Arkiv

Elefanter i voldtektsdebatten

Kronikk av Anne Kalvig i Stavanger Aftenblad 20. juli 2011

Journalist Jone Østebø tar i en kommentar i Aftenbladet 13.07 jobben med å plassere skam, ære og klapp på skulderen til de rette menn i debatten om arbeidet mot overfallsvoldtekter. De som kommer dårligst ut i kommentaren, er Kvinnegruppa Ottar og politiledelsen i Stavanger. De som kommer best ut, er to navngitte menn knyttet til politietaten, ikke navngitte imamer og "ledere i taxinæringen og innvandrermiljøene", og selvsagt Aftenbladets gravende journalister. Vi i Kvinnegruppa Ottar er glade for at journalister er dyktige i jobben sin, og vil påskjønne de krefter i Stavanger Aftenblad, Rogalands Avis og andre lokale media som har sett det som sin yrkesplikt å avdekke forhold av betydning for forståelsen av overfallsvoldtektsproblematikken. Vi er imidlertid ikke enige i at alle andre aktører i byen har hatt en ikke-eksisterende eller i beste fall underordnet eller uopplyst rolle når det gjelder å få overfallsvoldtekter og den patriarkalske voldskulturen som disse er del av, opp på den politiske dagsorden.

Vi skal ikke her drøfte Østebøs gjennomgang av hvem som sa hva og når i perioden 2008-2011, men imøtegå Østebøs tydelige forakt for ""alle" gode krefter" som "ville ha det til at byen reiste seg mot den såkalte voldtektsbølgen". Det ingen av oss villfarne tullinger gjorde, stadig i følge Østebø, var å se, langt mindre snakke om, "elefanten i rommet", som han kaller det. "Elefanten" er her det faktum som svært mange av oss visselig snakket, skrev og demonstrerte mot, nemlig overfallsvoldtekter, innforstått og uttalt også det faktum at disse ble begått av ikke-vestlige innvandrere.

At det er "slike" menn som begår overfallsvoldtekter, er for Østebø tydeligvis den forløsende erkjennelsen, altså "elefanten" som kun avisas journalister og noen få modige menn torde snakke om. Vi som satt i samarbeidsgruppa mot voldtektene i Stavanger, snakket da stort sett rundt grøten på våre møter? Nei, det Kvinnegruppa Ottar og et økende antall individ, organisasjoner, foreninger og parti tar inn over seg, er at overfallsvoldtekter er den uhyrlige toppen av et isfjell av vold og overgrep mot kvinner, som må sees i sammenheng. Det er faktisk ikke de angivelig ivrige moskegjengerne blant overfallsvoldtektsmennene og deres nyvunne oppmerksomhet til imamens tale som er det utslagsgivende for å få bukt med overfallsvoldtekter, som for øvrig er den minst vanlige forekomsten av voldtekter. Det er felles innsats på en mengde ulike felt som er nødvendig for å få bukt med en kvinneforaktende ukultur, som voldtekt er det håndgripelige beviset på at eksisterer.

Østebø vil som journalist gjerne ha navn, hendelser og datoer for å rydde opp i feltet av hvem som er idioter og ikke når det gjelder politikken på dette feltet. Vi mener virkeligheten er langt mer kompleks og sammenhengende. Men vi kan gi noen konkrete datoer og hendelser, som den 30.06.09, da vi anmeldte Stavanger Politikammer og øverste sjef Killengren til SEFO for tjenesteforsømmelse, bl.a. fordi en overfallsvoldtekt ikke var etterforsket 7 måneder etter anmeldelse (vår anmeldelse ble henlagt - noe å forfølge for avisa?). Eller datoene for våre demonstrasjoner, markeringer og utallige leserinnlegg og kronikker der vi setter fokus på kulturens vold mot kvinner, i form av overfallsvoldtekter, de 15 000 andre voldtektene stort sett begått av en gjerningsmann kvinnen kjenner, eller pornoen og prostitusjonen som er fullstendig integrerte og nødvendige element i en kultur som tingliggjør jenter og kvinner, der voldtekt er det forventede resultatet. Datoen for når vi lanserte emnet seksualisert vold som del av skolens pensum ligger så langt tilbake at det kanskje blir pinlig å framføre det først nå fra journalistisk hold, men stadig flere ser nå at bevisstgjøringen må være systematisk, og starte tidlig.

Men i følge Østebø er det kun de menn som har tort å si høyt at overfallsvoldtekter i Stavanger blir begått av "muslimske innvandrermenn" eller "muslimske taxisjåfører", som har noe som helst å fare med. Hva skal vi si til alle de andre jentene og kvinnene da, som blir voldtatt likevel? Når utallige edru, godt påkledde og engstelige jenter som holder seg hjemme, uansett aldri vil forhindre forbrytelsene, fordi der alltid vil finnes potensielle ofre til disse voldsmennene? Hva skal vi si til de tilreisende nigerianske prostituerte, som kommer i hopetall til en festivalby der menn er klare for å øve vold mot dem, ved å betale for å ødelegge deres fysiske og psykiske helse? Hva skal vi si til alt annet enn lettkledde kvinner, for eksempel i burka, når de blir voldtatt? Hva skal vi si til sørafrikanske kvinner, i et kristent og stammereligiøst, ikke muslimsk, land, som likevel er et epidemisk voldtektsland? Hva skal vi si til unge jenter på fest sammen med sine unge klassekompiser med etnisk norsk, kristen bakgrunn, når de blir voldtatt? ”Du var i alle fall smart som ikke tok taxi med en mørk sjåfør"?

Vi skal snakke og handle mer sammen, og vi skal snakke om den virkelig store elefanten i rommet, Østebø, nemlig mannen i en spesifikk kultur, den patriarkalske, som dessverre er global. Feminister som ikke har gjort "jobben" sin, i din kommentar, har alltid har påpekt, og må fortsette å påpeke: voldtektene blir begått av menn. Og la oss slippe elefantene fri og heller snakke om mennesker: menn som voldtar er mennesker, de også. Skremmende like andre menn som ikke voldtar. Vi har en kjempejobb å gjøre i sammen. Journalister, politiet og alle oss andre er del av en kultur som er grunnleggende preget av at kvinner blir gjort til objekt, i skolegården, på fest, i arbeidslivet, i pornoen, i prostitusjonen, i reklamen, i Hooters, for å ta et lokalt eksempel fra i fjor. Vi er veldig mange som ikke vil godta denne kulturen, og vi tror at vi kan forandre denne kulturen. Men fordeling av skyld og skam, ære og skulderklapp, "de" og "oss", blir en forfeilet og farlig oppsummering av kampen når volden er et integrert, kulturelt fenomen som angår alle.

Vi ser med optimisme fram mot Aftenbladet og andre medieaktørers deltakelse i kampen mot den patriarkalske kulturen som rir både kvinner og menn som en høyst reell mare. Radikalfeminister er ikke idioter på dette feltet, men har vært og er de stemmene som oftest har hevdet de krav som gjennom kamp er blitt integrert i kulturer under utvikling. Men det er et skjørt prosjekt, der vi er de første til å bli gjort til latter eller demonisert. Det kan vi tåle, for vi har høye mål. Men vi må be om at imaginære elefanter ikke blir fokuset, men de store og felles mål om en verden uten kvinneundertrykking, der våre sønner og døtre med stolthet kan si at dette var det våre forgjengere slåss for og bygde opp. Det er på tide å minne om at det personlige er det politiske. Når man forstår betydningen av dette utsagnet, har det stor effekt, og gjør oss alle til mulige endringsagenter, enten vi er gravende journalister eller ei.