Trykt i Bergens Tidende 24/5 2011
Ane Kristine Aadland
BT bringer 21. mai nok et oppslag om foreldre som har brukt surrogatmor i utlandet og som strever med papirene når de kommer hjem. Hilde Sandvik spør på kommentatorplass undertegnede om det er annerledes når nordmenn kjøper barn i USA enn i India. Svaret på det er både ja og nei.
Det er noen viktige forskjeller på surrogati i India og USA, og da tenker jeg ikke på prisen. I USA har faktisk kvinner som leier ut kroppen sin menneskerettigheter. Hun kan bevege seg fritt, og komme til å både røyke, drikke og spise usunn mat uten at oppdragsgiveren kan stoppe henne. Kunden har heller ikke full garanti for å overta barnet, og mange saker i USA har endt i årelange rettssaker om foreldreskap.
I India har surrogatmødrene langt færre rettigheter, både til barnet i magen og til egen kropp. Kvinner som leier ut kroppene sine i India, blir i mange tilfeller fratatt elementære menneskeretter i perioden svangerskapet varer. Den befruktede kvinnen på klinikken blir kontrollert og passet på når det gjelder rusmidler, kosthold og mosjon. Hun blir også nektet å ha sex under graviditeten varer, og for å sikre alt dette, blir hun holdt under døgnkontinuerlig oppsikt, nærmest som en mink i bur, ofte langt vekke fra egen familie. Dersom en surrogat får satt inn flere befruktede egg og blir gravid med flere fostre, kan kundene i mange tilfeller bestemme at ett eller flere fostre skal fjernes, uten at surrogaten har noe hun skulle ha sagt.
Forskjellene mellom de to landene betyr selvsagt svært mye for de kvinnene som må leie ut kroppen sin til de som kan betale for det. Et fellestrekk er likevel at det ikke er kvinner med stor økonomisk valgfrihet som leier ut kroppen sin. Uavhengig av prisen, og hvordan surrogatmoren behandles før og under svangerskapet, er dessuten svangerskap forbundet med betydelig belastning og risiko.
Uansett hvor en betaler en surrogatmor til å bære fram et barn for seg, og hvilke vilkår en forhandler seg fram til, vil det være snakk om å kjøpe seg tilgang til andre menneskers kropper. Maktforholdet i handelen er – som i de fleste tilfeller hvor det er snakk om kjøp og salg av kropp – svært ujevnt. De færreste av oss ville kjøpt en nyre av en fremmed person dersom vi hadde bruk for det, verken i India eller USA, selv om personen insisterte på at det var et fritt valg å selge en av sine to nyrer.
Kommersiell surrogati er en millionindustri i eksplosiv vekst. De teknologiske mulighetene gjør at synet på å få barn har endret seg radikalt, og det kan synes som om stadig flere oppfatter det å få barn som en menneskerett. Det er det ikke, og det bør det heller ikke være. Retten til kontroll over egen kropp er derimot en ufravikelig rettighet.
Avslutningsvis tillater jeg meg å minne om at kommersiell surrogati faktisk er ulovlig i Norge, uten at BTs dekning bærer særlig preg av det. Skal man gå utfra BTs dekning de siste ukene, kan det se ut som det eneste problematiske i surrogatindustrien er at NAV prioriterer andre saker enn å tilrettelegge for denne internasjonale handelen. Jeg anbefaler alle som ønsker seg en grundigere dekning av feltet å lese magasinet Plots artikkel om surrogatindustrien.