldri forstått hvorfor småbarnsperioden hele tiden skal framheves som spesielt hard. Etter min erfaring blir barn atskillig mer krevende etter hvert som de vokser til. Det går ikke over, Linn Stalsberg. Barndommen varer lenge.
Debatten er preget av følerier uten annet belegg i virkeligheten enn dårlig samvittighet og ubehag. Om vi skal diskutere barnehager må vi gjøre det utifra hva som er formålstjenelig samfunnsorganisering, både for barn og voksne. Argumentasjon som dreiere seg rundt patos i setninger som ”lyden av et barns gråt” og annet tilfeldig føleri, kvalifiserer i beste fall som forklaring av personlig motivasjon, og i verste fall som påføring av skyld og skam. At voksne folk skal ha som heltidsbeskeftigelse å passe hvert nyfødt barn i 2 år er ikke natur. Barndommen har, slik vi kjenner den, har kun eksistert i kort tid. Før var barn noe kvinnene hadde i tillegg til arbeid. Og når barna ble store nok måtte også de delta i arbeidet. Jeg ønsker meg ikke tilbake, jeg er en stor tilhenger både av lekende barn og arbeidende voksne.
Familier kan både være farlige og skadelige, det kan leses på alt ifra kriminalstatistikk til selvmordstall. Og imellom dette er det store mørketall både når det gjelder incest, mishandling og omsorgssvikt. Kvaliteten på barnehagene varierer og ressursene kan være knappe. Men sammenliknet med alle foreldre som aldri skulle ha fått barn, er det for bagateller å regne. Og i motsetning til alle usunne og skadelige familier, blir kvaliteten i barnehagene kontrollert. Barnehager er en ressurs og en forsikring.
Jeg hører allerede innvendingene, vi kan ikke ta utgangspunkt i de ekstreme tilfellene. Denne diskusjonen er om de normale og gode familiene. Og jeg er for så vidt enig, dårlig fungerende familier er ytterpunktet i denne diskusjonen. Men familier kan være aldri så gode, ha aldri så gode intensjoner, i denne formen er de aldri gode nok. En voksen og et barn; det blir for lite ressurser. Den voksne får for lite impulser og voksenkontakt, barnet får for lite stimulering og erfaring.
Vi arbeider for mye og har mye å hente på å organisere oss annerledes. Både privat og arbeidsmessig. Samfunnsmessig er det ikke lurt å la en stadig mindre del av den voksne befolkningen arbeide stadig mer, mens flere og flere faller utenfor. Enten fordi de er gamle, har funksjonshemninger, har barn, sikkert snart skal ha barn og så videre. Men disse endringene, og arbeidstidsforkortingene må vi må slåss for kollektivt, sammen med menn som er (nesten?)like presset som oss av å hente i barnehagen, kjøre til fotballtrening og baking av kaker til inntekt for skolekorpset. Å angripe barns rett til barnehager og kvinners rett til arbeid, er å gå tilbake i sivilisasjon og likestilling. Dersom permisjonstiden blir utvidet til 2 år, vil det for kvinner i fertil alder verken bli lett å få mer enn ett barn, eller i det hele tatt å få en fast jobb. Det er et tankekors, at disse som nå roper opp om retten til å være hjemme, i stor grad har høy utdannelse, og muligheter til hjemmekontor og fleksible løsninger.
Barnehagepolitikk har både et klasse, kjønn og et kollektivt perspektiv. I Skandinavia har kvinnebevegelsen søkt kollektive løsninger. Gjennom det har vi oppnådd høy yrkesdeltakelse, økt økonomisk selvstendighet og høyere grad av likeverd mellom kjønnene enn noe annet sted i verden. I tillegg til at de fleste barn nå får gå i barnehage. Få menn prioriterer omsorg. Tar vi bort retorikken og føleriet om behovet for mor, sier forskerne at det er menn som mangler. Både hjemme, på skolen og i andre omsorgsfunksjoner. Spesielt unge gutter trenger menn for å bygge opp en positiv kjønnsidentitet, sier forskningen, mens fedrene arbeider mer enn noen gang før. Og mens vi alle venter på far, blir de private løsningene at kvinner reduserer arbeidstida, tar omsorgspermisjoner og er hjemme med syke barn!! Noe som viser igjen på syke, lønn- og pensjonsstatistikk.
Og hva er så svaret på dette? Romantisering av en intimsfære der barn forholder seg til mor, kanskje far og i heldigste fall søsken? Er det prisen for at menn ikke vil eller kan prioritere barn og husarbeid? Eller for at mødrene deres ikke orker eller våger å stille slike krav til menn? Svenske undersøkelser viser at det store skillet mellom unge kvinner og unge menn når det gjelder hvor mye husarbeid de gjør, ikke oppstår når de får barn, men når de flytter sammen. Denne ubalansen i hjemlig innsats blir selvsagt både forsterket og mer synlig når det kommer barn. Skal de moderne ”feministene” igjen gå hjemme og være tjenerskap for menn, under dekke av hensynet til barna, slik det var til langt inn på 70-tallet? Eller skal de snart begynne å stille krav til far?