Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 27. august 2012.
Er det noen her i landet som tror at Sverige vil utlevere Julian Assange til USA, dersom han reiser tilbake dit for å la seg avhøre om anmeldelsene mot ham, og dersom Obamaadministrasjonen ber om det? Er det virkelig noen som tror at Sveriges regjering vil begå politisk harakiri ved å legge seg ut med sitt eget folks rettsoppfatning, og i full offentlighet logre for USA? Jeg tror ikke det. Så når mange fra venstresida på sosiale medier uttrykker full støtte til Julian Assange, må vi jo spørre om hva de helhjertet støtter opp om?
At Assange ikke anerkjenner lovene i det landet han oppholder seg i? Fordi han har grunnlagt Wikileaks og dermed gitt oss alle mer mulighet til å kikke makta i kortene? Støtter de utsagnet om at han ikke kan reise tilbake til Sverige fordi Sverige er feminismens Saudi-Arabia, som han sjøl har formulert det? Eller er det heksejakten og uthengningen av de to kvinnene som anmeldte ham og bagatelliseringen av seksuelle overgrep som støttespillerne hans har spredd på nettet de siste to årene, som er støttbart? Eller bare det mer generelle kvinnehatet, og den generelle bagatelliseringen av overgrep mot kvinner?
Allerede høsten 2010 ble det lansert mange og kraftige konspirasjonsteorier om at voldtektsanklagene mot Julian Assange var et CIA-komplott. Allerede høsten 2010 ble navn, bilde og personnummer på en av kvinnene som anmeldte ham, (hun som også anklages for å ikke være troverdig fordi hun har en fortid som kvinneaktivist), spredd på Facebookgrupper, der de som var medlemmer i gruppene ble oppfordret til å sende henne pakker med kondomer. Postadressen ble sjølsagt også spredd. Hun fikk meldinger på Twitter og Facebook, der avsenderne håpte hun snart døde, den jævla horen som hun var. Og ikke bare ble hun beskyldt for å være hore, som om ikke det er foraktelig nok, hun er rett og slett en CIA-hore. Ja, det er de forresten begge kvinnene, der de lurte Julian Assange til å gå til sengs med dem, for deretter å kunne anmelde ham. Riktig en honningfelle, dette her altså
Det eneste jeg har klart å finne som understøtter en særlig behandling av Assange, i forhold til andre menn som blir anmeldt for overgrep, er at den internasjonale etterlysningen kom veldig fort. Og det var muligens særbehandling, for å gjøre handlingsrommet trangere for grunnleggeren av Wikileaks. De svenske myndighetene er ikke mer begeistret for Wikileaks enn andre regjeringer, og Julian Assange hadde sikkert plaget dem ved sin blotte tilstedeværelse i landet, der han reiste rundt som en feiret politisk popstjerne. Og kanskje har konspiratorikerne rett i at noen hadde snakket sammen da denne etterlysningen kom, men det forandrer ikke essensen i saken. Og det må da være fullt mulig å støtte Wikileaks viktige arbeid, og å kreve at Bradley Manning skal slippes fri, uten å bli fullstendig prinsippløs. Overgrep mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem, i Norge, i Ecuador og i Sverige. Og det tjener Sverige til ære at deres lovverk tar overgrep mot kvinner på mer alvor enn de fleste andre land. Det er et prinsipp at ingen er skyldig før det er bevist, men det er også et rettsstatlig prinsipp at anmeldelser skal tas alvorlig, og at den som er anmeldt skal avhøres.
Som jeg har skrevet før i denne spalten, vet jeg ikke om Assange virkelig har gjort seg skyldig i en forbrytelse, men det vet ikke de som uttrykker full støtte til ham heller. Det jeg derimot vet, er at Sverige er en rettsstat fullt på linje med andre rettsstater. Og at det er voldtekt når den ene parten ikke har samtykket. Så lenge Assange unndrar seg å bli avhørt, er jeg mistenksom. Og jo mer bagatellisering av seksuelle overgrep det kommer, enten det er fra Presidenten i Ecuador, britiske parlamentarikere, eller fra andre støttespillere, jo mer mistenksom blir jeg.