Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 14. juli 2008
Sist uke var jeg på Womens Worlds 08 i Madrid. Modhumita Roy holdt der et foredrag om Indias voksende fertilitetsindustri, som hun anslo til å ha en omsetning på 14 milliarder dollar i 2007. Og omsetningen kommer til å øke. Surrogatmødre har vært et fenomen i USA i lang tid, men der er det dyrt, og kvinner med leielivmødre har menneskerettigheter. Av den grunn har kunden liten kontroll over den gravide. Hun kan komme til å røyke, drikke og spise usunn mat uten at oppdragsgiveren kan stoppe henne. Kunden har heller ikke full garanti for å overta barnet, mange saker i USA har endt i årelange juridiske prosesser om foreldreskap.
Etter at India legaliserte ordningen med surrogatmødre i 2002, har virksomheten hatt en eksponentiell vekst. Uimotståelig i outsourcingens tidsalder, ifølge professor Roy. India er et land med nok av fattige, desperate kvinner. I tillegg har de velutdannede leger med høy engelskspråklig kompetanse. Perfekt for denne industrien. Som om ikke dette var nok, den nye lovgivningen gir alle rettighetene til kunden, og det betyr at de eller den som har kjøpt babyen, har garanti for å kunne ta den med hjem. Hvorfor betale opp imot 1 million for en ”surrogatbaby” i USA, når du kan skaffe det samme for en brøkdel av prisen i India, og i tillegg ha kontroll både over leielivmora og det ferdige produkt.
På doktor Nayana Patels oppdrettsklinikk i byen Adnan fatter oppdragsgiveren alle medisinske beslutninger. Den befruktede kvinnen på farmen blir kontrollert og passet på når det gjelder rusmidler, kosthold og mosjon. Hun blir også nektet seksualliv i den perioden graviditeten varer, og for å sikre alt dette, blir hun holdt under døgnkontinuerlig oppsikt. Mye mer betryggende for kunden, forstår vi.
I tillegg kan kundene designe sin egen baby. De kan kjøpe egg eller sædceller, eller begge deler. Alt etter behov. Annonsene etter kjønnsceller er svært spesifiserte. Kvinnelige donorer skal være høye og atletiske, helst ha vært student på et eliteuniversitet og ha god helse. Mannlige donorer skal oppfylle det samme, men gjerne ha en Nobelpris å skilte med i tillegg. Nazistenes Lebensborn-prosjekt blir for ren amatørisme å regne. Mens donorene mer og mer tilhører øvre sosiale sjikt, blir kvinnene fattigere og fattigere. Og prisen på designerbabyene blir billigere og billigere. Som i annen industri, kan produktet designes i USA, og produseres med billig arbeidskraft i for eksempel India.
Parallelt med dette har vi jo i årevis hatt et marked der stadig flere fattige kvinner leier ut skjede, munn og analåpning til vestens menn på verdens prostitusjonsmarked. På et annet seminar jeg deltok på på WW08 ble det anslått at andelen utenlandske, les fra fattige land, kvinner og barn på Tysklands enorme prostitusjonsmarked nå er anslått til å være over 90 %. Nå er det livmødrene som er til leie. I en situasjon der hvert 7ende ektepar i USA har problemer med å lage barn, kan de nå leie de fattiges livmødre for en billig penge. Og det gjør de i India, et land der over 100 000 kvinner dør hvert år på grunn av svangerskap og fødsel. Der går nå landets begrensede helseressurser nå i økende grad til å dekke vestens behov for designerbabyer. Og virksomheten er som sagt i stor vekst, familienes patriarker har funnet ut at dette er lukrativt, og tvinger flere og flere kvinner til å selge kroppen sin. Adnan ligger i den provinsen i India med flest kvinnedrap.
Kundene på livmormarkedet i India kommer foreløpig mest fra USA, Storbritannia og Israel, og av disse er det en del homofile par. Jeg forstår at mange ønsker seg barn, uansett legning. Men i gleden over den nye ekteskapsloven skal vi heller ikke miste dette perspektivet av syne. Kan vi ikke skaffe oss barn på enn annet vis enn å misbruke kroppene til fattige kvinner, så får vi heller la det være. Det er mange barn i verden, og mange, mange som trenger et hjem. Det kan ikke være slik at drømmen om egne barn ender ut i en forkastelig industri der hvite, vestlige barn blir oppdrettet i brune, fattige kvinnekropper.
Det er ikke alltid lett å være hvit kvinne. Men det er verre å være fattig og brun.