Innlegg i Bergens tidende av Ane Kristine Aadland, 11. august 2009
Astrid Gerdts i Utekontakten sier søndag 9. august i BT at de ikke har noe synspunkt på den nye sexkjøpsloven. Det er i så fall nye takter fra Utekontakten som i høringsrunden før loven ble innført, uttalte at de ikke ønsket et generelt forbud mot kjøp av sex. Tidligere i sommer sa Utekontaktens leder Else Utne Berg til Bergenavisen at hun var glad for at Politiet i Bergen ikke hadde aksjonert for å håndheve loven, og at håndheving av loven var ”å utsette jentene for forfølgelse”.
Rapporten som Utekontakten nå har publisert gir uttrykk for at det er problematisk at de prostituerte ikke får selge seg på hoteller og at de får dårligere betalt enn tidligere. Astrid Gerdts sier i BT 9. august at de ikke har tatt stilling til om loven fungerer. Det er åpenbart utifra deres egen rapport at det er færre kunder enn tidligere, noe som også er formålet med loven. Utekontaktens manglende evne eller vilje til å trekke denne konklusjonen er faktisk å ta stilling i debatten om sexkjøpsloven.
Utekontakten avviser også undertegnedes uttalelser om at rapporten er metodisk urederlig, og hevder at de ikke kan presisere hvem som er kildene deres. Det er selvsagt ingen som tror at man i kartleggingen av kriminalitet kan oppgi informanters identitet, men det er påfallende at Utekontakten ikke engang kan opplyse om hvilke interesser informantene deres har: om de er prostituerte, eller om de fire fokusgruppene (tilsynelatende med ulik sammensetning) også inkluderer kunder og halliker. Å ikke innse at dette kan ha stor betydning for utfallet av rapporten er i beste fall svært naivt.
Kvinnegruppa Ottar mener at Utekontakten i altfor liten grad forholder seg til premisset for den norske sexkjøpsloven, nemlig at prostitusjon er vold mot kvinner. Utekontakten spør seg i rapporten om hvorvidt ”hjelpen som tilbys er adekvat i forhold til behovene”. Det er åpenbart, ut fra hvordan Utekontakten omtaler prostitusjon i rapporten og i media, at hjelpeapparatet langt fra er adekvat.
Etter at den nye loven fjerner etterspørselen etter prostituerte, har vi to valg: få kvinnene over i noe annet, eller kundene tilbake. Viss hjelpeapparatet ikke klarer å hjelpe de prostituerte ut, og i tillegg bygger opp under tanken om at de ikke kan komme seg ut ”fordi de ikke har andre muligheter til inntekt”, så er det et massivt svik overfor dem de er satt til å hjelpe. Det er dypt respektløst overfor fattige kvinner som blir tvunget til å selge kroppen sin, at vi har et hjelpeapparat som i så liten grad fokuserer på å hjelpe dem til et bedre liv.