Debattinnlegg av Grete Jacobsen i Rogalands avis, 19. mars 2009
Å lese omtalene av 8.mars markeringen i Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad var som natt og dag. RA mestret å videreformidle budskapet både til dagens hovedtaler, appellanter og de politiske hovedsakene som parolene løftet fram. SA sin reporter var mer opptatt av å formidle egne ironiske kommentarer og påstander om at markeringen var redusert til vindrikking blant eliten. Latterliggjøring er en velkjent herskerteknikk, som forteller mest om Heidi Hjorteland Wigestrand, og ikke alle de hundrevis av personer som på ulike måter viste sitt engasjement mot kvinneundertrykking.
Årets 8. mars tog i Stavanger var det største kvinnekamptoget på 20 år med nesten 500 deltakere. Både her og andre steder i landet rapporteres det om rekordstor deltakelse. Den internasjonale kvinnedagen har større oppslutning og betydning nå enn på mange, mange år. Oppslutningen om paroler, diskusjon i forkant og i etterkant av dagen dokumenter en gang for alle at borgerpressa ikke greier å drepe engasjementet mot den urettferdighet og undertrykking som rammer kvinner både lokalt og internasjonalt.
Kvinnebevegelsen har satt seg et ambisiøst mål i parolen For full kvinnefrigjøring – mot all kvinneundertrykking. Feministers mål er å endre på forhold i samfunnet som virker undertrykkende. Feminisme er å ta rom og plass og bli subjekt i eget liv. Lett å si, men vanskelig å omsette i handling fordi kulturen vi lever i med patriarkatet eller mannssamfunnet som premissleverandør legger store begrensinger på våre liv. Vi lever i et av verdens mest «likestilte» land. Med en lov som sier at her skal det være like oppvekst- og levekår for jenter og gutter. Uavhengig av kjønn skal vi ha like rettigheter og muligheter til arverett, skolegang, yrkesvalg, økonomistyring, eie bolig, bli valgt inn i kommunestyrer og Storting, inneha lederjobber, bestemme hvem vi vil bo i lag med og være sjef i eget liv. Men alle som forholder seg til fakta vet at den systematiske urettferdigheta eksisterer fortsatt og ter seg blant annet i form av seksualisert undertrykking via porno og prostitusjon, dårligere lønn for samme jobb eller en Siv Jensen som angriper kvinnebevegelsen for å påpeke at Norges krigføring i Afghanistan styrker fundamentalismen og dermed øker undertrykkingen av jenter og kvinner.
Å synliggjøre sammenhenger og årsaken til kvinneundertrykkingen inviterer til bråk. Mange har det travelt med å ta avstand fra våre meninger og markere at de er prinsipielt uenig, bare fordi vi utfordrer maktstrukturene rundt oss. Aftenbladet har sin egen vri ved å forsøke å usynliggjøre mange av dem som deltok i 8. mars markeringen. Men vi nekter å godta at jenter blir sett på som mindre verd og tilslutt oppfatter seg sjøl som mindre verd, og underordner seg forskjellige former for undertrykking. Skal vi nå målene våre med å stoppe volden og undertrykkinga og vinne frigjøringa er det nødvendig at vi er mange som gir blaffen i harmonien. Vi må være flere som bråker og er storskjefta mot den urett som både rammer oss sjøl og våre medsøstre rundt omkring i verden. Det er kun gjennom kollektiv innsats at vi har vunnet de godene vi har oppnådd så langt, og det er kun gjennom å organisere oss at vi kan nå det store målet.