Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 17. september 2012.
For noen måneder siden ble det avslørt en prostitusjonsring i Spania der hallikene hadde tatovert kvinnene de holdt i fangenskap med strekkode for å slå fast eierskap. Den spanske økonomien går fra vondt til verre, men handelen med kvinner blomstrer. Ikke bare i bakgatene i Barcelona, Madrid og andre større byer, men også på turiststedene, og særlig konsentrert i grenseområdene mot Frankrike. Prostitusjon har hittil vært legalt og i stor grad akseptert i Spania, spesielt siden det hittil ikke er så mange av Spanias egne døtre som har blitt solgt. Mesteparten av varene har fram til nå blitt importert eller trafikkert fra fattigere land, men etter hvert som den økonomiske krisen har utviklet seg, har landets egne døtre blitt mer tilgjengelige for prostitusjonsindustrien. Og reaksjonene har ikke latt vente påseg. Valencia kriminaliserte både kjøp og salg av seksuelle tjenester forrige uke. Barcelona har et liknende forslag på trappene.
Ettersom prostitusjonspolitikken ikke har blitt særlig diskutert i Spania, vakles det fra den ene grøfta til den andre. Mange land har forbud både mot kjøp og salg av prostitusjon, men et forbud mot salg av kropp rammer dem som allerede er offer. Den innsikten er grunnlaget for å ensidig kriminalisere sexkjøp og ikke salg av seksuelle tjenester, som Sverige, Norge og Island har innført. Den nordiske loven, er en solidarisk lov med utgangspunkt i menneskerettene og at prostitusjon er vold mot kvinner.
Mange land diskuterer nå om hvordan de best skal bekjempe vold mot kvinner, prostitusjon og organisert kriminalitet. Den liberalistiske modellen, der kvinner fra fattige land blir importert til markedet på lik linje med andre varer, har blitt innført og promotert i Europa av Nederland, Danmark og Tyskland. Den politikken har spilt fallitt. Nå diskuteres den nordiske modellen, altså å ensidig kriminalisere sexkjøp og ikke salg av seksuelle tjenester, i Albania, Finland, Frankrike, Skottland, Irland. Ja, til og med i Danmark er der sterke krefter som arbeider for å følge Sverige, Norge og Island i deres lovgivning. For empirien er utvetydig, loven virker.
Selv rapporten som Prosenteret i sin endeløse kampanje mot loven la fram i slutten av juni for å vise at den ikke virker, forteller at årsaken til at de prostituerte er misfornøyde, er at det er færre kunder og derfor dårligere betingelser for prostitusjon. Og det var jo faktisk meningen med loven.
Overskriftene om at den norske sexkjøpsloven hadde ført til økt vold mot prostituerte, som mange av avisene lagte i forbindelse med Pro senterets såkalte forskning, viser at journalistene ikke har lest rapporten så nøye. Hadde de gjort det, ville de ikke hatt dekning for påstanden, som er i kontrast til rapportens eget datagrunnlag som forteller at tilfeller av grov vold er blitt redusert etter at loven ble innført. På rapportens side 26 står det at voldtekt er redusert fra 29 til 15 prosent, nesten 50 prosent nedgang, slått med knyttneve ned fra 29 til 18 prosent, og slått med flat hånd fra 27 til 19 prosent. Økningen som skal gi overskriftene dekning, viser seg bl.a. i kategoriene "uønsket befølt", "kalt skjellsord", "lugget", "spyttet på". Men dette er uansett en merkelig måte å fintelle vold på: poenget er og har alltid vært at prostitusjonen er voldelig i seg selv.
Da loven som forbyr kjøp av seksuelle tjenester ble innført i 2009, var vi mange som ikke hadde fantasi til å forestille oss hvordan den skulle bli motarbeidet. Av politiet som knapt håndhever den utenom Oslo, eller, som det blir sagt på politispråket, ikke har nok politiressurser til å prioritere dette området. Av journalister som slår opp enhver kritikk av loven. Av politikere som vil ha omkamp, enten de er innenfor det rødgrønne prosjektet og må gjøre det i skjul eller med vikarierende argumenter, eller deler av høyresida som tror de skal få gjøre alt om, om de bare vinner valget. Alle blir de ledet an av ”fakta”- produksjon fra Pro senteret, Det nasjonale kompetansesenter for prostitusjon som ikke synes det er deres oppgave å hjelpe kvinner ut av prostitusjonen, men i stedet å motarbeide norsk lovgivning. Denne gang har Pro senteret her hjemme blitt møtt med fakta og motargumenter med styrke, og rapporten har falt til jorden uten særlig gjennomslagskraft. Men Pro senterets statsfinansierte propaganda har gjort sin nytte utenlands, og blir for tiden sitert av prostitusjonens forsvarere.