Kronikk av Asta Håland i Klassekampen, 5. januar
Vi har fått mannsmelding og forslag til ny barnelov, og så er vi i gang med barnefordeling igjen. Skal mor ha flytteforbud? Bør barn deles i to for at det skal være rettferdig for far? Og hvorfor skal fedrenes rolle defineres i forhold til kvinnenes behov, spør Arve Juritzen. Nettet oversvømmes av innlegg fra bitre, umodne menn med stort kvinnehat som kan fortelle hvor kjipe kvinner er. Ikke vil de ha barn med disse mennene, og dersom de har fått barn og vil skilles vil de ikke dele foreldreskapet,. Kvinnene i debatten kontrer med mange historier om den fraværende far, den voldelige far, den rett og slett udugelige far.
Det er ikke alltid lett å ha to tanker i hodet på en gang. Jeg prøver, men blir stadig distrahert. For når svangerskap, fødsel og amming i mange av innleggene blir framstilt som en bagatell og ikke noe arbeid eller anstrengelse i det hele tatt, er det en mannlig ignoranse som ikke akkurat løfter debatten. Det blir kvinnefiendtlig å argumentere for at foreldreskapet bør deles mest mulig likt, uten å ta hensyn til det biologiske ansvaret. Og når den ene debattanten etter den andre hisser seg opp over at fedre ikke har selvstendig opptjeningsrett til fødselspermisjon, mens det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og kvinnelønn ikke er noe tema, er det åpenbart at det ikke er likestilling debattantene er opptatt av.
For oss som har et mål om full kvinnefrigjøring, er det likevel viktig at fedrene kommer seg hjem for å øve omsorg mot kvinner og barn. Det er viktig å kutte navlestrengen som binder mødrene til barna og hindrer oss i å ta plass i offentligheten. Den tradisjonelle morsrollen som mange norske kvinner fremdeles dyrker, er en slett erstatning for virkelig makt og økonomisk selvstendighet.
Vi er alle blitt født av en kvinne. Vi står alle i gjeld til moderskapet. Og kvinnenes identitet har ofte vært knyttet til moderskap og reproduksjon. Gode fedres nærvær og deltakelse i barnas liv blir ønsket velkommen av de fleste. Men ikke alle. Mange kvinner har fremdeles mye av sin identitet knyttet til moderskapet. Skilsmisser gjør oss som kjent ikke alltid snille, og ondskapen er vel noenlunde likelig fordelt. Mens fedre sikrer sine økonomiske interesser, styrker mødrene definisjonsmakten over barn.
Alle kjenner mødre som klamrer seg til barna sine og holder far på avstand. Ingen kjenner fedre som gjør det samme. Og ja, vi kjenner mange fraværende fedre, og nesten ingen fraværende mødre. Og vi kjenner fedre som banker (eks-)kone og barn, og (nesten) ingen mødre som banker (eks-)mann og barn. Og det er de to tankene kommer inn: For å få økt likestilling må menn på banen i husarbeid og barnestell. Samtidig trenger kvinner særretter i barselpermisjon på grunn av fysisk slitasje ved fødsel og amming, og må dessuten beskyttes mot voldelige menn.
Det finnes visst fremdeles ikke nok penger til at fedre kan ha selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger, men det kommer nok i neste runde, sier barne- og likestillingsminister Anniken Huitfelt. Hun vet like godt som meg at det ikke er før det skjer at mennene virkelig blir hjemme med barn. For de økonomiske strukturene, slik de nå er lagt i velferdsstaten, betyr det at kvinnene fremdeles blir mest hjemme..
Det økonomiske nivået i foreldrepermisjonen per i dag er på alle måter tilpasset kvinners lønn og kvinners liv. Kvinner klarer seg som kjent med lite. Men det er ikke bare pengene som avgjør hvordan folk innretter seg. Forestillingene om den gode far, for ikke å snakke om den gode mor, viser seg ved at også i de familiene som ikke taper økonomisk på at far tar permisjon, er det mor som er hjemme.
Husker dere mannen som var så fæl og bante og svor fordi kona ikke arbeidet nok? Som resultat av den stadige kjeftingen foreslo kona at de skulle bytte arbeid for en dag. Det endte som kjent ikke godt. Da kona kom hjem fra slåtten, sto mannen med hodet nede i grøtgryta. Eventyret latterliggjør mannen som prøver seg på kvinnfolkarbeid, på samme måte som mange kvinner latterliggjør menn som ikke gjør husarbeidet bra nok eller kler på ungen rett. Gamle eventyr sier mye både om moral og kultur. Og kultur er tunge saker. Samtidig viser eventyret at alt arbeid er basert på kunnskap og opplæring, men det er vel en annen historie.