Innlegg i Klassekampen av Grete Jacobsen, januar 2010
Klassekampens journalist Hans Petter Sjøli følger i Dagbok- spalta 23. januar opp Høyrekvinnenes forslaget om å fjerne øremerking av omsorgspermisjon til menn. Valgfriheten rammes, en stygg sak i deres gård. Mor Stat kaller Sjøli ordningen, som har gjort at en del menn ser muligheten for å ta hovedansvaret en periode for småbarna sine. På denne bakgrunn vil HPS slå et slag for at menn velger jobben fordi det ut fra hans erfaring er så vanskelig å kommunisere med kvinnelige pedagoger. Han skriver om skolen at den er ”gjennomfeminisert” (!), i det oppfatter jeg at han mener ”den velmente pedagog-sjargongen”.
Ja, en slik virkelighetsbeskrivelse er av eksemplarisk verdi for menn som ikke følger opp og engasjerer seg i sine barn. Det er jo enklere enn å ta seg bryet med å spørre hva pedagogen mener. I tillegg en god begrunnelse for ikke å delta på møter som angår barna. Min påstand er at om skoleverket hadde vært feministisk, så hadde vi tatt sjumilssteg mot likestilling mellom kjønnene. Nå er det slik at mange kvinnelige pedagoger konsekvent tar kontakt med fedrene om deres barn når det gjelder akutte saker. De blir svært ofte henvist til mor fordi det er hun som må ordne opp. Her har jeg altså en helt annen erfaring enn HPS.
Vi må ha tro på at forventninger skaper atferd, og noen menn kommer mer på banen etter hvert. Vi ønsker og har behov for at menn anerkjennes som omsorgspersoner på lik linje med mor. Mannsamfunnet vi lever i er strukturelt og det betinger virkemidler på mange flere felt, for eksempel mer åpen bruk av kvotering. Det å nøre opp under den uendelige valgfriheten uten (del)ansvar, viser at Sjøli er på vide vanke. Det menn i barnehager og skoler, til dels kvotert inn og det er bra. At det skal være et eget maskulint språk, stiller jeg meg undrende til, og det hadde vært greit om HPS utdypet dette. Kan det være et bidrag til å lette kommunikasjonen? Klar tale er ikke et onde.