Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 27. juni 2011
Gjengvoldtekter i Trondheim og overfallsvoldtekter i Oslo. Det er sommer og overgrepene ruller over landet. Politiet i Oslo har lagt fram en rapport om fenomenet og sier kloke ting. Overfallsvoldtekter er i overveldende grad begått av innvandrere og menn fra en annen kultur enn vår, noe drastisk må gjøres i den introduksjonen og oppfølgingen innvandrere får i møtet med vår kultur og våre normer. Men politiet sier også at de fleste voldtekter ikke er overfallsvoldtekter, men relatert til bekjentskap, fest og fyll blant etnisk norske ungdommer. Noe er forandret, sier politiet og fortsetter med å si at grensene mellom eksperimentell sex og overgrep er blitt mer uklare i ungdomskulturen, og med denne uttalelsen høster politiet reaksjoner. Noen har tolket uttalelsene som at politiet gir ofrene ansvaret for overgrepene. Jeg tolket det ikke slik. Og jeg tror det er viktig at vi diskuterer ubehaget i kulturen.
Et av kjernepunktene i den patriarkalske kultur og struktur er å gjøre kvinner til kropp. Når dette systemet er etablert, kan de forskjellige kulturene enten kle på kroppen eller kle av kroppen. Store deler av verden driver med det første, tradisjonelle norske driver med det siste. Og vi, kvinnene altså, gjør spørsmål om klesvalg til vår egen kulturelle, politiske og religiøse eiendom. Mange muslimske kvinner står beinhardt på at de har valgt å iføre seg niqab, hijab eller chador helt på egen hånd og av egen fri vilje. Parallellen blant tradisjonelt norske kvinner er de som med samme innbitte stahet insisterer på at det er et fritt individuelt valg at de kler seg i nesten ingen klær eller poserer i pornopositur utbrettet uten klær.
I alle landets ungdomsskoler må jentene forholde seg til seksuell trakassering i form av klåing, pornovitser og grove karakteristikker av kvinnekjønnet, og alle som har gått på ungdomsskolen for ikke så lenge siden vet hvor løst skjellsord som hore og tøs sitter. For kvinner som ikke lenger trenger å ta den daglige kampen for egen verdighet, kan det framstå som en artig spøk og en spenstig vri å oppfordre kvinner til å være tøsete eller slutty som et politisk virkemiddel, for de som står på slagmarka er det ikke en spøk. Bruken av ordet hore har blitt så vanlig at det i enkelte miljøer er helt synonymt med ordet jente, venninner kaller hverandre for “hora mi” og det er helt vanlig å få slengt “hold kjeft’a hora!” etter seg hvis du skravler for mye. Fordi hore har blitt så normal, er det danske ordet tøs blitt tatt inn igjen i det norske språk som en karakteristikk av jenters seksuelle adferd. En tøs er en jente, eller hore om du vil, som er løs, altså har mange partnere, og muligens tar penger for det.
I Oslo ble det arrangert en ”tøsemarsj” for noen uker siden. Bildene på Dagsrevyen viste kvinner i utfordrende ”horeklær” marsjerende i Oslos gater. Konseptet er importert fra USA og Canada, og er en reaksjon på politiet i Torontos sine uttalelser om at jenter må slutte å kle seg som ”sluts” for ikke å bli voldtatt. Arrangørene av tøsemarsjen har kanskje hatt en oppfatning av at bruken av ord som tøs eller slut er befriende, uten å ta hensyn til at de kan gjøre det vanskeligere for unge jenter å ta avstand fra den pornofiserte kulturen og de trange rammene. Kvinner skal selvsagt protestere mot å bli holdt ansvarlige for overfallsvoldtekter. ”Ta natta tilbake”-demonstrasjoner for å vise at vi ikke finner oss i begrensninger på oppførsel og bevegelsesfrihet er en god strategi. Å gå med på sexindustriens kvinnesyn, der kvinner konsekvent omtales som ”tøser”, ”luddere” eller ”sluts”, er derimot en dårlig strategi.
De som synes at porno er gøy, mens voldtekt er alt etter nei, bør kanskje se igjennom pornofilmsamlinga si på nytt og telle hvor mange ganger damene protesterer mot noe som helst av det som dyttes inn i deres kroppshull. Eller hvor mange ganger mennene sier noe hyggelig til jentene som stiller opp på alt mens tårene triller. Pornokulturen tar fra jenter handlingsrommet til å kunne si ja eller nei til seksuelle handlinger og gjør mennene til enehersker over den seksuelle situasjonen, med makt til å posjonere smerte, fornedring og vold. Det er ingen ting i pornokulturen som lærer gutter at kvinner faktisk kan si nei, og hvordan de bør forholde seg hvis dama ikke vil.
Det blir ikke færre voldtekter av at kvinner kaller hverandre horer og går med på at vi er nederst i hierarkiet. Jenter må rustes til å slåss for sin rett til ikke å bli kalt hore eller tøs, i stedet for å kopiere pornoindustriens reduserende kvinnesyn og kvinneforakt. Vi må kjempe for frigjøring fra et system som tildeler oss mindre menneskeverd enn menn og der kvinners kropp oppfattes som mannens rett. Det eneste som kan få slutt på voldtektene, i Norge og i verden for øvrig, er å erobre respekt for kvinners integritet og menneskeverd.