Kronikk i Klassekampen av Ane Stø, august 2006
I verdens mest likestilte land er kvinner fremdeles fritt villt.
I sommer sendte NRK en reprise av den etterhvert så berykta svenske dokumentaren Kjønnskriget. Det var så vidt jeg orka å zappe innom en gang eller to. Jeg får helt vondt i magen av å se gode og dyktige damer gå rett i fella og bli framstilt som ravende gale. Dokumentaren gikk i korthet ut på at de svenske feministene har for mye makt, at de driver mytebygging istedenfor vitenskap, at de tror at alle menn er overgripere og at de er imot behandling av menn som mishandler. På urederlig vis har journalisten klippa og limt i intervjuer for at feministene skal framstå som passelig ute å kjøre mentalt.
Sitatet som har blitt stående igjen i folkeminnet etter denne filmen er da lederen for ROKS, den svenske krisesenterbevegelsen, uttaler at menn som mishandler (eller menn i sin alminnelighet?) er ”djur”. Jeg har tenkt mye på denne uttalelsen, og får det ikke til å stemme. Reint bortsett fra at vi alle er dyr, i bunn og grunn, virker det latterlig at noen skulle mene noe sånt. De fleste feminister vil være enig i at mannsrollen, såvel som kvinnerollen, er et kulturelt produkt. Vi tror jo faktisk at dette er noe det går an å forandre på.
Samtidig har sommeren vært prega av en såkalt voldtektsbølge her i landet. På seks uker blei seks kvinner overfalt, bare i Oslo. I tillegg kommer selvfølgelig de alminnelige voldtektene, de som skjer på fest og i hjemmets lune rede året rundt. Dermed var agurkdebatten i gang: Hvordan bør kvinner forholde seg til voldtektsbølgen?
Mye klokt, og noe ikke fullt så klokt, blei sagt i den debatten. De fleste tok til orde for kvinners bevegelsesfrihet og mente at i en voldtekt har offeret ingen skyld. Andre mente i tillegg at det kan være lurt å sikre seg, ved for eksempel å ikke bli for full eller å ta følge hjem. Sunt folkevett som flere av oss av og til har problemer med å følge.
Men hva så med denne voldtektsbølgen? Er det en slags tsunami som ruller over landet, en naturkatastrofe vi ikke kan vegre oss mot? Det kan nesten virke sånn. Det er varmen som gjør det, mente flere eksperter på området. Når det er varmt blir vi mer hemningsløse, og da kan det gå helt over styr for enkelte. Så da er menn dyr? Som en gresshoppesverm eller andre skadedyr som påvirkes av klimaet.
Det er jo ingen som mener dette heller, selv om en ondsinna journalist sikkert kunne gjort noen gode poenger av norske ekspertes ravende galskap. For det er jo ikke til å komme forbi at det er de som helst ikke vil snakke om kultur og mannsrolle som oftest må ty til biologi og natur i sin forklaring av menns vold mot kvinner.
Hvorfor er det sånn at noen menn voldtar, at noen menn mishandler kjæresten sin, at noen menn er horekunder? De fleste menn i Norge gjør det ikke, mens det er langt vanligere i andre land. Ifølge Per Isdal i Alternativ til vold er det i Pakistan hele 90% av mennene som mishandler. I Spania er over 40% mennene horekunder. Er det et etnisk spørsmål?
Det er vanlig å dele overgripere inn i to grupper: De gale og perverse og sadistiske, og de normale. De gale og perverse voldtektsforbryterene står for overfallsvoldtektene. I Oslo utgjør disse mellom fem og ti anmeldelser i året, ifølge politiet. De normale voldtektsforbryterene er friske menn som tilfeldigvis slumper til å voldta ei venninne på fest. I Oslo leveres det 150 slike anmeldelser i året, og her er mørketallene store.
Likeens er det svært få norske menn som regelmessig mishandler kjæresten sin grovt. En svensk undersøkelse ledet av Eva Lundgren konkluderte med at 48% av svenske kvinner en eller annen gang i livet var blitt utsatt for en form for vold av en mann som står dem nær. Psykopatiske og sadistiske menn driver med grov mishandling. Friske menn slår bare når de må. Det holder lenge med en gang i året for at dama ikke skal tru at hun er noe.
Undersøkelser om horekunder viser det samme. To tredeler av alle sexkjøp i Norge utføres av 9% av horekundene, gjengangerne, de perverse og følelsesmessig inkompetente. For hovedvekten av horekunder er det bare noe de ramla borti for gøy, en gang eller fem.
Det er altså grunn til å anta at over halvparten av norske menn aldri har slått kjæresten sin og at 87% av norske menn aldri har vært horekunder. Det finnes ingen undersøkelser på hvor mange som har voldtatt, men la oss anta at over 90% av den mannlige norske befolkninga aldri har gjort det. Dette er fantastiske tall i verdensmålestokk.
Årsaken til Norges svært gode tall på mishandlingsstatistikken er at vi er enige om at dette er uakseptabel adferd. Til og med de fleste menn som utfører overgrep vil være enige i dette. Vi har hatt sterke politiske bevegelser som har sørga for denne enigheten om at likestilling er et gode og at vold og overgrep alltid er et onde.
Men de etnisk norske gale og sadistiske menn, og de normale menn som havner utpå eller synes kjæresten har blitt for tøff i trynet, har den samme kulturelle bakgrunn som alle oss andre. Det er noe råttent i vår kulturelle ryggmarg, som ligger under den likestillinga de fleste av oss er enige om. Den handler om at menn er av større verdi enn kvinner, om at menn har rett og krav på sex, om at menn skal beherske sine kvinner.
Den kulturelle verkebyllen, patriarkatet, har både kvinner og menn et ansvar for å bekjempe. Det holder ikke for menn å gjemme seg bak sin individualitet, fordi du ikke voldtar, fordi du ikke mishandler. Vi må ta patriarkatet ved rota. Slutt å syte, begynn å yte!