Kronikk i VG av Marielle Leraand, 13. mars 2009
Det har blitt oppstyr i forbindelse med årets 8.mars-markering, hvor Sara Azmeh Rasmussen brente sin hijab. I historisk sammenheng har det ofte blitt møtt med motstand når kvinner brenner sine symboler for kvinneundertrykking. Kvinnegruppa Ottar kan ikke anklages for å ha blitt særlig populære de gangene vi har brent pornoblader. Enkelte på venstresida har reagert på at kvinner ikke innordner seg i det felles prosjektet: klassekamp. Ved å drive en separat kvinnekamp med fokus på undertvingelse og utbytting av kvinner, så har man ”splitta arbeiderklassen”. For det er jo nemlig slik at mange arbeidere liker å ha seg litt porno på fritida, og skal man rekruttere menn til fagbevegelse og kamp mot kapitalistene så er det viktig å ikke skremme dem vekk ved å påføre dem skyld og skam for den pornoen de liker å konsumere.
Litt på samme måte ser jeg denne konflikten angående spørsmålet om hijab. Venstresida –som jeg sjøl dypt og inderlig tilhører –vil ikke skyve fra seg muslimske menn, flyktninger og innvandrere. Vi er ikke rasister. Vi ønsker en verdig integrering, ikke mobbing av klesmåter eller andre kulturelle vaner og forskjeller. Men jeg tenker at vi må ha to tanker i hodet samtidig. Vi skal ikke la Frp få spille rollen som ”kvinnefrigjørere”, når de aldri har løfta en finger for etnisk norske kvinners rettigheter. Men vi må samtidig være på vakt mot de som skyver muslimske kvinner i hijab foran seg i kampen mot den vestlige imperialismen. Kvinner som ”støtter” for saken, blir historisk sett ofte kledd i mannens symboler for undertvingelse og kontroll. I Vesten har man lettkledde kvinner som symbol på ”frihet”. I muslimske land kan kvinners hodeplagg bli brukt på samme måten. Det er, slik jeg ser det, to ulike klesmåter som uttrykker det samme: kvinner følger sine menn, og ved å vise sin underdanighet viser de sin ”styrke” og ”frihet”. Slik kan stormaktene og statsledere blåse seg opp til kamp mot hverandre. Med symboler.
Å brenne sin hijab ser jeg med andre ord ikke som annerledes enn å markere dette ønsket om å frigjøre seg fra mannssamfunnets kontroll av kvinner.
Patriarkalsk innstilte menn har vi nok av her i landet, og svært mange av dem er ledere/forstandere for ulike kristenkonservative menigheter, mannlige kommentatorer og redaktører i mediene. Halv-avkledde kvinner brukes i denne og andre aviser til å markedsføre ”nyhetssaker” og vi kvinner som leser aviser på papir eller nett har ikke mulighet til å forsvare oss mot de trakasserende bildene.
Våre valg som kvinner er meget begrenset i det offentlige rom. Det være seg på arbeidsplasser – hvor kvinner ofte er å se iført sin daglige kreftfremkallende 30-minutters make-up, trange bukser (som det kan være vanskelig å puste og bevege seg i) og høye hæler, som kan gi såre og ømme føtter. Men det er da hva menn vil ha, hva?
Jeg er ikke født for å tilfredsstille menn. Og det er heller ikke muslimske kvinner. De som sier at de velger hijaben eller make-upen, botoxen og silikonpuppene av egen fri vilje, glemmer gjerne at dette ikke dreier seg om hva en selv ”føler”. Individets frihet er en illusjon, eller om ikke annet, en tro som kan hindre en i å støtte de som ikke har et valg. Alle de jentene i dette landet som daglig sosialiseres til å oppleve at de føler seg ”dårlig” dersom de ikke tar på seg sin 30-minutters make-up eller sin hijab. Som føler at de ikke blir tatt på alvor eller akseptert dersom de gjør annet enn det hegemoniske mannssamfunnet liker.
Det finnes menn som støtter kvinner i å ha en lettere og friere hverdag og som ikke ønsker at kvinner skal tvinge seg inn i klær som er bestemt av en dominerende mannskultur. Det er denne kulturen og kontrollen over kvinnen og hennes seksualitet som jeg og mange med meg ønsker å frigjøre meg fra.
Men i debatten om hijab så er det gjerne de menn som er minst opptatt av etnisk norske kvinners rett til å være fri fra skjønnhetstyrranniet, som tar til orde for å frigjøre muslimske kvinner fra sine hijaber. Dette er ren dobbeltmoral! Det er menn –som gjerne stemmer Frp, og som ikke ønsker å hjelpe kvinner fram med kvotering inn i arbeidslivet, og som ikke ser at de etnisk norske kvinnene –deres søstre, koner og barn, opplever å være undertrykte i det norske samfunnet. Det er ingen solidaritet å hente når man ønsker å forby pornografi og demonstrerer dette blant annet ved å brenne pornografien på et offentlig sted. Det er ingen solidaritet å hente når hentebruder eller etniske norske kvinner rømmer til krisesenteret fra en voldelig ektemann. Men med en gang det er en muslimsk mann som slår, ja, da er det helt vanvittig galt!
Jeg er matt av en diskusjon med to segregerte fløyer. På den ene sida Hege Storhaug, Frp og mange slengere fra ulike partier. På den andre står de som ser hijaben som kvinnefrigjørende, som ledd i kampen mot vestlig imperialisme, eller som mener at kvinner velger fritt sin hijab, a la slagordet som var å finne i 8.mars-toget ”La hijaben leve!”. Sistnevnte ville omtrent være som en gjeng kvinner som stilte seg opp med parolen: ”La botoxen leve!”. Det er og blir ikke kvinnefrigjørende at enkelte kvinner synes eller ”føler” at det er frigjørende å sprøyte inn botox eller ikle seg en hijab. Selve fenomenene hijab og botox er begge uttrykk for en hegemoniske mannskultur som stadig foretrekker kontroll og objektivering av kvinner.