Trykt i Bergens Tidende 16. mai 2011
Av Ane Kristine Aadland
Bergens Tidende slår 11. mai opp at surrogatbarnet Karita er ”fast i India på grunn av Nav-rot”. Karita er bestilt og produsert på oppdrag fra et bergensk par, hvorav den ene er hennes biologiske far. De har betalt for egget hun kommer fra, og ikke minst har de betalt livmorleie til kvinnen som har båret henne fram. Dette står det relativt lite om i BTs artikkel, verken penger eller produksjonsforhold er visst relevant her. Det er mer interessant for BT at den tre måneder gamle jenta ”sitter fast” i sitt fødeland India fordi Nav ikke har prioritert saken deres. Heldigvis fikk jentas foreldre BT til å lage et oppslag om Navs udugelighet, slik at Nav måtte få farten opp, så nå kan nok det nyinnkjøpte barnet komme til Norge og vokse opp på Laksevåg. Så kan BT være tilfredse med at de har gjort en god gjerning for et uskyldig lite barn.
Med den ekspanderende globale kapitalismen har også livmor og svangerskap blitt varer på verdensmarkedet. Kundene kan kjøpe egg, sædceller og ni måneder med livmorleie. Alt etter behov. Og designerbabyene blir billigere og billigere. Som i annen industri, kan produktet designes i USA, og produseres billig i for eksempel India.
I India ble kommersiell surrogati tillatt i 2002, og de siste par årene har bransjen hatt en enorm vekst. Tidligere ble de fleste surrogatbarn produsert i USA, nå seiler India opp som et perfekt land for babyproduksjon: Landet har høy medisinsk ekspertise, ubegrenset tilgang på fattige kvinner og kan tilby surrogatbarn til en lav pris. De indiske surrogatmødrene tilbringer ni måneder under streng overvåking og kontroll for så å føde et barn de ikke har noen rettigheter til. Om det er skader på fosteret tvinges de til abort. Hva som skjer med misdannede babyer, snakkes det lite om. Den indiske legen og feministen Modhumita Roy har hevdet at i et patriarkalsk samfunn som India, er det ikke uvanlig at ektemenn presser kona til å leie ut livmoren sin for å bedre familieøkonomien. De fleste av oss vet vel at India ikke akkurat er et fyrtårn når det gjelder kvinners rettigheter.
Velstående kvinner og menn anskaffer seg barn ved at fattige kvinner bærer det fram for dem. Dette er en kynisk industri der formålet ikke er annet enn å tjene penger. Og det gjør de i India, et land der over 100 000 kvinner dør hvert år i forbindelse med svangerskap og fødsel. Der går nå landets begrensede helseressurser i økende grad til å dekke vestens behov for designerbabyer. Virksomheten er som sagt i stor vekst, familienes patriarker har funnet ut at dette er lukrativt, og tvinger flere og flere kvinner til å selge kroppen sin. Norske kvinner og menn som benytter seg av dette ”tilbudet”, skal være klar over at de er kunder i en global industri der fattige kvinner er salgsvare.
Kvinnegruppa Ottar ser surrogati-industrien i sammenheng med sexindustrien. I begge industriene utnyttes fattige kvinner av dem som har råd til å kjøpe kvinners kropper.
Jeg har stor forståelse for at folk ønsker seg barn. Men om vi ikke kan skaffe oss barn på annet vis enn å misbruke kroppene til fattige kvinner, så får vi heller la det være. Det kan ikke være slik at drømmen om egne barn ender ut i en forkastelig industri der hvite, vestlige barn blir oppdrettet i brune, fattige kvinnekropper. Det kan være både vanskelig og fortvilende for nordmenn å sitte i telefonkø hos Nav. Men det er noen ganske andre som er ofrene i denne saken.