Arkiv

Vi krever vår rett!

Kronikk av Asta B. Håland i Stavanger Aftenblad 8. juni 2012

Voldtektsutvalget, ledet av Rita Sletner, anslo i 2006 at det årlig er 16 000 voldtekter her til lands, der 99 % av voldsmennene går fri, og der kvinnen kjenner voldtektsmannen i 95 % av tilfellene. Ved voldtektsmottaket i Stavanger kom det inn 68 personer i 2011, altså 1-2 personer i uka. 67 av de 68 var kvinner. 55 prosent var mellom 16 og 21 år.

Forrige uke ble en mann dømt på Jæren for å ha tvunget sin skambankte kone til å ha seksuell omgang med en hund. Det var de to meddommerne som berget den dommen, den juridiske dommeren tok dissens, han mente det ikke var bevist at hun ikke hadde gjort det frivillig. Den grove voldtektssaken i tilfellet Lise, som Aftenbladet har omtalt i flere artikler, henla politiet i Sandnes uten å informere offeret og uten å ha gjort store anstrengelser for å oppklare saken. Denne uken leser vi at en afghansk mann i Stavanger er frifunnet for mishandling og voldtekt i Stavanger byrett. Av det som står referert fra domspremissene forstår vi at frifinnelsen har skjedd fordi det er synd på ham som ikke har jobb og utdannelse, mens kona har begge deler. Ikke rart han må slå og voldta da, mener visst retten. Så istedenfor å følge aktors innstilling på straff i 5 år, er han dømt til 18 dager.

Og dette er ikke en uvanlig uke. Dette er en vanlig uke. Kvinner har ikke beskyttelse. Verken hos politiet, hos domsstolene eller politikerne! Ikke i Rogaland og ikke i Norge.

Det er ikke bare feminister som mener dette. I februar i år kritiserte FNs kvinnekomité Norges arbeid mot voldtekt. FN mener at landet vårt mangler forebyggende arbeid, og uttrykte stor bekymring over det høye antallet henleggelser og frifinnelser og de milde straffene som gjerningsmennene i volds - og voldtektssaker får. Videre sier komiteen at det er nødvendig med en lovendring, mer forebygging, opplæring av dommere og generelle holdningskampanjer for å få flere forbrytere dømt. Anledningen var Norges åttende rapport om hva som gjøres for å sikre likestilling og motvirke kjønnsbasert diskriminering av kvinner. Samme oppsummering om Norges unnfallenhet var dommen fra FN forrige gang, altså for fem år siden. For å prøve å få Norge til å ta sine internasjonale og nasjonale forpliktelser overfor kvinner på alvor, har FNs kvinnekomité krevd en ny rapport allerede om to år. Men det er tvilsomt om det vil gjøre særlig inntrykk på norske myndigheter. Statssekretær Astrid Aas-Hanssen lyder ikke overbevisende når hun blir intervjuet om framdriften i tiltak mot voldtekt som Justisdepartementet nå har lovet i 7 år.

Som alt annet som gjelder vold mot kvinner, er innsatsen for liten, for dårlig og for sein også på forskningens område. Men i en svensk undersøkelse (Jeffner 1997), er en av konklusjonene at voldtekt blir sett på som ekstremt, men at det samtidig nesten er ingenting som ”er” voldtekt. Det er ikke voldtekt om jenta har vært full. Har gutten vært full, er det derimot en formildende omstendighet, og handlingen kan vanskelig klassifiseres som voldtekt. Det er sjelden voldtekt om gutten er en ”skikkelig” gutt. Skikkelige gutter voldtar nemlig ikke. Har jenta et dårlig rykte, er det aldri voldtekt. Horer kan ikke voldtas, og ryktet er jentas ansvar. Det er bare voldtekt om jenta har sagt nei på rett måte. Frifinnelsesprosenten er høy, og det kan vi jo forstå når selv representanter for påtalemakten har behov for å snakke ned straffenivået: - Det er forskjell på en som banker opp, eller truer med å banke opp, en kvinne for så å voldta henne, og en som tar seg til rette når en beruset kvinne har sovnet i sengen hans, sa statsadvokat Hugo Henstein ved Troms og Finnmark statsadvokater til VG 12. februar.

Voldtekten som Lise, 17 år, ble utsatt for av to ukjente gjerningsmenn er et annet eksempel. Og så grov at Kvinnegruppa Ottar har valgt å anmelde politiet til Statens spesialenhet for politisaker. Politiet kjenner navnet på vekteren på 24 år som først slapp henne som mindreårig inn på et utested i Stavanger, og deretter brakte jenta hjem til seg etter at utestedet var stengt, for så å skjenke henne med sprit. Etter å ha utnyttet henne seksuelt selv, satte han henne av i bevisstløs og hjelpeløs tilstand i Luravika klokka halv fire på natta, der hun blir plukket opp av to menn og voldtatt på det groveste. Skadetilstanden hennes fremgår av sykehusrapporter, noe også promillen gjør. Mange timer etterpå er promillen hennes 3,5.

Kvinnebevegelsen har stått for demonstrasjoner, markeringer og utallige leserinnlegg og kronikker for å få denne patriarkalske voldskulturen opp på den politiske dagsorden, for å få emner som seksualisert vold som del av skolens pensum, for å få omgjort politiets prioriteringer. For å få opplæring av dommere og jurymedlemmer. For å få introduksjonskurs om kjønnsforhold og likestilling for innvandrere. For å få skjerpet og omgjort lovgivingen. For å få avsatt penger til store holdningskampanjer. Vi håper og tror at vår anmeldelse vil bli tatt til følge. Og at saken kan bli brukt som en brekkstang for å få regjering, Storting og lokalpolitikere til å forstå at noe må skje, og at det må skje nå!