Rett før sommeren la den daværende regjeringen fram en stortingsmelding om likestilling. I denne var det foreslått tiltak for å styrke likelønn og likestillingen i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer, for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked og for å sikre kvinners rett til et liv uten vold og overgrep.
Stortingsmeldingen ble trukket tilbake av Solberg-regjeringen allerede den første uka etter regjeringsovertagelsen, og nesten samtlige av forslagene ble kassert. Forslag om å bevilge 11,9 millioner til å etablere et regionalt apparat for gjennomføring av likestillingspolitikken er tatt bort, med begrunnelse i den platte formuleringen om at «Regjeringen vil arbeide for likestilling og et bedre diskrimineringsvern for alle». De fire millionene som var foreslått til å etablere en nasjonal veiledningstjeneste og utvikle et landsdekkende program mot seksuell trakassering, vil regjeringen heller ikke bevilge.
Erna Solberg overrasket landet med like mange kvinnelige og mannlige statsråder i en regjering utgått fra Høyre og Frp, men vi kom fort ned på jorden. Det massive statssekretærkorpset fra børs, katedral og konsulentbyråer har en mer gjenkjennelig profil. Det er jo så rasende mange flinke menn som bare må få plass, og som trengs. Vi må jo ha de flinkeste, for å si det med Barne-, likestillings– og inkluderingsminister Solveig Horne. Det er bare helt naturlig at kjønnsfordelingen ble tre flinke menn for hver flink kvinne.
Vi var forberedt på at det politiske flertallet skal utrede loven som forbyr salg av seksuelle tjenester. Høyre, Venstre og Frp gikk til valg på kravet om å fjerne den. At den foreslåtte økningen i fedrekvoten lå tynt an, var også et tema i valgkampen. Vi trodde vi var stålsatt for det meste, men angrepet på abortrettighetene var vi ikke forberedt på. Og, må vi innrømme, vi var heller ikke forberedt på å få Solveig Horne som minister.
Pressen har hatt moro med hva Horne har uttalt i media fram til hun ble minister. Om barnehager, homofili og nye familieformer. Om fedrekvoten, og om voldtekt: «Guttene og jentene har like mye ansvar.» Om ikke overgriperen er fra en annen kultur da, da er offeret uskyldig: «Mens halve regjeringen jobber for likestilling, jobber den andre halvparten med å hente menn fra middelalderkulturer til Norge», sa Horne i en kommentar til Stavangers voldtektsbølge i 2009.
Mens Horne mener at hun «kanskje har vært litt spissformulert som opposisjonspolitiker», virker det som om journalistene ikke tror hun egentlig mener dette, nå når hun er blitt voksen og moden og skal ha styringsansvar. Men ser vi på hva som er kommet ut av Barne-, likestillings– og inkluderingsdepartementet de siste to månedene, må vi ta dette på det største alvor. Sitatene er fortsatt representative for regjeringens kvinne- og familiepolitikk.
Selv om den nye regjeringen ikke klarte å flytte på så mange milliarder i statsbudsjettet, så klarte de å spore opp de usle to millionene som var foreslått som økning til kvinneorganisasjonene. En økonomisk styrket kvinnebevegelse kan bety bråk, så dette var de ikke seine om å fjerne. I tillegg til de fire ukene med ekstra pappaperm som forsvant, for å «styrke valgfriheten» i familien. Flere kvinner skal velge å ta mer fødselspermisjon, småbarnsfedrene skal tilbake til det naturlige ideal fra femtiårene, de skal være på jobben. Det sparer regjeringen 35 millioner årlig på.
Regjeringen, som ellers er for å la alle gjøre som de vil, mener likevel at det er viktig å støtte opp om samlivet i parforhold og forebygge samlivs- og familieoppløsning. Til dette er det derfor bevilget ekstra midler, og Horne har også foreslått at staten bør legge til rette for at foreldre skal få en «date-night» hver fjerde uke. Regjeringen, som mener at en hver statlig inngripen i familiepolitikken er formyndersk og totalitært, kvier seg altså ikke for å bruke statlige ressurser på å hindre at folk går fra hverandre.
Likestillingen har tung symbolverdi for vår nye regjering. Nå har Horne skrevet en programmessig kronikk i VG 11. desember. I tillegg til å gjenta sine standpunkter i mer departementalt språk, innfører hun nyordet hverdagsfeminisme. En hedersbetegnelse forstår vi, som Solveig Horne oppnevner seg selv som. Og etter å ha lest kronikken, forstår vi at hverdagsfeminisme i grunnen er alt hva kvinner kan og gjør. Og ikke minst velger. Spesielt hvis kvinner velger et gammeldags kjønnsrollemønster, er de hverdagsfeminister.
Med Solveig Horne som «likestillingsminister» er vår oppgave klar. Det er på tide å organisere motstanden.
Asta Beate Håland
Kvinnegruppa Ottar