Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 25. november 2013.
På et kurs jeg var på for noen år siden, fortalte en av deltakerne en historie om sin mor som hadde blitt enke i ung alder med fire barn å forsørge. Det hadde hun klart med hardt arbeid og bryting av kjønnsgrenser. Hun kjørte trailer på sommeren og snøplog på vinteren. I tillegg til fullt arbeid og fire unger, engasjerte hun seg i både fagforeningsarbeid og partipolitikk. På et fylkesårsmøte i fagforeninga, da hun selv var i femtiårene, hadde hun hatt med en ung og pen jente som meddelegat.
Mora hadde som sagt vært ute ei vinternatt før, og fikk sine bange anelser i baren i løpet av kvelden. Rett før leggetid tok hun jenta til side og foreslo at de to skulle bytte rom, noe de da gjorde. Og ganske riktig. Det var et renn av nattefriere i løpet av natta, som etter å ha banket på døra, ble møtt av en kvinne i lang nattkjole av flanell, som uskyldig spurte om hva de ville? Fagforeningskvinnene på kurset som hørte historien, lo rått og brutalt, for slik oppførsel fra mannlige fagforeningskamerater er ikke ukjent.
Så har partiet Rødt og venstreopposisjonen i LO også fått sin mediesak om kjønn, etikk og moral. Denne handler om mannen bak Trondheimskonferansen; bystyrerepresentanten, lederen av LO Trondheim, den Nei til EU-ansatte Arne Byrkjeflot. Saken slik den blir fortalt oss av media, er en smule forvirrende, for vi får virkelig ikke vite mye. Det vi får av konkrete opplysninger er at Byrkjeflot har hatt et kjæresteforhold til ei jente, førti år yngre enn han selv og i samme politiske miljø. Jenta er nå død. Intet straffbart har foregått, og Byrkjeflot har beklaget.
Likevel er det fullt politisk kaos i Trondheim. Alle utenom en i styret i Trondheim Rødt har trukket seg, visstnok fordi ledelsen i partiet på nasjonalt plan ikke har ekskludert Byrkjeflot. I LO har det vært motsatt, styret i LO Trondheim har avgitt tillitserklæring til ham etter at LO-leder Gerd Kristiansen ytret mistillit. Etter planen skulle det avholdes ekstraordinært årsmøte i saken 10.desember, men det er nå avlyst etter en politisk hestehandel, eller kompromiss som Fellesforbundets leder i Trondheim kaller det. Løsningen er at Byrkjeflot fortsetter i styret, men ikke lenger skal være leder.
Fraksjonene fylker seg. De som mener at det som har foregått er så alvorlig at Byrkjeflot bør fratas ære, tillitsverv og eventuelt også medlemskap i partiet Rødt. Og så har vi den andre fraksjonen, de som vil slå ring om Byrkjeflot, av personlige eller politiske grunner.
Heller ikke i Rødt liker de å snakke om menn, makt og politikk. Mens mange på venstresida tolker saken inn i en venstre–høyre akse i LO, mangler det heller ikke på diskusjoner i sosiale medier som normaliserer og idylliserer forhold der det er stor forskjell i alder, makt og innflytelse.
Uten å kjenne til detaljer om de involvertes privatliv, er det dette som er sakens kjerne: En voksen mann med lederverv og autoritet i diverse organisasjoner har inngått et forhold til ei ung jente, som var aktiv og underordna i de samme organisasjonene. I et kvinneundertrykkende samfunn er det svært vanlig at mektige menn med autoritet stimulerer forelskelse hos jenter, og at ungdom og medfølgende underordning stimulerer forelskelse hos menn. Det er svært vanlig at menn med autoritet misbruker sin posisjon til å skaffe seg seksuelle relasjoner som den kvinnelige parten kommer dårlig ut av.
Derfor har kvinner i politikken og organisasjonslivet kjempet igjennom kjøreregler som setter begrensinger for mektige eldre menns handlingsrom overfor unge kvinner de er ledere for. Dette er prinsipper vi alle kjenner til, men er de vanskeligere å følge når det får politiske omkostninger for oss selv?
Det er selvsagt ikke noe grunnlag for å ta fra Byrkjeflot partimedlemskapet i Rødt, det vil være å trekke forståelsen av hva det vil si å motarbeide partiets interesser vel langt. Men han har misbrukt tilliten til alle som har trodd på han og stolt på han, og bør ikke få tilbake de tillitsvervene han nå har permisjon fra. Hvis ikke Rødt-miljøene klarer å ha tunga rett i munnen her, vil de i framtida ha null troverdighet når de kritiserer maktmisbruk på andre samfunnsområder.
Og det samme gjelder tillitsverv i LO. At Byrkjeflot fortsetter i LO-styret i Trondheim, er et signal om at det ikke er så farlig om LO får en organisasjonskultur der eldre menn kan misbruke sin posisjon i forhold til yngre kvinner. Hvis bare gubbene er politisk viktige og tar kamper om EU, AFP, fagopposisjonen og andre viktige saker, kan organisasjonen gjerne leve med en ukultur der de sterke og mektige har all makt og unge kvinner er fritt vilt. Det er et svik vi ikke kan tolerere, og et svært dårlig kompromiss.